Eiffeltårn og lange køer

Fy feite som vi er på ferie. Det kan virke som om kroppene våre hyler etter søvn, og nekter plent å stå opp, men på den andre siden: hva har vi å rekke? Dagene går stort sett med til kikking, litt kafé, lange promentader, og – litt kafé igjen.Eneste planen for søndagen var å besøke Frankrikes fallos numbero uno, Eiffeltårnet. Til de som ikke enda har vært der, anbefaler vi følgende: Hvis det er kaldt og overskyet, dra til foten av tårnet, ta et par bilder, og mail oss om du ønsker bilder fra toppen. For € 13 (november 2010) får du lov til å stå flere timer i kø, fryse av deg alle løstsittende lemmer, kjøre heis, for så å skrive hjem at du har vært på toppen av Eiffeltårnet. På en solskinnsdag uten kø er det i og for seg verdt å ta turen to ganger, for utsikten fra toppen er ganske vanvittig (vil vi tro) på en skyfri dag i plussgrader. På toppen var det også merket av i hvilken himmelretning ulike land lå, så fra et vindu, kunne vi se "helt hjem til Norge".Vi som er hyppige brukere av det sosiale mediet Facebook, la tidlig ut et spørsmål om hva vi kunne foreta oss i Paris, og rett før avreise fikk vi inn et lite tips: "Det er helt fantastisk å gå på do i Eiffeltårnet, så det må dere bare gjøre". Vi er jo ikke vriene å be, så hei på dere, Anna og Joakim.Vel nede igjen opplevde noe artig: Rundt tårnet var det sikkert 50 karer som kunne tilby små og mellomstore Eiffeltårn til en billig penge "just for you, my friend" (for de av dere som lurer på hva Eiffeltårnkursen er om dagen kan vi røpe at du får seks reiseutgaver for en liten Euro). Plutselig hørte vi det løpe og skrangle rundt oss, og alle selgerne beinfløy oppover i Paris' gater med en politimann på sykkel i hælene. Det er tydeligvis strengt forbudt å tilby turistvarer til lavpris uten salgsbod og løyve i Paris.Etter den følelsesmessige påkjennelsen Eiffeltårnet var, tok vi en kjapp Cola Zero og banet oss hjem til hotellet. Der ble vi liggende til tining et par timer før finstasen ble tatt frem: Det var duket for formell aften for BeckBack.

Samme dag som vi dro på tur, fikk Back en mail fra en gammel skolekompis, som kunne anbefale restauranten L'Astrance. En liten, eksklusiv restaurant der man for det første må huske å bestille bord i god tid (noe vi ikke fikk gjort), og i tillegg må ha litt tykkere lommebok enn vi har for øyeblikket. Uten å ha vært der, ser restauranten helt utrolig ut, og i følge KG, er den verdt et besøk. Vi hadde booket bord på La Mascotte, nok en restaurant anbefalt av Lonely Planet (Fjellvettregel #5: Lytt til erfarne fjellfolk.), men da vi ankom Montmartre, og La Mascotte syntes vi den var litt for opplyst (romantikken var jo tross alt i høysetet her), så vi snudde 180 grader, og besøkte La Villa des Abbesses i stedet. Om vi valgte lurt aner vi ikke, men vi vil uten tvil dra tilbake til samme plass ved en senere anledning, for maten og servicen her var veldig veldig bra!

Be a Fan