Gode busser velger å busse med nasjonale busser

Vi har nå vært ca èn uke i Vietnam, og begynner å få trua på Østens kjøkkenkunnskaper igjen. Vi vasser i god mat og frisk frukt. Menneskene er hyggelige, og været... - Været tar vi som det kommer. De første dagene holdt vi på å renne bort. Luftfuktigheten og sola samarbeidet på utspekulert vis. På gråværsfredag dro vi ut til Halong bay, og putret utover skjærgården i en 12-manns båt, med komfortable 5 + mannskap ombord. Foruten oss var et par, Ellen og James fra England og David fra Amerika. Kjempehyggelige folk, derav en fotonerd (David), noe som fylte deler av kvelden med kanskje litt i overkant smal "small talk". På fredagen var vi først i en lime stone-grotte for så å padle kajakk. Fin og folksom dag. Det er kanskje arrogant å mene at en naturopplevelse mister verdien på grunn av at den er tilgjengelig for alle, men prøv å gå en halv time rundt i ei grotte med 25 høylytte russere rundt deg, så forstår du hva vi mener.

På kuldelørdag gikk vi to timer i Cat Ba nasjonalpark. Halvveis ut i turen kom vi til en "bondegård". Bonden som levde her flyttet ut på øya i 1975 som krigsveteran. Frem til 2005 bodde han mutters putters alene, men dro fra tid til annen ut til matbåtene som selger varer rundt om i skjærgården. Der traff han sin sjelevenn, ei tannløs handelsdame. Hun bor nå på øya sammen med sin kjære. De har ansvar for deler av nasjonalparken, i tillegg til å dyrke frukt, og avle opp høns og fisk for salg på fjorden.

På lørdagskvelden flesket vi til med storslått restaurantbesøk. "Green Mango" på Cat Ba havn er en god restaurant med vestlig standard. De har en fyldig meny med litt høyere priser enn gjennomsnittet i Vietnam. Vi spiste 4 retter med god drikke til, og gikk derfra 1.000.000,- vietnamesiske donger fattigere (noe som tilsvarer ca NOK 310,-). For et måltid!!

På regnværssøndag gikk turen tilbake til Hanoi, og søndagskvelden brukte vi på rommet med varmepumpe, og facebook på skjermen.

Vi er nå inne i våre siste dager i byen. På onsdag kveld busser vi sørover til Hoi An i første omgang. For rundt NOK 260,- per person har vi kjøpt bussbilletter som tar oss fra Hanoi til Ho Chi Minh med så mange stopp vi ønsker. Vi stopper i første omgang midt i landet, og jobber oss gradvis nedover kysten. Bussbillettene er også fikset hos Vega travel, et av de mange reisebyråene som finnes i Hanoi. Grunnen til at vi valgte dem er at de er proffe på det de driver med og har fått et veldig godt rykte.

Hanoi kjører full sjarmoffensiv

Åh som vi elsker mennesker som smiler, mat som smaker, frisk frukt og alt dette til en pris lik null norske kronasjer. Vi er inne i vår andre dag i Hanoi, og er blitt stormforelsket i byen. Vi har i store trekk gått rundt å kikket i gamlebyen, sittet med et iskaldt glass nypresset juice og sett utover Hoan Kiem Lake, smilt til unge og gamle som går smilende forbi mens de prøver å selge oss ei håndvifte med et smil, spist utrolig smakfull og god mat fra noen av de utallige restaurantene som finnes her, sovet på steinhard madrass (noe som er ganske standard i Asia). Rett og slett kost oss glugg ihjel.

I dag har vi vært innom Hoa Lo Fengsel. Et fengsel i utgangspunktet bygget av franske kolonister på slutten av 1800-tallet for vietnamesiske revolusjonære. Fengselet ble brukt som krigsfengsel under Vietnamkrigen, og holdt blant annet John McCain som fange. Ikke overraskende virker som om det skal bli vanskelig å få en god og upartisk forståelse av Vietnamkrigen ved å vandre rundt på minnesmerker og museer i Vietnam. Fengselet fremsto slik vi leste det som om de amerikanske krigsfangene som kom hit hadde et middels trivelig hotellopphold med do og dusj på gangen. På veggene hang det bilder med tekster som (fritt etter hukommelsen) "Se så glade fangene er, her har vi to som planter et tre i luftegården". Det er helt klart at det har vært ganske umenneskelig forhold både som vietnamesisk revolusjonær og som amerikansk krigsfange på Hoa Lo Fengsel.

I morgen skal vi opp tidlig, sitte tre timer på buss til Halong bay og ut på en liten helgetur med Vega Travels. Dette omfatter tre dager i skjærgården av Halong, kajakking, tur i Cat Ba nasjonalpark, bading og kos.

Dette fortjener vi for å pleie potensielle posttraumatiske lidelser etter Kina.

Viet-NAMnamnam, et land med gastronomiske muligheter

Etter tre uker i Kina er vi nå på jakt etter litt mat som ikke kakler på tallerkenen eller bjeffer fra kjøkkenet. Vi gjør halvomvending og tar en tur til Vietnam, der vi har hørt rykter om at bikkje hvertfall står på menyen slik at vi kan velge bort.

Uten å bli arrestert, kan vi kanskje si at Kina er et egenrådig og komplekst land. Dette er noe de viser tydelig. Har de bruk for deg eller pengene dine er de hyggelige, hvis ikke ofrer de deg ikke mye. Dette synet hadde vi sikkert endret ved å bli mer integrert i samfunnet, lært oss språk og kultur, men vi er nå engang bare turister. Det er sikkert beintøft å vokse opp i det kinesiske samfunnet, men det inntrykket vi sitter igjen med er at fremmedfrykt og hat er godt forankret hos de fleste, hvertfall de som vi møtte på. Det skal sies at vi kanskje ble litt kyniske etterhvert, og avfeide potensielt hyggelige mennesker, men etter å har blitt forsøkt lurt konstant i tre uker på alt, er terskelen lav for å stoppe allerede før de innledende samtalene.

Etter Beijing toget vi ned til Huangshan, og vandret en liten dag i Yellow Mouantains. Huangshan er en koselig, liten by med ca 150.000 innbyggere, noe som er for landsby å regne i kinesisk målestokk. Vi bodde på Huangshan Old Street Youth Hostel, et meget hyggelig hostel med rene rom, bar/restaurant med både vestlig og kinesisk mat, gratis internett og over gjennomsnittet god engelskkunnskap blant de ansatte. I resepsjonen hjalp de til med utflukter, og tok vare på bagasjen vår mens vi gikk i fjellet.

Hvis du skal tilbringe litt tid i Kina og kan reise litt rundt, er Yellow Mouantains en fin opplevelse å få med. Det er organisert slik at alle kan oppleve det nesten uansett helsetilstand. Gondoler kan ta deg opp fjellsidene om du ikke ønsker å gå selv, og fjellformasjonene er helt utrolige. De har bygget opp godt "vegnett" rundt i området, i tillegg til noen hoteller for dem som ønsker å bruke mer tid på toppene.

De siste dagene tilbragte vi i Nanning, etter en reativt grisete transportetappe på rundt 33 timer med tog og venting. Det inntrykket vi fikk av Nanning var at her gjør man ikke annet enn å vente på å reise til Vietnam. Byen ligger ca tre timer fra grensen, og det finnes bussforbindelser som går flere ganger daglig. Nanning kan tilby et slags provinsmuseum, en dyrehage og et fjell, men vi opplevde ingen av delene. Vi sjekket inn på Lotusland Hostel, priset oss lykkelige for rent sengetøy (etter litt uggent togsengetøy), og ble der.

Vi er nå på vei mot Hanoi, Vietnam, og skal bruke de neste dagene til å gjøre oss kjent med hva vi skal gjøre de neste tre ukene.

Og en siste ting om Kina: Det heter bare putt her borte!!

Pass deg for Beijings luringer

Beijing er en fantastisk by for den som liker å se og oppleve gamle, flotte templer, storslåtte olympiske anlegg, voldsom pruting på markeder og vandring i brede gater stappfulle av folk, og vi syntes alt dette var supert – men jammen er det lett å bli lurt også. Beijing, resten av Kinas storbyer og Sør-Øst Asia forøvrig er alle steder der det er populært å lure turister. Og med å lure så mener jeg å flå deg for litt ekstra penger. Vi klarte faktisk å gå på to av de mest vanlige og eldste triksene i boka på én og samme dag ...

Først har du ”kunststudenttrikset”. Du går langs gata, plutselig kommer det et veldig hyggelig menneske opp til deg og begynner å snakke engelsk (noe som er sjelden kunnskap i dette landet). Hun(/han) ønsker bare å trene på å snakke engelsk og kan gjerne vise deg litt rundt omkring om du vil. Etter ei stund forteller hun at hun er kunststudent og at galleriet deres er rett rundt hjørnet, og du har vel ikke lyst til å bli med inn bare for å kikke litt? Etter enda ei stund forlater du galleriet med et eller annet i hånda du har kjøpt, for hun var jo så hyggelig at du følte du måtte kjøpe noe.

Nå skal det sies at dette trikset er godt beskrevet i Lonely Planet, så her har det skorta litt på researchen vår. Det andre stuntet kaller man gjerne ”tehustrikset”.

Også her møter du på noen som snakker engelsk til deg, i vårt tilfelle en mann og ei litt yngre jente som fortalte at de var student og lærer på ferie i Beijing. Vi snakka litt om løst og fast, Norge og Kina, livet i landene våre, kultur, religion – ja egentlig litt om det meste. Hyggelig og interessant var det også. Etter hvert blir det foreslått at vi kanskje skal ta en bit å spise, og dere vil kanskje smake på litt kinesisk te? Dere blir geleida til et kinesisk tehus, har en hyggelig opplevelse med spennende tesmaking, kanskje tekjøping, en interessant samtale og muligens til og med utveksling av (muligens ekte) e-postadresser, og SÅ … kommer regninga … Og den er stor. Det blir gitt uttrykk for av at dere deler på kostnadene med de andre, men her kan du være sikker på at dere har betalt for både dere selv, de andre i selskapet og en dæsj til resten av familien også antakeligvis. Men, høflige som dere er (og nye i byen og relativt ukjente med prisnivåene), betaler dere regninga, smiler og bukker og rusler hjem igjen med en øøørliten følelse av at det er noe som ikke stemmer.

I tillegg finnes det bøttevis av andre måter å lure godtroende turister på. Utenfor de største severdighetene finner du mange som prøver å selge deg guidebøker, souvernirer, dattera si, og mat og drikke, og jammen kan de ikke vise deg rundt på området også - for du kommer IKKE til å klare deg på egenhånd, og prisen deres er GARANTERT den laveste du kommer til å finne. Dessuten er de jo alle eksperter på både forbudte byer, store murer, et hav av templer og perfekt til å guide deg rundt på shoppingmarkedene. Alt dette i en alder av 21 og et halvt. Utrolig! Jo da, det er veldig kjekt med guide i blant – men prut på prisen! De prøver seg ALLTID med en ”turistpris”.

Du kan nesten aldri stole på at den prisen de gir deg på varer og tjenester er en riktig pris. En artig ting er på Silkemarkedet og tilsvarende markeder, der det er en del av gamet. Du SKAL prute der, gjerne så hardt som ned til 1/5 – 1/10 av startprisen, avhengig av hvor høy startprisen er. Også her opererer de med helt andre utgangspriser for turister enn for de innfødte, i håp om at en eller annen tulling ikke har fått med seg at det skal prutes. De forteller deg for eksempel at ”normalt” koster denne veska 1100 RMB (1000 RMN = ca 800 NOK), men fordi det er deg så skal du få den for 800. Nei, nei, nei, sier du – det er jo latterlig dyrt. Både du og jeg veit at dette er kopier. Yes yes, sier selgeren på sitt enkle salgsengelsk, but is good quality fake! What you want to pay? Dette er det vanskeligste, for det er flaut å komme med ditt tall nå etter den voldsomme utgangsprisen, men kjør på: start mellom 50 og 100 et sted. – No, no, no, yoo have to give more. This is veLy good quality. I tell yoo 700. Og så videre, og så videre. Det er nok ganske utrolig hvor lavt de faktisk kan gå, det står ofte på hvor tøff du tør å være. Og blir du ikke fornøyd, bare start å gå, og har du ikke gått under minsteprisen deres, så kommer de etter deg for å fullføre salget. Åååkei, yoo win …

Dette er jo litt morsomt, og utvikler seg etter hvert til et lite spill og en konkurranse om å gå lavest, men også veldig slitsomt. Litt kjipt er det at etter du har vært i byen ei stund så oppdager du også at det opereres med ulike priser på det aller meste du kan få kjøpt for penger, og hvem som helst kan være ute etter på ”tjene” seg noen ekstra kroner. Sørg for at taxisjåføren setter på taksameteret, prøv så godt du kan å se at restaurantregninga stemmer med det dere har bestilt, følg med når butikkekspeditøren slår inn varene dine, og tell vekslepengene overalt. I Kina har de to ulike sedler som det står 1 på, og to ulike som det står 5 på. De er henholdsvis verdt 1 RMB, 10 ”øre”, 5 RMB og ”50” øre, og vi har opplevd at noen prøver å gi deg den minste seddelen i stedet for den du skulle hatt. Å gjøre seg til tosk for 90 ”øre” er litt smålig synes vi, men det har skjedd oss flere ganger.

Men, Beijing er en bra by altså. Lover!

Jade International Youth Hostel, Beijing

Midt i Beijing, like i nærheten av Den Forbudte By og Den Himmelske Fredsplass, ligger Jade Hostel. For å være ærlig, er det faktisk litt feil å kalle det et hostel, for det minner mer om et 3 stjerners hotell enn ungdomsherberge. Vi bodde på dobbeltrom med eget bad. Det var tv, vannkoker og gratisgreier på badet, og rommet ble rengjort hver eneste dag. Vårt rom kostet rundt 240 kroner for oss begge, og vil du bo enda billigere, kan du booke seng på 4-mannsrom til ca 65-70 kroner. Hostellet har 24 timers åpen resepsjon, travel desk, som kan hjelpe deg med å bestille utflukter, togbilletter og det du måtte ønske, gratis sykkelutleie, billige vaskemaskiner og tørketromler, gratis frokostbuffet for de som bor på dobbelt- eller tomannsrom, gratis internett i lobbyen og i baren, og i baren serverer de både kinesisk og vestlig mat til en rimelig penge. Og ølen koster 4 RMB (3,30 NOK) for 6 dl – det er billig det! Med andre ord et veldig fint sted å bo selv om man har et budsjett å forholde seg til. Andre vi snakket med hadde prøvd seg på ulike hosteller rundt om i byen, både før og etter de kom til Jade, og etter det de fortalte om standarden på de ulike rommene så vi ingen grunn til å flytte på oss.

Et par småting kan man alltids trekke litt på. Engelskkunnskapen hos de ansatte er så som så. Et par av de snakker greit til kinesere å være, men det er vanskelig å få detaljert informasjon om det du lurer på. Utfluktene de arrangerer kan også være litt dyre. Vi meldte oss på tur til Den Kinesiske Muren, med 4 timers hiking, frokost, lunsj og engelsktalende guid inkludert i prisen på 300 RMB (250 NOK). I tillegg måtte vi betale 95 RMB til for inngangsbilletter til muren og 40 for en helt akkurat passe morsom zip-line (festet fast i sele til en lang wire, og så seiler du av gårde langs denne 30-40 meter over vannet). Frokosten var ikke noe å snakke om, lunsjen var heller ikke noe særlig og det eneste guiden gjorde var å mase på oss om å slutte å ta så mange bilder for da ville vi ikke rekke å komme til møteplassen til avtalt tid. Men, på tross av dette var denne dagen helt fantastisk, og det var en flott opplevelse å gå på muren. Det kan bare være en tanke å prøve å organisere en tur selv, og ikke via hostellet. Vi rakk for øvrig møtetidspunktet da :)

For hostelets egen hjemmeside, klikk her
For veibeskrivelse og kinesisk adresse (.pdf-fil til å printe ut), klikk her

BeckBack Backpack på Fiji

Post-deres-tante, gjerne i Kina, men husk eske

Forklarende tekst (for dem som ikke forstår Mandarin)
1. Sende bag til Norge via sjøveien
2. Vi betaler kontant
3. Bagen veier 13,8 kg
4. Trenger vi å putte bagen/innholdet i en pappeske før vi sender den?
5. Hvor lang tid kommer dette til å ta

På grunn av shopping, og ønske om å kvitte seg med flere kilo (vi klarer virkelig ikke å holde vekta på tur) har vi allerede sendt hjem en bag fra Australia, og har ønske om å sende hjem også fra Kina. Språket er en utfordring, og velviljen fra offentlige ansatte på China Post er om mulig en enda større barriere. Vi forsøkte så godt vi kunne, og kom frem til følgende:
Våre notater ble mottatt og forstått. De likte at vi ville betale kontant (13,8 kg koster drøye NOK 430,- å sende per november 2009). Å sende til Norge via Sjøveien (tregeste og billigste måte) tar ca 3 måneder, men vår emballasje, en sort trillekoffert, var ikke akseptabelt. Vi var avhengig av å ta vårt innhold ut av kofferten, og plassere det i China Post sine egne esker. Det var her utfordringene begynte å melde seg: Vi hadde ikke flere notater på lappen vår, så vi kunne ikke fortsette samtalen. Dama bak skranken var i utgangspunktet mer interessert i å koke en ny kopp nype-te enn å hjelpe to nordmenn videre. Det endte med at hun krevde drøye NOK 1.800,- for å sende tingene våre. Vi takket pent nei, og gikk.

Vi antar i etterkant at dette hadde løst seg smertefritt om vi bare kunne kommunisert med dama, men uten språk og tegn er vi hjelpesløse. En ting lærte vi imidlertid: Skal du sende noe ut fra Kina, skal det sendes i pappesker.