Våre liv er basert på feilaktige morsomheter!!

Da vi tidligere i dag satt på en takrestaurant å så utover Vietnam inntraff det utilgivelige. Nedenfor oss passerte et stort antall syklister tilsvarende illustrasjonen ovenfor. Et kort øyeblikk trodde vi at vi hadde gått opp feil trapp og endt i Kina igjen. Det var da Kjersti kunne forklare at vår felles barndomsgåte er basert på feil geografisk beliggenhet. Vi har alltid trodd at illustrasjonen var en kineser på sykkel sett ovenfra, men det er i Vietnam de bruker slike hatter! Vi vil med dette rette en liten klage til eldre søsken og andre som har bidratt til å forkludre våre oppvakte sinn med slik feilaktighet.

Til de som ønsker ketchupvitsen på et nytt nivå, prøv den på engelsk og du vil le til du triller av datastolen.

HO-CHI-MINH - ehhh.. Prosit??

Vi er nå landet i Ho Chi Minh City (HCMC), eller Saigon som denne sør-vietnamesiske by het frem til 1976. Byen er Vietnams største med 6 117 251 innbyggere (Ifølge wikipedia. Hvordan klarte de å finne den siste personen?) hvis man tar med bykjernen og det politiske forvaltningsområdet som streker seg utover byens grenser. Etter 2 dager i byen kan vi konstatere med øyemål at det også finnes en moped og en desibel per innbygger her.

Flyturen ned er et kapittel for seg. Vi kjøpte billigbilletter på Jetstar, som er et ikke-statlig flyselskap. Vi kunne i forkant lese at disse flyene veldig ofte er forsinket. Grunnen er såre enkel (hvis man lever i et korrupt land): Staten nedprioriterer ikke-statlige foretak, som konkurrerer med de statlige. Dette gjør at Jetstar får dårligere slots på flyplassene og blir ofte holdt igjen. Konklusjonen er at staten ønsker dem som konkurrent til det statlige Vietnam Airlines, men som en dårlig konkurrent. Dette var grunn god nok til å bruke Jetstar syntes vi. Vi fløy fra Da Nang til HCMC, en drøy times flytur, men en stor halvtimes forsinkelse før vi fikk lette.

Vi reiste nedover etter været vi da, og vær har vi fått. I går (onsdag), regnet det ned og opp igjen. Med andre ord en perfekt dag for å la seg bli tråkket på, eller massasje som andre kaller det. Vi fant et bakgårdsspa med navnet Reyna Beauty Salon som kunne fikse deg fra topp til tå. Kjersti støpte negler og fikk pedikyr (NOK 15,- for det siste), mens Per-Erik drakk te, kjemmet apostlenes hester og fikk ryggmassasje.

I dag har det vært en litt rolig dag, - startet sent og sluttet tidlig. Været er veldig ulumskt, og når det først regner, så regner det "katter og bikkjer". Vi var en tur på HCMC War Remnants Museum. Et museum som viste en krigs grusomheter med store bokstaver. Museumet består av gamle krigsmaskiner (tanks, helikopter etc), et stort krigsarkiv og et eksplisitt bildegalleri med relativt fargede kommentarer under. På samme måte som i Hanoi er det vanskelig å tro at den ene siden gjorde kun de politisk korrekte handlingen mens fienden kun var rovdyr. Uansett var det et forferdelig syn med grusom bildedokumentasjon av ihjelsprengte barn, slakting av voksne og andre bilder kun fantasien kan sette begrensninger for. Torturmetoder ble beskrevet i detalj, og flere av de besøkende avbrøt rundturen på grunn av sterkt materiale.

For å veie litt opp for grusomhetene, kjøpte vi oss lavprisdykkermasker til Thailand (under en uke til vi bytter land igjen!!), og spiste sushi på TOKYO Deli. Mer enn noen gang tidligere fikk vi følge maten mens den ble laget, og kokken kunne sin sushi.

I kveld var Per-Erik en liten luftetur alene på jakt etter vann og Pepsi Max. I løpet av en liten halvtime gående i HCMC, District 1 ble han tilbudt hasj seks ganger (Blir man tatt som kjøper eller selger av narkotika er bøtene store. Blir man tatt i å smugle inn til Vietnam kommer man i beste fall i fengsel hvis ikke bare skutt). Det som er litt fiffig med denne varen er at selgeren kommer kjørende på moped, mumler 'Pot' til deg for så å kjøre rolig videre etter du har avslått tilbudet. Overraskelsen var stor da en mann kommer kjørende, stopper opp og sier 'lady' for så å peke på den oversminkede 17åringen som satt bakpå. Utrolig trist, men også en litt komisk situasjon.

Favorittbilder fra Kina

Vi har gjort et lite utvalg av våre mange bilder fra Kina. Klikk her for å ta en liten titt. (Ingen groteske matbilder, så klikk med god fornøyelse)

Om kjøttboller og kjendiser

For en dag, for et liv. I dag har virkelig alle lagt alle kluter til for at BeckBack skulle seile i medvind.

Lykken startet allerede i går kveld da Kjersti fant billige flybilletter til Ho Chi Minh. Vi må krype til korset og tilstå at sovebussene fra Hanoi til Ho Chi Minh er laget etter asiatiske mål, og vi er ikke der nede. Vi er kjempene fra Norden. Etter forrige busstur som resulterte i akutt leddgikt og slite knær hos begge de involverte, fristet det ikke veldig å legge seg til igjen. Det viste seg at Jetstar hadde latterlig billige flyreiser innenlands i Vietnam. Som vi nevnte tidligere i bloggen kan man få kjøpt åpne bussbilletter for en slikk og ingenting fra Hanoi til Ho Chi Minh. Vi antok at disse pengene var blåst, men dengang ei. Per-Erik marsjerte inn på et reisebyrå og klarte med sin overnaturlige sjarm å selge billettene tilbake til busselskapet. Dog for en pris langt unna hva vi betalte, men mer enn hva vi hadde sittet igjen med om vi hadde resirkulert dem (noe vi egentlig også har gjort nå).

I dag var også dagen for siste prøverunde på klær og sko, og skredderne har gjort jobben. Vi er kjempefornøyde med alt, og gleder oss til fotoshoot (hva gjør vi ikke for dere der hjemme, - eller egentlig mest for oss selv), der vi skal vise frem våre nye gevanter.

Rett utenfor skredderen skjer noe rart (under følger en subjektiv historie fremført av Per-Erik Bjørnback):
Kjersti og jeg var nettopp på vei ut fra tøymakeriet da et ungt par kom oss i møte. Huden var lys, og engelsken upåklagelig, så vi valgte å passiare med dem. Det skulle vise seg at jenta var fra Bergen, og gutten øst for østafjells. Han kikket en ekstra gang eller to på Kjersti før han utbrøt: "Gud bevares, har ikke jeg sett dem før. Muligens på fjernsynet. Nei så tøvete av meg, det kan da ikke stemme" Kjersti som er blyg av natur sa profesjonelt og medievant at "Joda, det kan nok stemme, hvis de er meget sportsinteressert". "Nei hold mine tøyler" sa gutten "de har jo stått i mål!! Nei, så merkverdig å møte dem på en sti, slik utenfor allfarvei." Hans kjære vendte seg mot ham og sa bistert: "Der fikk du endelig betalt for alle timene du har investert foran dumboksen!!"
Jeg er sammen med en kjendis, JEG ER FAEN-MEG SAMMEN MED EN KJENDIS. Også i Hoi An, erre mulig?!? Jeg skulle tro at dette gir meg rett til krone, jeg har jo trekt ett eller annet vinnerlodd!!

Turen gikk videre til Ganesh for nok et gastronomisk måltid bestående av kylling, lam, blomkål og potet.

Det som følger er kanskje noe banebrytende, men nå er det skjedd. Kjersti har kjørt moped. Vi valgte å se litt mer av våre omgivelser i dag. Da veiene var tørre og kjøreforholdene gode her i Hoi An, valgte vi å leie moped. Vi kjørte ut på naboøya Cam Nam for intensiv opplæring av Kjersti. Etter 30 sekunder teori (her er brems, her er gass) og drøye 150 meter kjøretrening alene på en mindre trafikert vei, bar det ut i trafikken. Per-Erik bakpå og Kjersti ved styret. Vi hadde en super tur på småveier, mellom vinkende barn, logrende hunder og rismarker med svømmende ender.

Klokken seks hadde vi middagsavtale. Vi har spist spesialbestilt mat i dag. På restauranten Hai San er det en svenske som er sjef. Han lager kjøttboller i brun saus med potetmos, tyttebærsyltetøy og sylteagurk på bestilling. Når man er i Norge er det lett å gå flere uker uten å spise trad-mat, men hvis du ikke har tilgang på slik kost melder savnet seg ganske fort. For at vi ikke skal tråkke noen på tærne skal det sies at svenske-kjøttbollene ikke rakk hverken Mor-Vika eller Mor-Skien sine kjøttkaker til sausenebbet, men fytti som vi koste oss.

Kvelden ble avsluttet på Tam Tam Cafe der vi testet biljardkunnskapene. Kjersti har utdypet dette mer i sin tankeboks.

We (L) Hoi An

Bildet over beskriver Hoi An helt ypperlig. Alt du får her er 99,9% likt originalen, og vi elsker denne søte, lille by!

Vi har gått i gater, luktet på lukter, smilt til gamle damer med betelrøde munner, lekt med kattunger på restauranter, diskutert med fruktselgere som tror vi er uvitende på hva som er generelle idiotpriser og våre idiotpriser (Vi betaler tross alt ikke mer enn NOK 6,- for en kilo klementiner, selv om resten av vietnameserne sikker ikke betaler mer enn NOK 2,- per kilo). Vi rett og slett nytt livet.

Været i Vietnam i disse dager i tillegg til Kjerstis hvite november er ikke mye å bli brun av, så vi har brukt litt tid på å bare kose oss med bilderedigering, filmtitting og fruktspising i senga. Det er egentlig litt deilig at det har duskregnet da vi er godt oppdratt med at "hvis sola skinner skal dere ut å leke". Når alt kommer til alt har vi vel også vært litt bedagelige etter mange uker på tur i hektiske omgivelser. Vi har vært et par turer nede i Hoi An Sentrum for å justere klærne våre som fortsatt er til produksjon, og spist den beste indiske maten som kan kjøpes for vietnamesiske donger på restauranten Ganesh (Ganesha er elefantguden for de som ikke kjenner sin Hinduisme *sagt med belærende stemme*). I dag slo vi oss forresten løs på restauranten mango.mango, som vi har fått anbefalt fra flere hold, og til de av dere som har anbefalt: Tusen takk for godt tips! Det var en litt mer kostbar plass, men maten var helt super. Vi hadde grillede reker med chili-, mango- og pasjonsfruktsaus til forrett, Kjersti hadde en rett av svin og Per-Erik hadde tunfisk. Utrolig mat som anbefales til alle reisende som følger i våre (og mange før oss sine) fotspor.

Live your dream, don't dream your life

Tittelen er hentet fra doveggen til Before'N Now, en av de mest backpackerinfiserte utestedene i Hoi An. Vi synes at sitatet beskriver veldig godt hva vi er midt oppe i, akkurat nå. Vi forlater jobber, familie, venner og jordisk gods for å leve ut vår felles drøm. Samtidig bruker vi kveldene på å snakke om hvordan vi skal ha det når vi kommer hjem, hva vi ønsker, hvilke jobber vi gleder oss til å søke på og all hverdagen vi skal ha. Det er godt å oppleve masse samtidig som vi kan savne det vi har hjemme. Som en fordrukken danske sa engang: "Det er bedre å sitte på kroen og tenke på kirken, enn å sitte i kirken og tenke på kroen."

I går brukte vi stort sett hele dagen i sentrum av Hoi An. Det bugner av skomakere og skreddere her, så vi har vel vært litt prøvedukker. Begge har bestilt klær og sko!! Ikke mye, men litt for mye likevel. Men, - det koster tross alt bare NOK 85,- for skinnsandaler som er sydd etter mål og da er det ikke mye å lure på. Vi har avtalt at vi heller får korte inn reisen med én dag, eller rett og slett bare la være å spise i to dag så har vi veid opp for sløseriet vi har gjort i dette skreddereldorado. Å sy en dresspakke bestående av bukse, jakke, vest, skjorte og skinnsko koster mellom NOK 760,- og 1.600,- litt utifra hvilken kvalitet som er på stoffet, men da er alt skreddersydd. En fotsid silkekjole koster ca NOK 400,-. Med andre ord er det billigere å fly til Vietnam å sy seg en kolleksjon enn å kjøpe den hjemme. En av selgerne vi pratet med, sa hun ikke likte Thailendere, da de ofte kom til Hoi An for å kjøpe store kvantum av t-skjorter, prute pris og ta med seg til Thailand for å selge til turistene der. Alt kan lages her, alt kan kopieres. Kvaliteten på skredderne varierer. Skredderen vi bruker er mindre kjent, men dertil billig. Om kvaliteten er god nok vil tiden vise. Nå skal vi på prøving!!

Vi kommer snart tilbake med våre kolleksjoner. Vent i spenning..

Hold an Hai An, dette blir for drøyt!!

Først av alt til Skiensfolket pappa-Per, Bjørn-Erik og Jan Tore: Gratulerer med dagene deres i dag, i morgen og den 23. november.

Vi er nå kommet til Hoi An, ganske så midt i Vietnam. Bussturen var en noe spesiell opplevelse. En sovebuss bestående av alt for smale og korte senger for oss nord-vestlige mennesker. Per-Erik sov som en stein (som alltid), mens Kjersti lyttet og luktet seg gjennom 16 timer på buss.

Hoi An er en liten, stille by med flere skreddere enn politifolk. Alt kan syes her, til en billig penge, så vi skal muligens på en liten befaring i morgen. Sammenliknet med Hanoi, finnes det ikke trafikk og bilhorn her. Det er utrolig deilig å slippe tuting og roping i gatene (bare som en liten "Fun-Fact" så finnes det rundt 2.000.000 mopeder i Hanoi!!).

I dag har vi ikke gjort annet enn å sove og spise. Vi gikk en tur ned til restaurantstrøket som ligger langs elven i byen, fant en tilfeldig restaurant, bestilte biff i sur-søt saus og fikk hundekjøtt. Med det kan vi bekrefte at vi nå har spist hund (vi tok hver vår bit i håp om at kokken bare hadde byttet om biff og svin), men samtidig kan vi også bekrefte at vi ikke har spist det tidligere. Tanken på hva vi spiste var mer ubehagelig enn smaken, men det var noe med kjøttet som virkelig ikke stemte. Vi avsluttet måltidet med bananpannekake for å feire bursdagsbarna hjemme og i tillegg fjerne emmen smak i munn.

Heretter skal vi kun spise rødt kjøtt på tur, eller rett og slett bare bli vegetarianere!!