Heng ei med ditt hode, tapre søndagssoldat!

Søndagen ble de virkelig store ildsjelers dag! Det er så deilig å se hvordan enkelte mennesker hodestups pakker med seg sitt utleste eksemplar av "Alkymisten", gir opp sitt A4-liv og kaster seg ut i en tango på en knivsegg mellom gal- og lidenskap.

Le Jardin St Adrien
Le Jardin St Adrien ligger i Servian rundt 25 minutter utenfor Béziers. Før i tiden var dette et stenbrudd hvor de tok ut stein i hovedsak til produksjon av Sarkofager, i tillegg til å være Daniel Malgouyres lekeplass. Da Daniel var liten drømte han om å bygge og bo i steinbruddet. Han valgte å ta en liten omvei til Belgia hvor han traff sin flotte kone, la seg opp en (mest trolig) betydelig egenkapital, for så å en kveld lage en ekstra porsjon med soppstuing, sprite opp vinen en liten pinne og si til henne: "Kjære Françoise, min alltid så vakre og forståelsesfulle kone. Langt er vi kommet, og vårt liv er fullkomment. Sammen har vi funnet lykken med gode jobber, stabil økonomi, en terrasse bygget av trykkimpregnert materiale og tre-lags isolerglass i rutene. Hva sier du til at vi gir opp alt dette, flytter tilbake til min barndoms drøm steinbruddet, bor i campingvogn i syv år og gjør stenbruddet om til en hage så vakker at selv Babylonerne begynner å luke igjen?" (Jeg vil på ingen måte saksøkes for å gjengi feil stemningsrapport, men to ting skal være sikkert: Kona var virkelig vakker og de bodde syv(!) år i campingvogn mens de jobbet ut prosjektet sitt).
Nå, 22 år etter ser de fortsatt like lykkelige ut, og om det er noen som har nådd sitt mål, så må det være familien Malgouyres. De brettet opp ermene, satset alt, gjennomførte tidenes oppussingsprosjekt, og vant. Malgouyres har gjort hele jobben fra landskapsarkitekturen (hvor de har beholdt steinbruddets naturlige forming av stedet), planering, planting av blomster, plassering av skulpturer og avgrensning av hagens tre dammer. Med stolthet sier han at de ikke har hatt hjelp til noe, og at det kun er dem gjør det daglige vedlikeholdet. På eiendommen har de et duetårn, og et avgrenset område hvor parets Emuer svinser rundt.
Etter en liten rundtur i hagen med Daniel som los var tiden inne for å vise oss det nyeste tilskuddet til eiendommen, ja nettopp ja; et amfiteater. Jeg har hørt at enkelte menn bygger en garasje, starter å jogge på fast basis, begynner med elgjakt eller andre aktiviteter når de går lei av konene sine, men det er vel ingen som hater partneren sin så mye at de anlegger et amfiteater i bakgården!?! Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette er intens lidenskap og gode overtalelsesteknikker.
Amfiteateret blir brukt til konserter og skuespill, og er godt kjent i smale kretser for ekstremt god akustikk. Malgouyres er ikke interessert i å lage dette til en offentlig scene, så for å få konsertdatoer må hagens besøkende registrere seg på deres mailingliste. Vanligvis er det rundt 200 stykker på konsertene, noe de ser på som et passende antall i hageselskapsammenheng.
Hvis du har lyst til å gjøre som 20.000 andre (årlig) når du er i Béziers, så ta med deg leiebilen, eventuell partner og 5 blankpolerte euros per person og kikk innom Le Jardin St Adrien. De holder åpent fra mai til september, og har guidede turer onsdag til søndag klokken 17:00 i denne perioden. Selve omvisningen varer rundt 1,5 time og forklaringene går på fransk, noe som ifølge verten ikke er noe problem, da gjestene alltid hjelper hverandre med nødvendige oversettelser. Hvis du på den andre siden hater hager, missliker å tilbringe tid med rundt 150 andre mennesker med kamera og spørsmål, og ikke kan fordra kjølig hvitvin på terrassen etter en god gåtur i varmen, anbefaler jeg deg å finne en annen aktivitet i Languedocs mangfold (på en ferie er det vel så viktig å utelukke aktiviteter). Jeg skal hvertfall ta med meg Kjersti når vi skal tilbake hit!
Château de Raissac
Det er vanskelig å tro at når man drar fra en plass som Le Jardin St Adrien at man skal ha flere gisp igjen i kroppen, men Languedoc sluttet virkelig ikke å overraske denne solfylte søndagen. Da vi ankom Château de Raissac fikk jeg en instinktiv følelse av at det franske turistrådet hadde kontaktet feil mennesker til å rapportere hjem. Dette var vitterlig et hjem Toppen Bech skulle dekket, så kontakter de Kjersti Beck i stede, og for å toppe det hele er det Per-Erik Bjørnback som drar på tur. For en herskapelighet i all sin prakt. På Château de Raissac bor Tønsberg-jenta Christine Viennet (barnebarnet til den ikke så ukjente Sam Eyde). Hun flyttet til Frankrike som 10-åring sammen med sin mor, og har sammen med mannen Jean utviklet 1600-tallslottet til den storheten det er i dag. Slottet bugner av ærverdige nipsgjenstander som er så presist satt sammen at man skulle tro at hele Château de Raissac med inventar var skapt som en enhet akkurat der det ligger.
Joan arbeider som kunstner, og er skolert ved Jullian Academy i Paris under lærere som blant annet Salvador Dali. Hans kunstneriske identitet ligger i modellenes øyne, som veldig ofte har to sett: Ett sett øyne for å se verden rundt seg, og ett ekstra sett som symboliserer det blikket som ser inn i deg selv. Han er godt etablert og har hatt mange utstillinger i hjemlandet og i USA og England. I tillegg til dette er han slottets kokk, og sammen med Christine eiendommens interiørarkitekt og utfører.
Christine er en driftig dame som har gjort alt annet enn å sløve på laubærblader. Hun er keramiker og forfatter (av bøker rundt temaet keramikk). Hun har gjort stor suksess i inn- og utland med mange utstillinger. I tillegg til dette har hun en såpass stor samling av porselen og keramikk at hun like gjerne har laget sitt eget museum på eiendommen. Grunnen til at Christine begynte å samle på serviser var at hun brukte dem som underlag for sin egen kunst. Et av hovedtemaene hennes er keramisk fremstilte matplater montert til gamle tallerkener. I tillegg til å ha en stor samling dekketøy fra ulike land utstilt, regner hun med at det finnes rundt 7.000 tallerker lagret på slottet. Vi snakker her om ei dame som de siste 30 årene har brukt mye tid på loppemarkeder og mange kroner på overvekt på sine mange reiser.
Hva er vel et Château i Frankrike uten vinproduksjon? Vel, det er vel fremdeles et Château vil jeg tro. Château de Raissac har en gjennomsnittlig stor vinproduksjon (fransk målestokk) med hovedeksport til USA og England. Det er parets sønn og hans kone som nå har tatt over driften av vinproduksjonen, og de har et stadig ønske om å få vinen sin ut til flere land. I "vinlandet" Norge er de riktignok ikke så store, men skal ifølge Christine ha en stor tilhengerskare på Rjukan. Forklaringen er enkel: Som barnebarn av sin bestefar har det vært naturlig for familien Viennet å delta på Marispelet i Rjukanfossen ved ulike anledninger, og til en slik folkefest er det helt vanlig å ta med seg medbragt. Slike ting er fiffig når man faktisk driver egen vingård i sør-Frankrike, som igjen gjorde at en håndfull telemarkinger fikk smaken på Château de Raissac fristelser.
Om det ikke skulle være nok å produsere vin, jobbe med ulike kunstneriske uttrykk og pusse opp et slott fra 1600-tallet har Christine og Jean også sitt eget bed & breakfast på slottet. De leier ut fem soverom i tillegg til et eget gjestehus, og kan losjere inntil 20 mennesker samtidig (som visstnok skal være en god samling mennesker til for eksempel et bryllup). Rommene ligger på rundt € 150 per natt, og for de som ønsker å oppleve gammeldags herskaplighet anbefaler jeg en overnatting her. Ikke minst for å møte et sett meget interessante mennesker som er stolte av egen eiendom og alt som deres omgivelser har å by på, samtidig som Jean etter brennhete rykter skal være en meget habil kokke.
Som en liten fun fact heter Toppen Bech Langballe (dette var helt nytt for meg). Siden vi nå er på langt-ned-i-buksa-humoren, håper jeg at hun i lystig lag presenterer seg som Toppen Langballe. Det hadde hvertfall hvert min type humor! (Kjersti ba meg presisere nok en gang at hun ikke har noe med dette innlegget å gjøre).

Etter så mange visuelle inntrykk var det på tide med litt gastronomisk påfyll. Fra Château de Raissac bilet vi til Valras-Plage som ligger rund 20 minutter utenfor Béziers, og skal være en vel så god plass for bading som Le Cap-d'Agde. Her møtte vi det norsk-tyske paret Hartmut og Jorunn Frings som har bodd i Pézenas de siste åtte årene. De kunne bekrefte det jeg allerede hadde konkludert med. Languedoc er den "nye vinen", med hyggelige mennesker, hyggelig prisnivå og god temperatur (gjennomsnittlig vintertemperatur i området er rundt 10-13 grader, men med små innslag av nesten frysepunkttemperatur enkelte dager i vinterhalvåret).
Familien Frings og pressekorpset ble tildelt et langbord på restauranten Mira-Mar, en restaurant som med unntak av en liten veg og en gedigen strand lå helt i vannkanten. Her ble jeg presentert for østers for første gang (jaja, the joke is on me! Bønder på tur og alt det der!!). En av mine reisekollegaer beskrev retten som "årets første stup fra bryggekanten og ned i det friske havet", noe jeg synes er en god forklaring. Utfordringen her er at jeg har ingenting å sammenlikne med, men som den kroppsspråksleseren jeg er, forsto jeg lett at dette var prima vare! Til hovedrett fikk vi en torskerett med en fiskestuing (les: lett fiskegrateng) og spinatsaus som tilbehør, i tillegg en meget god dessert. Det er vel en velkjent klisje å si at maten i Frankrike er god, men pokker skinn og bein da, for et måltid.
Ettermiddagen begynte å nærme seg brått, og det skal sies at etter snart tre dager med inntrykk begynte hjernen å bli ganske full. Personlig hadde jeg ganske stort utbytte av vår neste post på programmet, mest trolig fordi min sans for humor har bestanddeler av tilbakestående enkelhet (hvis det er lov å si) og store deler kompliserte bilder som ikke alltid er like lett å få kommunisert ut.
Musee de l'Ephebe au Cap d'Agde
I fjorden rundt Cap d'Agde er det de siste årene gjort mange funn helt tilbake til romernes og grekernes tid. Dette er virkelig et museum for spesielt interesserte, så med andre ord en helt perfekt plasseringsanstalt for mannen når kona ønsker seg en liten shoppingrunde. På Musee de l'Ephebe kan man se gamle bronseskulpturer, kanoner, ulike oppbevaringskrukker og ikke minst ankerets historie! Hva mer kan man si? Det første registrerte ankeret var faktisk ikke mer enn en stein med en tilhørende taustump. Det er sjeltendt vi kommenterer bildene som er på bloggen, men dette er unntaket: Til venstre ser dere verdens "første" anker og til høyre har vi den andre enden i tidlig ankerevolusjon. Utrolig ikke sant?
Etter museet ble vi tatt med til Cap d'Agde sin bryggepromeade. Vi skulle sikkert ha opplev en god del mer langs bryggekanten, men lufta hadde gått ut av ballongen, og jernlodda hadde lagt seg rundt anklene. Det endte med at vi satte oss på en bryggerestaurant, drakk litt kald drikke og kikket på folk. Ut fra det vi kunne se er Cap d'Agde en ferieplass for alt fra småbarnsfamilier til pene unge mennesker i dyre designerklær. Det virker som et kommende jet-set-paradis, med områder for shopping, fine strender og muligheter for vannsportsaktiviteter, ulike turistutflukter, et eget akvarium som skal være helt unikt (jeg skal hvertfall sjekke det ut neste gang jeg er her) i tillegg til et utall andre aktiviteter.
En ting som er verdt å nevne er at Cap d'Agde har sin egen by i byen som kun er tillatt for nudister. For at dette ikke skal bli til allmenn sjenanse for sarte sjeler er det bygget en stor mur rundt området (nevnte jeg Babylon tidligere i innlegget tro?). Her skal visstnok alt foregå i bare stumpen, ikke bare bading og solslikking, men også kafébesøk, innsjekking på hoteller (hvordan de håndhever den internasjonale loven som sier at en hotellgjest alltid må ha med bagasje, aner jeg ikke) og graving av grøfter. Det var helt naturlig for oss å ikke sjekke ut dette mer inngående, i tillegg til at turistkontoret i Cap d'Agde ikke ønsket å eksponere det mer enn i en bisetning.

Jeg valgte å ikke bli med på turens siste middag, da bloggingen hadde tatt mye av nattesøvnen min i løpet av reisen, så jeg ble på hotellet og hadde min egen lille restaurantopplevelse som er verdt å få med seg!

Siste reise, Norge kaller!

Vi er klare for avreise. Vi har hatt noen utrolige dager, så følg med for flere oppdateringer utover uka.

Location:Portiragnes,Frankrike

Ferieplanene er reddet! Languedoc er løsningen.

Languedoc har virkelig bruset med fjærene disse første dagene av reisen. Det har vært et par utrolige dager med fine opplevelser, utsøkt mat og mye informasjon. For å beholde objektiviteten her bør jeg fjerne noen elementer som kanskje slører mine sanser:
Varmen og frodigheten (Enkelte sommerhungrige nordmenn kunne fint feriert inne i en diger sko etter en lang vinter, så lenge akkurat den skoen har en gjennomsnittstemperatur 27/15 grader tidlig i april)
Behjelpeligheten fra kontaktpersonene rundt oss (BeckBack og de fleste andre reiser vanligvis på en måte hvor man er avhengige av å fikse absolutt alt selv, og informasjon om aktiviteter/severdigheter har krevd litt mer "arbeid" enn slik det er på denne turen)
Det faktum at vi har en reiseleder som hjelper oss med alt, kjører oss rundt og setter oss i kontakt med kunnskapsrike og interessante mennesker hver plass vi er (alt dette uten at vi må "betale tilbake" med klam allsang og teite leker ved bassengkanten).
Når jeg ser bort fra det overstående sitter jeg igjen med følgende: Languedoc er et område hvor det er korte avstander mellom ulike aktiviteter som tiltrekker de fleste mennesker i alle aldere. Fra vår base i Béziers kan man spasere til kanalbåtene, ta en kjapp biltur (ca 20-30 minutter med bil) ut til Le Cap-d'Agde og havet med strand for mor og vindsurfing for far, ha gode shoppingmuligheter i umiddelbar nærhet, oppleve fine elvepadlingsturer, fjellturer og/eller klatreturer (ca 50 minutter med bil), besøke fine restauranter tilpasset alles lommebøker, eller rett og slett bare cruise rundt mellom vinslott og markeder. Vinproduksjon og turisme er regionens største inntektskilder, så for de av dere som fortsatt skulle være engstelige for å feriere i Frankrike, hos et "arrogant" vertskap uten språkøre for annet enn fransk, ta det helt med ro, det er ikke den ting du ikke klarer å kommunisere med "I am a boy"-engelsk og moderat gestikulering. For å gjøre ferien i Languedoc litt enklere anbefaler jeg i midlertid å leie bil. Veiene er gode, trafikken og kjørekulturen harmonisk og skiltingen synlig.

Château de Perdiguier
Lørdagen første stopp var på vinslottet Château de Perdiguier, som ligger i landsbyen Maraussan (snaue 15 minutter på utsiden av Béziers). Eierne av slottet har opp gjennom årene vært flinke til å bevare store deler av innredningen, så å komme inn i hoveddelen av slottet var som å gå 100 år tilbake i tid. Selvfølgelig var det visse visuelle unntak som datakabler, trådløse telefoner og flatskjermer, - men å forvente at eiere av flotte vinslott skal gå på tvers med teknologisk utvikling på arbeidsplassen sin for å bevare autensiteten er rett og slett bare selvisk for egenopplevelsen.Vår guide kunne vise oss at de under oppussing for kun få år siden hadde funnet nydelige veggmalerier i et av slottets tårn, noe som nå er restaurert, og som gjør inntrykket av slottet om mulig mer autentisk.
Det blir helt umulig å beskrive så skjønne omgivelser, men jeg gir det et forsøk, som du delvis kan ta med deg til senere innlegg hvor vinslott inngår: Lukk øynene og se for deg de frodigste omgivelsene du kan oppleve på en solskinnsdag etter kraftig natteregn, varmen er intens og brisen forlokkende. Bygningene rundt deg er delvis restaurerte murbygg fra 1600-tallet. I bakgrunn hører du støy fra 46 jakthunder i full los på grunn av at det er et rådyr i kommunen, samt susen fra millioner av små blader som leker i vinden. Mens du vandrer her passerer du en stall med en feiende flott hingst (hesten var sikkert fin den også), rundt på stolper henger det utmerkelser hesten har fortjent. Du beveger deg videre, og legger merke til ei tispe med valper, og hva i all videste verden? Er det ikke et villsvin som ligger der og slapper av? Går den fritt rundt på gårdsplassen om ettermiddagen sier du?? Fant dere en villsvinvalp som dere har gjort tam, og som fungerer som kjæledegge??? Akkurat! Sånn nå kan du lukke opp øynene igjen. Lett å fordøye dette her, ikke sant?!?Vi var veldig heldige, for akkurat denne lørdagen var det en spesiell markedsdag på Château de Perdiguier. Rundt omkring på eiendommen var det satt opp boder, hvor folk solgte alt fra blomster og grønnsaker til duker, via hageredskap og møblement. Dette var som vi kunne forstå blomstermarkedet, en tilstelning som kun skjer én lørdag hver vår. Utover dette markedet finnes det ingen god oversikt over hva som skjer på slottet utover sommersesongen. Fra tid til annen arrangerer de "slottets dag", hvor de selger ulike "hand craft"-produkter, i tillegg til noen vagt annonserte hagekonserter. Slottet er åpent hver dag hele året for vinsmaking/vinkjøp, men om du tilfeldigvis treffer på et arrangement akkurat den dagen du er innom, husk å spille lotto etterpå.Inne i bryggerhuset kunne man få kjøpt sjokolade, uthamrede bruksgjenstander i tinn, kobber og messing, samt et utall skjønnhetsprodukter produsert i lykkelige omstendigheter og totalt uten tilsetningsstoffer.
Innerst inne i bryggerhuset var det også duket for vinsmaking. Château de Perdiguier har en av Frankrikes 360 beste vineksperter bak spakene, som hjalp en stakkars menigmann med å forstå pittelitt mer av hva som inntas, og i hvilken sammenheng den bør det. Klok av skade valgte jeg denne gangen å benytte meg av spyttebakken mellom slagene, noe som viste seg å være en knallsukess! Her burde jeg streng tatt slengt fra meg noen gode anekdoter om vin og finkultur, men mine sterke sider er dessverre øl og ukultur. Hvis du vil lære litt om vin, anbefaler jeg denne vinbloggen.Etter vinsmakingen ble det servert lunch i hagen. Maten var god (grillet sosiss med pommes frites og sterk, fransk sennep), men det som opptok vår oppmerksomhet var nabobordet som bugnet av god mat, leggevann og klaprende løstenner. Uten å kunne et ord fransk var det lett å forstå at de eldre hadde en utrolig god lørdags formiddag.

Béziers
Vi lever i en hektisk verden med mange omveltninger, så hvorfor skal vår tur skille seg ut. Etter planen skulle vi lørdag ettermiddag ha byvandring i Béziers, samt besøke Musée Régional d’Art Contemporain à Sérignan (museet for samtidskunst). Dette ble erstattet med båttur i sola, noe som var svært kjærkomment for vinterstive pressefolk.
The Canal du Midi ble bygget av Pierre-Paul Riquet og hans 12.000 hjelpere som stort sett var bønder i Béziers og områdene rundt. Det tok dem 14 år å bygge den, men dessverre var dette litt for sent: Riquet døde fattig, seks mnd før kanalen sto ferdig, men hans gode ettermæle lever i beste velgående også i dag. Den 240 km lange kanalen har etter ryktene å dømme verdens første fungerende slusesystem, og sto ferdig i 1681.
I disse dager er kanalen synonym med "slow travelling". Båtene som går på kanalen har ikke lov til å overstige 8 km/t, og utleietilbudet er stort. Jeg gjorde en kjapp sjekk, og kom frem til at man kan leie husbåter fra € 700,- per uke og fra € 420,- per helg (april 2011). Sesongen varer fra midten av april til slutten av oktober. Ønsker du å booke i høysesongen (juni/juli/august) anbefales det å kontakte dem tidlig på våren, for å sikre seg en båt før resten av Europa gjør det. De har båter tilpasset alt fra to til ti personer.
Båten jeg kikket på hadde to lugarer med plass til 2-3 personer i hver, et innvendig kjøkken med "stor" spiseplass, to toaletter kombinert med dusj, et utedekk med sykkelstativ (syklene inngår i leien), en "fly bridge", samt muligheter for å styre båten inne i salongen. Konseptet er enkelt. Er du fylt 18 år, og har bilsertifikat kan du leie. Du putrer rundt på kanalen, vinker til folk, ser et skilt med "vin og mat denne veien", stopper der du måtte ønske, tar deg en sykkeltur for å proviantere, lager mat, leser en bok, sover hvor du vil. Rett og slett ren nytelse. Vår guide anbefalte den delen av kanalen som ligger mellom Béziers og Homps for en helgetur, da dette skal være den vakreste delen av kanalen.

For mer informasjon om leie av båter, klikk her, eller send en mail til rdf@rivedefrance.com

Etter båtturen ble vi fraktet tilbake til vårt hotell for natten, noe jeg beskriver i en egen sak senere. Etter kort tid pause ble vi igjen plukket opp for kveldens måltid. Kveldens restaurant var La MAISON de Petit Pierre, med chef Pierre Auge, som kom på andreplass i Top chef 2010. Han hadde ikke glemt sine kunster, og vi kunne se dagen dale til stemningsfullt gitarspill, god stemning, koselig selskap og nydelig mat (nok en gang). For alle som vet å verdsette god mat, sving innom Petit Pierre neste gang du er i nabolaget. Nyter du ikke dette, er du over gjennomsnittet surmaga!