Tog i Kina

En fin, billig og relativt effektiv (hvis man ser bort fra flyvemaskiner) måte å forflytte seg i Kina på er med tog. Tognettet er etter det vi har erfart godt utbygd fra nord til sør og øst til vest. Ut fra Beijing (som vi dro ut fra) går det tog til de fleste andre store byer i Kina, enten direkte eller via korresponderende tog i andre byer. Våre to togreiser har vært fra Beijing til Huangshan, og fra Huangshan til Nanning. På siste toget var vi avhengig av å bytte tog i Guilin, noe som viste seg å være en middels lett affere, selv med pekelapp med kinesiske tegn. Det viste seg at det finnes 2 togstasjoner i Guilin, nord og sør. Disse er på hver sin kant av byen. For oss var det ren skjære flaks at vi hadde god tid, og at vi ved en tilfeldighet viste togbilletten vår til sikkerhetsvakten ved Guilin Nord, som kunne peke seg frem til at vi skulle med tog fra Guilin Sør. Fantastisk hvor dyktige de er til å peke i dette landet. Vi forsto ham etter bare ti minutter. Det var sikkert pekedialekten hans som spilte oss et puss.

På togene i Kina er det fire klasser; hard seat, soft seat, hard sleeper og soft sleeper.
De to første kategoriene er relativt selvforklarende. Hard sleeper er en sovekupé med køyesenger (tre i høyden) med bagasjehylle helt oppe i taket eller under bordene på gulvet. Du får utlevert pute og dyne (der trekkene benyttes opptil flere ganger). Vi antar at det er mest komfortabelt å sove i øverste seng, da privatlivet hvertfall heves litt over hodehøyde, men samtidig er det kanskje smart å velge nederste seng da det er lettere å ha oversikt over bagasje der. Soft sleeper (som vi benyttet oss av) er egne lugarer med to køyesenger (to i høyden), egen plass til bagasjen, bord og sengetøy tilsvarende det som finnes hos hard sleeperne. Det er et must å reise med soft sleeper hvis du bærer mye bagasje. Kvaliteten øker mens antall interessante mennesker, snorking, tåfislukt og røyking på rommet avtar for hver klasse. Det samme gjør selvfølgelig prisen. Det er ca dobbel pris fra hard sleeper til soft sleeper. Hvis du bare ønsker å sitte deg gjennom 17-20 timer på et tog, koster det rett ved siden av ingenting, men fy så sliten du blir.

På hvert tog vil du finne en matvogn med kinesiske retter og fullrettighets "bar", i tillegg til mattralle som passerer deg ca én gang i timen. Prisene i restauranten er lave, og ønsker du et om mulig billigere alternativ kan du kjøpe deg en ferdigboks med nudler i tralla. Tredje mulighet er som erfarne togfarere å kjøpe alt du trenger til turen på det lokale landhandleriet før avgang. I hver vogn vil du finne varmtvann til mat og drikke.

I kina spiser de hund

Nei, vi sikter ikke til Lasse Sprang Olsens mørke komedie fra 1999. Vi har vært på det lokale matmarkedet i Nanning, og fått en opplevelse av hvordan det virkelige Kina er, ikke tulle-turist-Kina med skorpioner på en pinne og sauepeniser i lange baner på grillen. Dette innlegget er i utgangspunket for sterk kost for en gjennomsnittsnordmann, men en helt hverdagslig ting i Kina. Av den grunn har vi valgt å ikke kaste groteske bilder inn i de tusen hjem. Kikk på linkene som følger om du ønsker å se bilder. Vi advarer om sterkt materiale!!

Som nevnt gikk vi gjennom de turist-tomme gatene i Nanning, og snublet over et lokalt matmarked, og valgte å se oss litt rundt. Førsteinntrykket var egentlig ikke så ille. Det er en annen kultur for hygiene her, så synet av salat og halv-filetert fisk som ligger på sølete asfalt uten annet underlag enn en tynn flettet trematte har sluttet å sjokkere. Lukten er en persepsjon som er vanskelig å beskrive. Det er en blanding av råtne grønnsaker, kjøttavfall som har ligget for lenge i sola, med søte innslag av menneskeavføring. Lyden er krydret med fluesvermer, larmende bilhorn og hylende kjøpmenn. Rett og slett en helt annen verden. På dette markedet fikk man alt til dagens middag og til helgens festmåltid. Boder bugnet av grønnsaker og frukt, rosiner og stekeoljer. En bod hadde spesialisert seg på dyreinnvoller, og kjøpmannen som hadde lite kunder for øyeblikket satt med en skitten klut og dasket fluer av lever, hjerte, tarmer og det du måtte ønske eller ikke ønske. Innover i smågatene slo lukten av fordervet kjøtt mot oss. I bur på under en kvadratmeter sto opptil 30 høner stuvet sammen mens eieren deres holdt på å koke en nylig halshugget hønesøster for letter å kunne nappe den for sin kunde. Ved siden av hadde en annen selger spesialisert seg på katt og and. Grunnet mangel på bur i riktig størrelse ble endene plassert i bur for småfugl og landskilpadder. Innerst på markedet hørte vi hundehyl, og fikk med det bekreftet hva vi fryktet. I bur sto fem og fem hunder samlet mens slakteren sto rett bak dem og slaktet en hund. Kokte og flådde hundeskrotter lå på rekke og rad bak burene, og ved siden av satt en liten ansamling menn og spilte kort og røykte.

Vi kan ikke forstå slikt, og vil ikke heller. Vi lever i en helt annen kultur, og kan ikke sette oss inn i levesettene til et land som Kina med vår bakgrunn. Det er ikke dermed sagt at vi skal godta, for dette er en dyrebehandling som går langt over alle etiske retningslinjer vi er kjent med.

Et selskab er dannet

Vi ønsker med dette å danne et selskab, et tea-selskab om vi må få be. Ulikt andre norske og internasjonale loger har vi en fullstendig åpen agenda og opererer uten opptaksprøver. Vi ønsker bare å drikke tea. Men, som de sosiale vesnene vi er ønsker vi ikke å drikke vår tea alene, derfor oppfordrer vi dere til å sosialisere med oss. Meld deg inn i vårt selskap allerede i dag, og medlemskort blir sendt dem per elektronisk post ved første anledning.

Hilsen fra gamlelandet

Det begynner å bli en stund siden nå, men for oss har Lillo vært skrivebordsbakgrunn i lang tid. Vi er så hedige å holder kontakten med de fleste hjemme via Skype, noe vi setter veldig pris på. Til og med Per-Eriks beste venn, Jan Tore har funnet frem til Skype og det digitale telefonapparat, selv om han inntil videre opererer uten mikrofon og må skrive de svarene vi spør etter. Man kan vel si at Skype-livet vårt toppet seg (så langt på turen) sist lørdag under Kristian og Monicas innflyttingsfest der vi fikk snakke med og ikke minst se mange av våre kjære venner.

I tillegg har vi fått et lite innblikk i hvordan oppkjørselen til Kjerstis onkel er.

Landet med de store avstander

Etter ganske nøyaktig 14 dager i Beijing vender vi på oss og toger sørover. Vi tar oss sørover med NSB avdeling Kina, og det skal sies at Kinesere ikke tuller med togkjøring og distanser. 1.346 kilometer fordelt på 20 timer på sovevogn med inntil to ukjente (noe som her kalles soft sleeper).

De siste dagene i Beijing har absolutt betalt seg i form av opplevelser. Vi har slukt silke- og klesmarked, Den Himmelske fredsplass, Summer Palace, muren og ikke minst 798-området, kunstnerområdet med gallerier i fleng og utrolig masse å se. Vi har også vært innom ulike matmarkeder der man får kjøpt grillet sauepenis, frityrstekte skorpioner, selvdrepte geitetestikler og annet turistsnadder. Vi har vel ikke sett noen kinesere gumle på medium stekte geitetestikler, men mang en drittøff, pølsetykk tysker som har gnaflet i seg det ene og det andre foran konas kamera mens han har stønnet frem "Sehr gut, sehr gut, Ich liebe sauepenis!!" (kjenner typen?!?)

Utover dette så er det ganske folksomt her, og vi prøver å forstå hva de tenker om oss, noe som virker ganske komplekst. På en måte er vi bare rusk i øynene deres, noe de ikke vil ta i med ildtang. På den andre siden er vi litt skremmende der vi kommer uten et språk eller skrifttegn de forstår, med store kart over områder de ikke kjenner til og store armbevegelser. Vi prøver å forstå frustrasjonen utlendinger i Norge kan føle, men som en gedigen forskjell prøver ikke vi å skaffe oss jobb, og trenger ikke bekymre oss for stort annet enn å komme oss frem, bestille mat og kjøpe billetter til turistatraksjoner. Vi har vanskeligheter med å beherske oss, og føler det utrolig urettferdig når sjåførene prioriterer kinesere i taxikøen fremfor oss. Men det er faktisk bare slik det er, og dette minner oss på at vi må oppføre oss bedre enn dem når vi kommer hjem igjen.

På lørdag var vi i shopping- og bargata Sanlitun, og fant til vår overraskelse Peppes Pizza. Vi vet ikke om denne restauranten er satt opp på lovlig vis, eller om den bare føyer seg inn i rekken over gode kopier som er lette å finne i dette land. Etter uker med varierende kvalitet på vårt kosthold var det uansett fantastisk å sette tennene i en Heavy Heaven igjen. Det var forresten gratisk påfyll av cola (kanskje noe å tenke på, Kjære Norge-Peppes)

Vi føler at vi har spist store deler av Beijing, og begynner for å være helt ærlig å bli ganske mette. Derfor skal det bli fint å sette seg på toget og vende kroppene mot Huangshan (sør-øst for Beijing). Etter å ha snakket med flere reisende vi har møtt i Beijing, dropper vi Shanghai (Kinavettregel nr. 5 - Lytt til erfarne kinafolk), og reiser i høyden til Yellow Mountain for litt fjellvandring.

Det er flere som har bedt oss undersøke litt når vi først er her borte, og her kommer noen av svarene:

Ja, vi har hørt av noen som kjenner noen, som har et hemmelig forhold til noen i gravitasjonsdepartementet i Kina at hvis alle kinesere hopper samtidig vil jorden gå ut av bane.

Vi har peronlig opplevd at hvis alle som bor i, og rundt Beijing går ut på gaten samtidig er det ikke plass til alle (spesielt oss). For å utvide påstanden; hvis det finnes én kinesisk mann ute på gatene i Beijing er personligheten hans for stor til at vi kan være i samme gate (På grunn av ettbarns-regelen i Kina blir alle glade for guttebarn, og dyrker disse fra fødsel til grav. Dette gjør noe med egoet, og av den grunn er det over gjennomsnittet mange ræwhål her).

Ja, kjøttkaker er kinamat i Kina.

Asiatiske snømenn er relativt like norske, problemet er bare å finne annet enn skeive øyne

Utover dette heter det kun kål og sjakk her nede.

Julefeiringen 2010

Som dere kanskje har fått med dere er vi på reise, og kommer til å bli borte lenge. Faktisk så lenge at vi ikke kommer til å feire julen med noen av dere. Siden vi ikke har kostet dere noe så langt i høst, og at vi er født med en god dose næringsvett er vi så freidige at vi sender adressen som dere kan sende julegaver til. Vi forventer ikke de største pakkesangene, men det er noen behov vi har, og det kan dere gjerne hjelpe oss med. Per-Erik har et særig behov for Otrivin, og Kjersti ønsker seg Candy King. Utover dette får dere bare sende det dere føler er passende til oss reisende.

Adressen er
Andatel Patong Hotel
41/9 Rat U Thit 200 Pee Road., Patong Beach, Kathu, Phuket 83150, Thailand.
Skriv nøyaktig adresse!!


Vi har funnet postens rater for sending, og de ser slik ut:
2 - 20 kg
CarryOn Cash Egenemballert
Pakk inn selv. Fremme innen 10-15 dager. Pris inkl. eksportfortolling, transport og utlevering til mottakers postkontor. Maks vekt 20 kg, kilotillegg regnes pr påbegynt kg - minimumspris kr. 322,-
250,- + 72,- pr. kg

CarryOn Cash - Frankert emballasje
Emballasje inklusive porto i størrelse 50 x 30 x 20 cm. Fremme inne 10-15 dager. Emballasjen har svært god kvalitet. Gir erstatning inntil kr. 10.000,- Ev. eksportdeklarering er inkl. 480,-

Vi forventer absolutt ikke at det kommer hauger av gaver, men for å være på den sikre siden har vi gjort det lettvint for dere.

Det snør, DET SNØR!!

Vi våknet i dag tidlig etter en fantastisk dag på kunstområdet. Vi drar fra gardinene, og hva ser vi: SNØ!! Det er den mest fantastiske følelsen blåfrosne Nordmenn kan få. Årets første snø. Vi har tilbragt nesten 14 dager i Kina og Beilijng nå, og har opplevd alt fra forkjølelse til intenst menneskeliv. Vi skal skrive mer senere, men nå skal vi ut å ake!