Vi ankom Havana med fly ca halv tre natt til mandag. Egentlig skulle vi fly midt på dagen, men av en eller annen grunn ble billettene endret til halv 11 på kvelden. Immigrasjon og bagasjeuthenting gikk egentlig veldig greit, og da minibanken på flyplassen ikke fungerte var det ikke noe problem å få vekslet til oss cubanske convertible pesos (CUC) for dollarene vi hadde med oss, slik at vi i alle fall hadde penger til taxi. Vi var litt spente på hotellet, fordi vi for det første skulle ankomme midt på natta, og fordi vi ikke hadde fått tak i dem for å fortelle at vi kom midt på natta (tro oss, vi prøvde - i tre hele dager!), og i tillegg hadde vi lest at de hadde en tendens til å overbooke hotellet sitt. Vel, reservasjonen var i alle fall registrert, men i følge nattevakta hadde de et problem med strøm og vann på hotellet, så vi måtte desverre overnatte på et annet hotell den første natta, så skulle de komme og hente oss dagen etter. Vi antar at dette var "hotelsk" for overbooking, men klokka fire på natta var egentlig det eneste vi orket å fokusere på å finne oss en seng. Taxisjåføren prøvde seg med at vi måtte betale fem CUC ekstra (omtrent samme kurt som US dollar) for turen bort til det andre hotellet, men så sløve var vi ikke at vi ikke fortsto at han prøvde å få betalt både av oss og av hotellet. Hah, vi er nå mer rutinerte enn som så.Vi sov naturlig nok over frokosten, og i halv 12-tida gikk vi ned for å høre om resepsjonen hadde hørt noe fra Hotel Florida, som hotellet vårt heter. Vi ringte bort og de skulle sende en taxi etter oss. Etter halvannen times venting, utallige telefoner hotellene i mellom og mye frustrasjon, kom endelig skyssen. Ikke det at det hadde vært så dyrt å ta en egen taxi bort, det var mer prinsippet. Da vi igjen kom bort til Hotel Florida møtte vi på ei hyggelig dame i resepsjonen som visste hva hun dreiv med. Vi fortalte at vi ikke var spesielt fornøyde med starten på oppholdet vårt, og lurte på om vi kunne få "talk to the manager" (det fungerer jo alltid i filmer). Dette var nok kodeordet for "på tide å stryke gjestene litt med hårene". Vi kunne gjerne få snakke med manageren litt seinere, men hun var for øyeblikket i et møte. Men, resepsjonistdama kunne tilby oss oppgradering til mini-suite og en gratis middag i restauranten som kompensasjon. Dette kunne vi leve med følte vi, vår lille traumatiske opplevelse var vel strengt tatt ikke verdt mer kompensasjon enn dette. Dessuten kunne hun gi oss den samme suiten for standard dobbeltrompris for de to neste nettene også, da vi lurte på hva det kostet å forlenge oppholdet litt. Vi skal jo møte GAP-gruppa vår for rundreise den 10. april og hadde forhåndsbestilt hotell til den 8., så vi følte det var så innmari greit å slippe å flytte igjen om et par dager, derfor ble det et litt for dyrt hotell noen dager til. Gratis mojito fikk vi også da vi ventet på at rommet skulle bli klart (litt heavy på tom mage, men det var jo gratis, så Per-Erik tømte liksågodt begge), og dama kom også med kort for gratis inngang på museene rundt om i byen og 10% rabatt på valgfri restaurant en av kveldene. Vi følte vi kom godt ut av situasjonen, og rommet er større enn leiligheten til Per-Erik i Oslo, så vi skal ikke klage på det.
Etter da litt om og men, kom vi oss endelig ut i byen. Det begynte å bli på tide med litt mat, og vi fikk vårt første møte med et vanlig problem på Cuba: "sorry, we don´t have that". Det er generell mangel på mye her. Restauranten vi spiste lunsj på hadde ikke tunfisk, egg og kaffe. Og kaféen vi da gikk til etterpå for å drikke kaffe, hadde ikke melk. Noe sier oss at vi kommer til å oppleve mye av dette framover. Derfor har Per-Erik som den Bjørnbacken han er samlet sjampo og fuktighetskrem på de siste hotellene vi har vært. Vi har nå nok sjampo til å vaske håret til samtlige spillere på det cubanske kvinnelandslaget i fotball (slå den du, Helge Pedersen!).
På denne kaféen hadde vi forøvrig en veldig artig hendelse. Vi satt og hang og småskravlet, og en mann kom bort og lurte på om vi var norske - på norsk. Joda, det kunne vi jo ikke nekte for. På en eller annen måte kom vi inn på noen nordmenn han hadde tatt med til den samme kaféen dagen før, og de var fra Skien og hadde snakket mye med jenta som var fast sanger på denne kaféen, for hun hadde nemlig vært i Norge og hatt to konserter i november - i Skien! Den lille flisa het Tamara Clevo Torres. Hun var blitt oppdaget av en venn av dirigent og skienskar Øyvind Strand på en konsert i Havana, og før hun visste ordet av det hadde hun fått invitasjon til Suonis høstoppsetning sammen med blant annet Didrik Sollie Tangen og koret Kanto Libre. Dette virket som en høydare for Tamara, for i sin veske hadde hun programmet fra konserten og på iPod'en bilder fra skienshelgen sin. Mens Per-Erik så på gamle kjente (blant annet fetter Bjørn Erik) på en iPod i Havana, løp Tamara hjem og hentet en diger perm med flere bilder, invitasjonen fra Suoni og avisutklipp. Snakk om sprøtt! Verden er virkelig full av tilfeldigheter. Tenk hvis de hadde hatt kaffe på den første kafeen. Da hadde vi aldri opplevd alt dette!
Tamara var ei utrolig hyggelig jente, som også kunne fortelle litt om hvordan det var å leve på Cuba som relativt oppegående og velstående. For å kunne reise ut av landet måtte man enten ha en arbeidskontrakt, en offisiell invitasjon (for eksempel til å synge i Skien), kjenne noen viktige personer som kunne invitere deg, ha familie i utlandet eller gifte deg med noen fra et annet land. Mange valgte det siste, men hun orket ikke tanken på å gifte seg med en gammel gris som hun kanskje ikke likte en gang, så hun valgte stort sett å bli på Cuba, selv om hun hadde penger nok til å reise hvor hun måtte ønske om hun bare hadde fått lov. Derfor, som hun sa, var hun 29, ugift og uten barn - men det var bedre enn alternativene. Hun hadde, ikke overraskende ikke så mange godord å komme med i forhold til styresettet. Hun var utdannet arkitekt, men jobbet kun med sang nå, og denne kaféen var hennes faste arbeidssted. To dager på fra 12 til 23 og to dager hvile, og så på´n igjen. I kveld skal vi bort og høre på jenta.
Etter praten gikk vi hjem igjen og koste oss med gratis fireretters og vin. Vi har det strålende på Cuba!
