Favorittbildene fra Chile

Vi har gjort et lite utvalg av våre mange bilder fra Chile. Klikk her for å ta en liten titt.

Hotell Riviera, Santiago, Chile

Hotell Riviera er litt som hjemmesiden sin. Litt utgått på dato, litt brun men veldig sjarmerende på en gammelmodig måte. Det som er hotellets klareste fordeler er at det er sentralt, relativt billig (NOK 350,- for dobbeltrom mars 2010) og at de eldre herremennene som jobber der er gjennomsjarmerende og smilende. Hotel Riviera er nok ikke en plass for backpackere, så derfor har vi heller ikke vurdert plassen som de andre stedene vi har vært på. Hotellet har enkelt- og dobbeltrom, inkludert internett (relativt kjapt, men ustabilt på rommene). Hvis du skal bestille rom her, presiser at du vil ha et stille rom, gjerne med utsikt over bakgården. Får du et hjørnerom (som vi hadde), har du fin utsikt, men det er som å bo i motorrommet på ei bilferge (dag og natt).
Santiago som by har masse å by på. De dagene vi var der fikk vi med oss en vin-tour, byvandring og litt dyreparking. Som de fleste andre storbyer velger man litt selv hvor mye man vil oppleve. Det viktigste er å nyte livet, og passe på lommeboka etter at solen har gått ned.

For hotellets hjemmesider, klikk her.

Hostal Willy, Pucon, Chile

Det første som møtte oss i Pucon var en gigantisk vulkan som ruvet bak på byens horisontlerret. Vi kom med buss og til fots, og lufta var klar og kald, og fra pipene rundt oss kom det røyk. God sommer!

Hostal Willy var en av plassene som var inkludert i vår GAPtur, så vi møtte streng tatt aldri betjeningen. Da vi kom, gikk vår guide inn, mottok eget nøkkelsett til nabohuset og vi hadde plutselig et lite kollektiv med de syv andre som var i vårt følge. Huset hadde fire fleremannsrom fordelt på to etasjer, tre bad, kjøkken og stor stue med TV, stereo, sofakrok og stort spisebord. Alt var rent og pent, og betjeningen skiftet handklær og redde sengene hver dag.
Pucon er en liten by med matbutikk, et par restauranter, vaskeri, utemarked, og mange utendørsaktiviteter. Hele byen er bygget opp rundt det som skjer i nærområdet, og det er ikke lite. Rett etter vår ankomst banket turoperatøren Turismo Lafquen på døren, og de kunne tilby vulkanklatring, motorcross, rafting, fisking, mountain biking, grillfester (alt inkludert) og mye annet snadder. Her står det kun på reisebudsjettet, for som ellers i Chile er prisene litt høyere enn i andre land i sør-Amerika. Vi valgte vulkanklatring som kostet ca NOK 510,- og er et "must do", og i anledning Per-Eriks bursdag, grillfest som kostet ca NOK 170,- (mars 2010). Utover dette leide vi sykler for en halv dag på en av de mange utleiefirmaene som er i Pucons hovedgate. Dette kom på ca NOK 60,- for en halv dag, og var verdt hver en krone. Flatt terreng og mye fint å se. Alt dette var Turismo Lafquen veldig behjelpelige med, de jobbet veldig profesjonelt og vi kan dessverre ikke gi mer enn fire tomler opp til dem (da vi bare er to i reisefølget).
Hostal Willy hadde alt vi trengte. De skryter av internett, men i "vårt hus" var dette så dårlig at det var mer til irritasjon enn nytte. Huset var også utstyrt med vedovn, noe som kommer godt med i dette kalde land. Bare lær av vår guides feil (en kar fra Venezuela som knapt hadde sett en vedovn før), ikke ta ut varm aske og kast rett i søppeldunken, slik blir det brann av. Vi kan med dette også bekrefte at det skal mye røykutvikling til for å sette igang røykvarsleren på Hostal Willy. Heldigvis hadde vi en brannkvinne rundt oss. Kjersti ble dagens helt med de minneverdige ordene "Shit man! Fire!", før hun snarrådig slukket brannen. Skal du til Pucon, sov hos Willy!

For hostellets hjemmeside, klikk her.

Ellenhaus, Puerto Varas, Chile

Over alt i krokeslottet til Ellen henger det papirlappskilt med spanske, engelske og tyske beskjeder, og i bokbytte-hylla deres bugner det av tyske oversettelser. Dette i kombinasjon med navnet på hostellet kan tyde på at vi her har med tyske eiere å gjøre. Vi møtte aldri noen tyske, og betjeningen holdt en profesjonell avstand på spansk. At de i tillegg hadde blitt oppdratt i beste, tyske tradisjon kunne man se av leggetidene (litt som på leirskole, bare for voksne), Dørene ble låst klokken 02:00. Den som ikke er inne til da må sove på gata.
Det som imponerte mest med Ellenhaus var at intenettlinjene i et så gammelt hus kunne være så kjappe, og at sengen var akkurat så myk og dynen akkurat så dunete at man skulle tro at man var på besøk hos en gammel bestemor eller tante.
Puertos Varas som by er verdt et par dager av ferien. Det er en koselig liten bykjerne med gamel trehus, bra restauranttilbud med god mat og omgivelsene er nydelige med mange fjell. Etter ryktene å dømme skal det også være godt fiske, og masse masse natur man kan utfolde seg i til beins eller på sykkel. Dessverre ble byen litt i dyreste laget for vårt budsjett. De har mange ulike aktiviteter, men prisene er generelt høye (Fluefiske med guide og båt/tube NOK 1.500,- dagen). Ønsker man å sykle rundt på egenhånd har nabobutikken til Ellenhaus utleie av sykler til NOK 23,- for timen eller NOK 160,- per dag (mars 2010).
Ellenhaus kan friste med gratis frokost, gratis internett (kjapt), alle typer rom (sovesal til dobbeltrom), do og dusj på gangen, kjøkken som kan benyttes til hjemmemiddager , egen huskatt i vinterhagen og mange kriker og kroker. I tillegg er stedet veldig sentralt.
For hostellets hjemmeside, klikk her.

Vi har kommet oss til Venezuela

Vi har det altså, selv om vi har vært latterlig dårlige på oppdateringer de siste dagene. Det har bare vært litt sabotasje på internetten her på resorten, men nå er alt tilbake til "normalt" igjen. Venezuela er ikke som andre land, men det skal vi komme tilbake til.
Lørdag morgen, så tidlig at det for de fleste B-mennesker fortsatt regnes som fredag, satte vi oss inn i den forhåndsbestilte taxien som skulle ta oss til flyplassen i Santiago. Vi visste jo at den hadde vært stengt en periode etter jordskjelvet og at den var åpnet igjen med midlertidige løsninger, men ante egentlig ingenting om hvordan eller OM det i det hele tatt fungerte. Inngangspartiet til flyplassen er nå et stort telt, men med gode skilt og velfungerende informasjonsskranke som fint forklarte oss hvor vi skulle gå for å komme til internasjonale avganger. En litt lang kø tok oss etterhvert fram til innsjekkingsskrankene, som også var provisoriske, men overraskende velfungerende. Den eneste skuffelsen var at de ikke hadde satt opp vekter til bagasjen, for for en gangs skyld hadde vi "for lite" vekt å sende avgårde. Vi fikk forøvrig surret bagene våre godt inn i plast av DETTE selskapet, slik at ingen snuskemenn skulle få putte muffinse pakker inn i vår bagasje i alle fall. Og skulle bagene bli borte, har dette selskapet også en gunstig forsikringsordning.
Flyvningene gikk veldig greit. Først fra Santiago til Lima, en liten times mellomlanding og så til Caracas. Det er her helvete på jord begynner. Uten at vi helt skjønner hvordan det fungerer, så er altså pengeveksling på det svarte markedet VELDIG utbredt i dette landet. Dette bunner i at de innfødte ikke har lov til å eie US dollar og at regjeringa (Chávez) har satt en fast kurs for utlendinger som ønsker å veksle inn sine dollar. Det er heller ikke lov å veksle tilbake fra Bolivarer til Dollar. Den offisielle veklingskursen er 4,3 Bolivarer per Dollar, mens på svartebørsen får du gjerne både 5 og 6, kanskje til og med 7. Med andre ord er denne vekslinga noe som ikke er lov, men som alle gjør. Det skumle er at det finnes "undercover" politi som kan gjøre denne vekslinga til noe veldig sjebnesvangert. For alle (les: Kjersti) som er flinke på "i verste fall"-tenkning, blir slike ulovligheter i meste laget å håndtere. Overalt prøver folk å få deg til å veksle penger - helt åpenlyst - og det er ikke lett å vite hva man skal gjøre, eller hvem man skal stole på. Når da den eneste i flokken som snakker spansk tydeligvis fungerer dårlig under slikt kriminelt stress, er det greit å ha en mann som kan ta tak i situasjonen og ordne opp! Vi MÅTTE kjøpe flybillettene ut til Isla Margarita på flyplassen i Caracas, disse MÅTTE bli betalt cash og med Bolivarer, og dermed MÅTTE vi veksle inn bittelitt i offentligheten. Masete, er vel en svak beskrivelse. Uansett, Per-Erik fikk fikset biffen og vi kom oss på et fly til Margarita. Der fant vi oss en snill taxi-mann som kunne kjøre oss til hostellet/pousadaen/resorten vi hadde forhåndsbestilt.
Heller ikke her er noe normalt, men det er mer på den artige siden. Eieren, en manisk, middelaldrende fransk-kanadier som lyder navnet Robert, gjør sitt aller, aller beste for at gjestene skal ha det så godt som mulig. Det vil si at vi har låste dører, vakter med avsagde hagler i lomma og ingen innfødte får bo her - for de kan nemlig ikke stoles på ifølge vår mann. Dette høres egentlig verre ut enn det er, men det er trygt og godt for oss her uansett. Stedet består av tre små hus, med tilsammen åtte utleierom. Det har to kjøkken til fritt bruk, og både brød, melk, juice, pasta, egg og en haug med andre ting er inkludert. Midt på tomta har vi basseng og solstoler. Det blir ikke mye bedre enn det. Det er også 200 meter til stranda, og der har Robert en avtale med en "solsengeier", som gjør at vi kan få solsenger og parasoller gratis hver dag. Herlig! Vi oppdaget tidlig to jenter i 20-åra her som vi ikke helt klarte å plassere. Det viste seg at hun ene, ei nydelig, flott, mørk jente fungerer som "kjæresten" til eieren. Hun andre, ei tynn, blond ei med 1,5 kilos struttepupper og stemme som Fran fra "Nanny" var i utgangspunktet gjest, men har vært her så lenge at hun har sluttet å betalte og får arbeidsoppgaver i stedet. Mens vi har vært her har dette arbeidet bestått i å ta seg av kompisen til Robert. Jaja, vi dømmer ikke - bare observerer!

Livet består i å sole seg litt, bade seg litt, dra inn til sentrum eller et kjøpesenter for shopping, og å spise mat. Shopping har vi jo ikke penger til å gjøre så veldig mye av, og ettersom vi begge har blitt noen tjukkasser, kan vi ikke spise så mye heller, så med andre ord går det mye i soling og bading. Det kan vi leve med!

Vi hadde egentlig tenkt å dra ut til Los Roques neste uke, et sted som blant annet er fantastisk for dykking, men ettersom det er påske er prisene der altfor høye, så vi blir bare her helt til den 4. april. Da stikker vi til Cuba.

De siste dagene i Santiago

Det har egentlig ikke vært så hektisk for oss de siste dagene, bortsett fra litt dårlig gatemat som gjorde at Per-Erik igjen måtte tjenestegjøre nær toalett (sart sjel med dårlig fordøyelse han der Per-Erik altså, ville ikke satset på ham). Gruppenturen ble offesielt avsluttet på tirsdag, med påfølgende vin-tour på onsdag. Dette betydde at torsdag var første dagen på lenge uten en eneste plan, og det var slik den ble også.Onsdag kveld gikk flokken ut for å spise. Jackie, Line, Holly og David fra "vår gruppe" skulle ut å spise med sin nye gruppe, men lovet å møte oss etterpå for å feire St. Patricks day på den kreativt navngitte puben Dublin. For å være sikker på at vi faktisk skulle finne dem, satte vi oss på en utekafe med god oversikt over Dublin og bestilte mat. Det var her vi begikk en kritisk feil. Maten var velsmakende og drikken god. Vi satte en liten stund, en mann med sekkepipe kom masjerende, dro ei låt, så ei til. Vi ble akuttrøtte, praiet ei drosje som viste seg å ha "gullbelagt" takstameter (prisen for å drosje fra bydelen Bella Vista som vi var til hotellet i sentrum varierer fra NOK 13,- til NOK 54,- så for de som skal til Santiago: avtal pris først, eller følg nøye med på 'meteret!). Det skulle vise seg at de andre ankom Dublin kun få minutter etter vi hadde dratt, men det er vel prisen å betale når to gamle kroker er på tur med single ungfoler.

Dagen på torsdag ble en relativt rolig dag, liggende ganske så rett ut, lytte til trafikken og løpe på toalettet. En fin dag med andre ord. På kvelden våget vi oss ut på en siste avskjedsmiddag med våre nye venner. Det var en utrolig koselig avslutning, med noen flotte mennesker som vi håper vi kan holde kontakten med også i fremtiden.

Fredagen var vår praktiske dag. Vi fant fort ut at turister får være turister, for vi hadde jobb å gjøre. Først av alt har vi nå sendt hjem vår aller siste pakke (lover). Den ramlet opp i snaue 17 kilo, og skal være hjemme om rundt 14 dager. De av dere som ikke klarer å forestille seg tyngden av 17 kilo, kan fylle en ryggsekk til randen med praktiske reiseting, og på toppen av lokket plassere 13 drektige kaniner av den lille typen. Det utgjør en stor del for slitne backpacker-rygger. Etter den omfattende postrunden gikk turen videre til banken for å ta ut og veksle til US$ om er en meget omgjengelig valuta i de kommende landene vi skal til. Som avslutning av en meget produktiv og vellykket dag gikk vi på jakt etter mat, og fant restauranten El Naturista, som skulle vise seg å være en vegetarrestaurant (kanskje vi er blitt påvirket av Jackie). Uansett var maten av ypperste kvalitet, og smakte fortreffelig. I 19-tiden på kvelden subbet et slitent men tilfreds "schæsjtepar" tilbake til sitt hotellrom i håp om å få litt søvn før de skulle starte sin reise til Venezuela neste morgen kl 04:00.

Wining and dining

Klokka var ikke mer enn ni i dag tidlig da vi satte oss inn i en minibuss på vei til vinsmaking. Litt tidlig vil nok de fleste si, men vi kan skrive under på at det gikk helt fint. Vi skulle innom to ulike vingårder: en familiebedrift og en stor superkommersiell en. På vei til og fra de ulike stedene hadde vi en guid på bussen som fortalte oss litt om vin og mye om Chile. Svært interessant å høre på og mannen hadde mye kunnskap om det meste virket det som.
Første stopp på veien var familiebedriften Cavas del Maipo, der sjefen sjøl, Jaime Romagosa sjarmerte oss i senk med sin enkle, men lidenskaplige tilnærming til vinlaging. "Den beste vinen er den du liker best, og forhåpentligvis liker mange vår." De er fem ansatte som jobber året rundt, noen flere i innhøstingen. Det aller meste gjøres manuelt for å få den beste kvaliteten, og de få maskinene som brukes har de brukt i 50 år. Vinen smakte fortreffelig og vi dro derfra med en hvit Cabernet Sauvignon som var veldig god. Prisen var heller ikke noe å klage på, vi kan leve med 36 kroner.
Neste stopp var Chiles største vingård og den åttende største på verdensbasis, Concha y Toro. Her var det meste lagt til rette for turister, og selv om det var stort og flott og imponerende, var det langt fra så sjarmerende som hos vår venn Romagosa. Over 4 millioner flasker vin ble ødelagt hos Concha y Toro under jordskjelvet, mens hos Cavas del Maipo produseres det kun 200.000 flasker i året. Det sier vel litt om størrelsesforskjellene.
Nå skal vi straks ut for en aldri så liten St. Patrick´s day-feiring. Vi hadde ingen irer i gruppa, men vi kan da ta oss et par øl for det. Vi er ferdige med gruppeturen for denne gang, men er på samme hotell som de andre på gruppa en dag til, så det blir ikke farvel riktig ennå.

Santiago på 1-2-3

Bursdagsfeiringa til Per-Erik ble såpass heftig at dagen derpå ble en skikkelig blåmandag. Vi var rett og slett litt slitne, kall det gjerne bakfulle eller fyllesjuke. Da vi hadde hatt en liten mistanke på forhånd om at dette kunne skje, hadde vi heller ikke lagt noen store planer for dagen, og hang stort sett bare i stua kun avbrutt av noen små sovepauser oppe på rommet. På et eller annet tidspunkt klarte vi til og med å pakke sakene våre, ettersom vi skulle forlate Pucon og sette kursen nordover mot Santiago med nattbuss denne kvelden. Denne bussturen føyer seg ikke inn i rekken av svært komfortable bussturer i Sør-Amerika - den var faktisk ikke noe særlig behagelig i det hele tatt. Vi har nok for lange bein.

Uansett, i dag tidlig rundt klokka 8 kom vi fram til Santiago. Vi trodde vi skulle se spor av jordskjelv her, men det ser ut til at det kun er utenlandske medier som mener at Santiago ble hardt rammet av jordskjelvet. Som bussjåføren vår sa, så har Santiago vært forberedt på kraftige jordskjelv i årevis, og ble knapt nok berørt. Det er en svært oppegående by, med godt konstruerte byggverk. Det har vært små etterskjelv i Chile nesten hver dag etter at vi kom hit, men vi har ennå til gode å kjenne det. Flere ganger har chilenerne spurt oss om vi kjente skjelvet i dag tidlig/natt/ettermiddag, men vi har ikke merket en ting. Det er lett å bli redd for ting man ikke vet nok om eller har kjent på kroppen, men vi har nå erfart at etterskjelv i Santiago høres mye skumlere ut i norske medier enn på gata i Santiago.
Etter at vi kom fram og sjekket inn på hotellet ruslet vi litt rundt i byen. Kerrie, James, Jackie, Dave, Line og vi tok turen opp til Santiago Zoo, som egentlig ikke var noe særlig i det hele tatt. Det var relativt slitt, skittent og flere av dyrene så skikkelig utilfredse ut. Etter en rundtur i dyreparken dro Line, Jackie og vi inn til sentrum for å se om vi fant noe som skulle stilne shopping-abstinensene til jentene. Vi endte faktisk kun opp med en singlet til Jackie, men vi i det minste vindus-shoppet litt.
Vi hadde avtalt å spise middag ute alle sammen i kveld, ettersom det er siste offisielle kveld på Gap-tur, selv om det nok blir noen felles øl på St. Patrick´s day i morgen kveld også, så i halv 8-tida tok vi taxi til restauranten Como Agua Para Chocolate. Der koste vi oss med super sjømat før vi tok en tidlig kveld, da vi skal opp tidlig i morgen. Da skal vi nemlig på vintur og lære oss alt som er verdt å vite om chilenske viner.
Etter dette er gruppeturen vår over og vi må stå på egne bein igjen de resterende tre nettene i Santiago. Vi har forøvrig booket vårt neste overnattingssted nå. Det heter Villa del Sol og ligger på Isla Margarita i Venezuela. Tenker vi skal klare å kose oss noen dager med sol og strand nå!

En stor dag og en stor kveld for en stor gutt

I går var virkelig dagen med stor D! Vi sto opp relativt tidlig, kjente på lemmene etter den relativt harde vulkanklatringen dagen før. Vi fant fort ut at vi var i toppform, og lett kunne klare tre-fire timer på en sykkel.
Vi syklet i vei, og passerte kyr, jorder, bjørnebærbusker og innfødte. Etter to timer stoppet vi i et lite naturreservat med fine fossefall, tok våre bilder og lyttet til fuglen på den grønne gren. Kjersti klarte å fange Per-Eriks oppmerksomhet med fin påkledning, hun påstår selv at alt annet var til vask, og det morsomme var at engelskmennene mente dette var skikkelig funky.
Etter to nye timer kom en utslitt gjeng tilbake til Pucon, med syre i beina, og gnagsår i pumpen. Turen var veldig bra, men kanskje litt i hardeste laget med tanke på hva vi utsatte kroppene våre for tidligere i uka.
Men, over til noe langt viktigere. Bursdag! Det er vanskelig å beskrive en slik storslått kveld med ord, så vi har lagt inn endel bilder som beskriver det meste. Vi valgte første dagen i Pucon å dra på et arrangement der vi kunne spise og drikke så masse vi ville til klokken slo midnatt, og det var stort sett det vi gjorde. I tillegg til vår gruppe var det også en annen GAPgruppe som var med på bursdagen til Per-Erik (lite visste de om akkurat dette, men hvem henger seg vel opp i detaljer på en dag som denne?).
Etter at den gamle mannen i hjørnet hadde sovnet, dro en bil med høylytt innhold (skriv mennesker) tilbake til vår base, og fortsatte ut i de sene nattertimer. Bursdagsbarnet var storfornøyd, bursdagsforloveden var tilfreds, og engelskmennene snakket om fotball.
In vino veritas, ergo bibamus.