Vi har det altså, selv om vi har vært latterlig dårlige på oppdateringer de siste dagene. Det har bare vært litt sabotasje på internetten her på resorten, men nå er alt tilbake til "normalt" igjen. Venezuela er ikke som andre land, men det skal vi komme tilbake til.
Lørdag morgen, så tidlig at det for de fleste B-mennesker fortsatt regnes som fredag, satte vi oss inn i den forhåndsbestilte taxien som skulle ta oss til flyplassen i Santiago. Vi visste jo at den hadde vært stengt en periode etter jordskjelvet og at den var åpnet igjen med midlertidige løsninger, men ante egentlig ingenting om hvordan eller OM det i det hele tatt fungerte. Inngangspartiet til flyplassen er nå et stort telt, men med gode skilt og velfungerende informasjonsskranke som fint forklarte oss hvor vi skulle gå for å komme til internasjonale avganger. En litt lang kø tok oss etterhvert fram til innsjekkingsskrankene, som også var provisoriske, men overraskende velfungerende. Den eneste skuffelsen var at de ikke hadde satt opp vekter til bagasjen, for for en gangs skyld hadde vi "for lite" vekt å sende avgårde. Vi fikk forøvrig surret bagene våre godt inn i plast av DETTE selskapet, slik at ingen snuskemenn skulle få putte muffinse pakker inn i vår bagasje i alle fall. Og skulle bagene bli borte, har dette selskapet også en gunstig forsikringsordning.
Flyvningene gikk veldig greit. Først fra Santiago til Lima, en liten times mellomlanding og så til Caracas. Det er her helvete på jord begynner. Uten at vi helt skjønner hvordan det fungerer, så er altså pengeveksling på det svarte markedet VELDIG utbredt i dette landet. Dette bunner i at de innfødte ikke har lov til å eie US dollar og at regjeringa (Chávez) har satt en fast kurs for utlendinger som ønsker å veksle inn sine dollar. Det er heller ikke lov å veksle tilbake fra Bolivarer til Dollar. Den offisielle veklingskursen er 4,3 Bolivarer per Dollar, mens på svartebørsen får du gjerne både 5 og 6, kanskje til og med 7. Med andre ord er denne vekslinga noe som ikke er lov, men som alle gjør. Det skumle er at det finnes "undercover" politi som kan gjøre denne vekslinga til noe veldig sjebnesvangert. For alle (les: Kjersti) som er flinke på "i verste fall"-tenkning, blir slike ulovligheter i meste laget å håndtere. Overalt prøver folk å få deg til å veksle penger - helt åpenlyst - og det er ikke lett å vite hva man skal gjøre, eller hvem man skal stole på. Når da den eneste i flokken som snakker spansk tydeligvis fungerer dårlig under slikt kriminelt stress, er det greit å ha en mann som kan ta tak i situasjonen og ordne opp! Vi MÅTTE kjøpe flybillettene ut til Isla Margarita på flyplassen i Caracas, disse MÅTTE bli betalt cash og med Bolivarer, og dermed MÅTTE vi veksle inn bittelitt i offentligheten. Masete, er vel en svak beskrivelse. Uansett, Per-Erik fikk fikset biffen og vi kom oss på et fly til Margarita. Der fant vi oss en snill taxi-mann som kunne kjøre oss til hostellet/pousadaen/resorten vi hadde forhåndsbestilt.
Heller ikke her er noe normalt, men det er mer på den artige siden. Eieren, en manisk, middelaldrende fransk-kanadier som lyder navnet Robert, gjør sitt aller, aller beste for at gjestene skal ha det så godt som mulig. Det vil si at vi har låste dører, vakter med avsagde hagler i lomma og ingen innfødte får bo her - for de kan nemlig ikke stoles på ifølge vår mann. Dette høres egentlig verre ut enn det er, men det er trygt og godt for oss her uansett. Stedet består av tre små hus, med tilsammen åtte utleierom. Det har to kjøkken til fritt bruk, og både brød, melk, juice, pasta, egg og en haug med andre ting er inkludert. Midt på tomta har vi basseng og solstoler. Det blir ikke mye bedre enn det. Det er også 200 meter til stranda, og der har Robert en avtale med en "solsengeier", som gjør at vi kan få solsenger og parasoller gratis hver dag. Herlig! Vi oppdaget tidlig to jenter i 20-åra her som vi ikke helt klarte å plassere. Det viste seg at hun ene, ei nydelig, flott, mørk jente fungerer som "kjæresten" til eieren. Hun andre, ei tynn, blond ei med 1,5 kilos struttepupper og stemme som Fran fra "Nanny" var i utgangspunktet gjest, men har vært her så lenge at hun har sluttet å betalte og får arbeidsoppgaver i stedet. Mens vi har vært her har dette arbeidet bestått i å ta seg av kompisen til Robert. Jaja, vi dømmer ikke - bare observerer!Livet består i å sole seg litt, bade seg litt, dra inn til sentrum eller et kjøpesenter for shopping, og å spise mat. Shopping har vi jo ikke penger til å gjøre så veldig mye av, og ettersom vi begge har blitt noen tjukkasser, kan vi ikke spise så mye heller, så med andre ord går det mye i soling og bading. Det kan vi leve med!
Vi hadde egentlig tenkt å dra ut til Los Roques neste uke, et sted som blant annet er fantastisk for dykking, men ettersom det er påske er prisene der altfor høye, så vi blir bare her helt til den 4. april. Da stikker vi til Cuba.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar