Søndagen ble de virkelig store ildsjelers dag! Det er så deilig å se hvordan enkelte mennesker hodestups pakker med seg sitt utleste eksemplar av "Alkymisten", gir opp sitt A4-liv og kaster seg ut i en tango på en knivsegg mellom gal- og lidenskap.Le Jardin St Adrien
Le Jardin St Adrien ligger i Servian rundt 25 minutter utenfor Béziers. Før i tiden var dette et stenbrudd hvor de tok ut stein i hovedsak til produksjon av Sarkofager, i tillegg til å være Daniel Malgouyres lekeplass. Da Daniel var liten drømte han om å bygge og bo i steinbruddet. Han valgte å ta en liten omvei til Belgia hvor han traff sin flotte kone, la seg opp en (mest trolig) betydelig egenkapital, for så å en kveld lage en ekstra porsjon med soppstuing, sprite opp vinen en liten pinne og si til henne: "Kjære Françoise, min alltid så vakre og forståelsesfulle kone. Langt er vi kommet, og vårt liv er fullkomment. Sammen har vi funnet lykken med gode jobber, stabil økonomi, en terrasse bygget av trykkimpregnert materiale og tre-lags isolerglass i rutene. Hva sier du til at vi gir opp alt dette, flytter tilbake til min barndoms drøm steinbruddet, bor i campingvogn i syv år og gjør stenbruddet om til en hage så vakker at selv Babylonerne begynner å luke igjen?" (Jeg vil på ingen måte saksøkes for å gjengi feil stemningsrapport, men to ting skal være sikkert: Kona var virkelig vakker og de bodde syv(!) år i campingvogn mens de jobbet ut prosjektet sitt).
Nå, 22 år etter ser de fortsatt like lykkelige ut, og om det er noen som har nådd sitt mål, så må det være familien Malgouyres. De brettet opp ermene, satset alt, gjennomførte tidenes oppussingsprosjekt, og vant. Malgouyres har gjort hele jobben fra landskapsarkitekturen (hvor de har beholdt steinbruddets naturlige forming av stedet), planering, planting av blomster, plassering av skulpturer og avgrensning av hagens tre dammer. Med stolthet sier han at de ikke har hatt hjelp til noe, og at det kun er dem gjør det daglige vedlikeholdet. På eiendommen har de et duetårn, og et avgrenset område hvor parets Emuer svinser rundt.
Etter en liten rundtur i hagen med Daniel som los var tiden inne for å vise oss det nyeste tilskuddet til eiendommen, ja nettopp ja; et amfiteater. Jeg har hørt at enkelte menn bygger en garasje, starter å jogge på fast basis, begynner med elgjakt eller andre aktiviteter når de går lei av konene sine, men det er vel ingen som hater partneren sin så mye at de anlegger et amfiteater i bakgården!?! Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette er intens lidenskap og gode overtalelsesteknikker.
Amfiteateret blir brukt til konserter og skuespill, og er godt kjent i smale kretser for ekstremt god akustikk. Malgouyres er ikke interessert i å lage dette til en offentlig scene, så for å få konsertdatoer må hagens besøkende registrere seg på deres mailingliste. Vanligvis er det rundt 200 stykker på konsertene, noe de ser på som et passende antall i hageselskapsammenheng.
Hvis du har lyst til å gjøre som 20.000 andre (årlig) når du er i Béziers, så ta med deg leiebilen, eventuell partner og 5 blankpolerte euros per person og kikk innom Le Jardin St Adrien. De holder åpent fra mai til september, og har guidede turer onsdag til søndag klokken 17:00 i denne perioden. Selve omvisningen varer rundt 1,5 time og forklaringene går på fransk, noe som ifølge verten ikke er noe problem, da gjestene alltid hjelper hverandre med nødvendige oversettelser. Hvis du på den andre siden hater hager, missliker å tilbringe tid med rundt 150 andre mennesker med kamera og spørsmål, og ikke kan fordra kjølig hvitvin på terrassen etter en god gåtur i varmen, anbefaler jeg deg å finne en annen aktivitet i Languedocs mangfold (på en ferie er det vel så viktig å utelukke aktiviteter). Jeg skal hvertfall ta med meg Kjersti når vi skal tilbake hit!
Château de RaissacDet er vanskelig å tro at når man drar fra en plass som Le Jardin St Adrien at man skal ha flere gisp igjen i kroppen, men Languedoc sluttet virkelig ikke å overraske denne solfylte søndagen. Da vi ankom Château de Raissac fikk jeg en instinktiv følelse av at det franske turistrådet hadde kontaktet feil mennesker til å rapportere hjem. Dette var vitterlig et hjem Toppen Bech skulle dekket, så kontakter de Kjersti Beck i stede, og for å toppe det hele er det Per-Erik Bjørnback som drar på tur. For en herskapelighet i all sin prakt. På Château de Raissac bor Tønsberg-jenta Christine Viennet (barnebarnet til den ikke så ukjente Sam Eyde). Hun flyttet til Frankrike som 10-åring sammen med sin mor, og har sammen med mannen Jean utviklet 1600-tallslottet til den storheten det er i dag. Slottet bugner av ærverdige nipsgjenstander som er så presist satt sammen at man skulle tro at hele Château de Raissac med inventar var skapt som en enhet akkurat der det ligger.
Joan arbeider som kunstner, og er skolert ved Jullian Academy i Paris under lærere som blant annet Salvador Dali. Hans kunstneriske identitet ligger i modellenes øyne, som veldig ofte har to sett: Ett sett øyne for å se verden rundt seg, og ett ekstra sett som symboliserer det blikket som ser inn i deg selv. Han er godt etablert og har hatt mange utstillinger i hjemlandet og i USA og England. I tillegg til dette er han slottets kokk, og sammen med Christine eiendommens interiørarkitekt og utfører.
Christine er en driftig dame som har gjort alt annet enn å sløve på laubærblader. Hun er keramiker og forfatter (av bøker rundt temaet keramikk). Hun har gjort stor suksess i inn- og utland med mange utstillinger. I tillegg til dette har hun en såpass stor samling av porselen og keramikk at hun like gjerne har laget sitt eget museum på eiendommen. Grunnen til at Christine begynte å samle på serviser var at hun brukte dem som underlag for sin egen kunst. Et av hovedtemaene hennes er keramisk fremstilte matplater montert til gamle tallerkener. I tillegg til å ha en stor samling dekketøy fra ulike land utstilt, regner hun med at det finnes rundt 7.000 tallerker lagret på slottet. Vi snakker her om ei dame som de siste 30 årene har brukt mye tid på loppemarkeder og mange kroner på overvekt på sine mange reiser.
Hva er vel et Château i Frankrike uten vinproduksjon? Vel, det er vel fremdeles et Château vil jeg tro. Château de Raissac har en gjennomsnittlig stor vinproduksjon (fransk målestokk) med hovedeksport til USA og England. Det er parets sønn og hans kone som nå har tatt over driften av vinproduksjonen, og de har et stadig ønske om å få vinen sin ut til flere land. I "vinlandet" Norge er de riktignok ikke så store, men skal ifølge Christine ha en stor tilhengerskare på Rjukan. Forklaringen er enkel: Som barnebarn av sin bestefar har det vært naturlig for familien Viennet å delta på Marispelet i Rjukanfossen ved ulike anledninger, og til en slik folkefest er det helt vanlig å ta med seg medbragt. Slike ting er fiffig når man faktisk driver egen vingård i sør-Frankrike, som igjen gjorde at en håndfull telemarkinger fikk smaken på Château de Raissac fristelser.
Om det ikke skulle være nok å produsere vin, jobbe med ulike kunstneriske uttrykk og pusse opp et slott fra 1600-tallet har Christine og Jean også sitt eget bed & breakfast på slottet. De leier ut fem soverom i tillegg til et eget gjestehus, og kan losjere inntil 20 mennesker samtidig (som visstnok skal være en god samling mennesker til for eksempel et bryllup). Rommene ligger på rundt € 150 per natt, og for de som ønsker å oppleve gammeldags herskaplighet anbefaler jeg en overnatting her. Ikke minst for å møte et sett meget interessante mennesker som er stolte av egen eiendom og alt som deres omgivelser har å by på, samtidig som Jean etter brennhete rykter skal være en meget habil kokke.
Som en liten fun fact heter Toppen Bech Langballe (dette var helt nytt for meg). Siden vi nå er på langt-ned-i-buksa-humoren, håper jeg at hun i lystig lag presenterer seg som Toppen Langballe. Det hadde hvertfall hvert min type humor! (Kjersti ba meg presisere nok en gang at hun ikke har noe med dette innlegget å gjøre).Etter så mange visuelle inntrykk var det på tide med litt gastronomisk påfyll. Fra Château de Raissac bilet vi til Valras-Plage som ligger rund 20 minutter utenfor Béziers, og skal være en vel så god plass for bading som Le Cap-d'Agde. Her møtte vi det norsk-tyske paret Hartmut og Jorunn Frings som har bodd i Pézenas de siste åtte årene. De kunne bekrefte det jeg allerede hadde konkludert med. Languedoc er den "nye vinen", med hyggelige mennesker, hyggelig prisnivå og god temperatur (gjennomsnittlig vintertemperatur i området er rundt 10-13 grader, men med små innslag av nesten frysepunkttemperatur enkelte dager i vinterhalvåret).
Familien Frings og pressekorpset ble tildelt et langbord på restauranten Mira-Mar, en restaurant som med unntak av en liten veg og en gedigen strand lå helt i vannkanten. Her ble jeg presentert for østers for første gang (jaja, the joke is on me! Bønder på tur og alt det der!!). En av mine reisekollegaer beskrev retten som "årets første stup fra bryggekanten og ned i det friske havet", noe jeg synes er en god forklaring. Utfordringen her er at jeg har ingenting å sammenlikne med, men som den kroppsspråksleseren jeg er, forsto jeg lett at dette var prima vare! Til hovedrett fikk vi en torskerett med en fiskestuing (les: lett fiskegrateng) og spinatsaus som tilbehør, i tillegg en meget god dessert. Det er vel en velkjent klisje å si at maten i Frankrike er god, men pokker skinn og bein da, for et måltid.
Ettermiddagen begynte å nærme seg brått, og det skal sies at etter snart tre dager med inntrykk begynte hjernen å bli ganske full. Personlig hadde jeg ganske stort utbytte av vår neste post på programmet, mest trolig fordi min sans for humor har bestanddeler av tilbakestående enkelhet (hvis det er lov å si) og store deler kompliserte bilder som ikke alltid er like lett å få kommunisert ut.
Musee de l'Ephebe au Cap d'Agde I fjorden rundt Cap d'Agde er det de siste årene gjort mange funn helt tilbake til romernes og grekernes tid. Dette er virkelig et museum for spesielt interesserte, så med andre ord en helt perfekt plasseringsanstalt for mannen når kona ønsker seg en liten shoppingrunde. På Musee de l'Ephebe kan man se gamle bronseskulpturer, kanoner, ulike oppbevaringskrukker og ikke minst ankerets historie! Hva mer kan man si? Det første registrerte ankeret var faktisk ikke mer enn en stein med en tilhørende taustump. Det er sjeltendt vi kommenterer bildene som er på bloggen, men dette er unntaket: Til venstre ser dere verdens "første" anker og til høyre har vi den andre enden i tidlig ankerevolusjon. Utrolig ikke sant?
Etter museet ble vi tatt med til Cap d'Agde sin bryggepromeade. Vi skulle sikkert ha opplev en god del mer langs bryggekanten, men lufta hadde gått ut av ballongen, og jernlodda hadde lagt seg rundt anklene. Det endte med at vi satte oss på en bryggerestaurant, drakk litt kald drikke og kikket på folk. Ut fra det vi kunne se er Cap d'Agde en ferieplass for alt fra småbarnsfamilier til pene unge mennesker i dyre designerklær. Det virker som et kommende jet-set-paradis, med områder for shopping, fine strender og muligheter for vannsportsaktiviteter, ulike turistutflukter, et eget akvarium som skal være helt unikt (jeg skal hvertfall sjekke det ut neste gang jeg er her) i tillegg til et utall andre aktiviteter.
En ting som er verdt å nevne er at Cap d'Agde har sin egen by i byen som kun er tillatt for nudister. For at dette ikke skal bli til allmenn sjenanse for sarte sjeler er det bygget en stor mur rundt området (nevnte jeg Babylon tidligere i innlegget tro?). Her skal visstnok alt foregå i bare stumpen, ikke bare bading og solslikking, men også kafébesøk, innsjekking på hoteller (hvordan de håndhever den internasjonale loven som sier at en hotellgjest alltid må ha med bagasje, aner jeg ikke) og graving av grøfter. Det var helt naturlig for oss å ikke sjekke ut dette mer inngående, i tillegg til at turistkontoret i Cap d'Agde ikke ønsket å eksponere det mer enn i en bisetning.Jeg valgte å ikke bli med på turens siste middag, da bloggingen hadde tatt mye av nattesøvnen min i løpet av reisen, så jeg ble på hotellet og hadde min egen lille restaurantopplevelse som er verdt å få med seg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar