Etter en heidundranes kveld på torsdag, ble det en naturlig rolig start på fredagen. Vi sto opp langt over frokosttid, og besluttet at dagen heller burde brukes til gatevandring og prislappkonvertering enn til årstall og kompleks informasjon om hvor mange nagler som ble brukt for å "sy" sammen Eiffeltårnet (vi måtte jo sjekke i etterkant, og ifølge Eiffeltårnets egen hjemmeside er det 2.500 000 nagler).Vi bor for helgen i område (arrdonissement) 12, nær Nation, for de som er kjent, som ligger øst i Paris. I umiddelbar nærhet har vi alskens delikatessebutikker (synd vi ikke har kjøkken på rommet!), kafeer, barer og låssmeder (vi har observert tre i nabolaget). Det er sikkert mange 'Grünerløkker' i Paris, men vi føler at vi har funnet vår. Vi har også bare noen minutters gange til 3-4 forskjellige Metro-stopper, noe som gjør det enkelt å komme seg rundt.
Frokosten ble inntatt på Le Bel Air, Cafe Brasserie, og heldig for oss er vi ikke synkronisert med parisernes lunchvaner, så vi ledet an, fikk bestilt vårt, og etter kom arbeiderne med quiche og café au lait i blikket.
Etter frolunch gikk vi til en av metroene i området, og kjørte inn til sentrum. Siden vi er på Voe-kjøret om dagen, kan vi referere at Voe og mammaen synes det er veldig vanskelig med Metro i Paris, og at de har kjørt mye feil. Vi kan trøste med at Metro-kunnskapen kommer med årene :-)Vi gikk av på Louvre - Rivoli, og det skulle ikke mer enn 10 meter til, før vi ble utsatt for vår første scam (eller kjeltringstrek om du vil). En mann plasserte seg akkurat i øyesyn bak oss, bøyde seg ned og plukket opp en gedigen gullring fra bakken. Back snudde seg, og han kom mot oss og ville på død og liv at dette skulle være vår ring, og at vi skulle ta den med oss. Back er som skjæra og går etter det som blinker, men syntes kanskje at dette ble litt søkt. Da en dame i tillegg ristet på hodet mot Beck, la Back ringen forsiktig ned på bakken igjen (mannen ville tydligvis ikke ha den), takket for seg og gikk videre. Vi skulle senere finne ut at dette er en ganske vanlig scam (eller kjeltringstrek om du vil), der offeret først blir presentert for en finfin ring av gyllen karakter, den hederlige luringen som gir bort ringen kan si noe slik som: "Oui monsieur, dette er nok din ring, og om det ikke skulle være det, passer den ikke til meg uansett, så ta den selv eller gi den til din madame". Når offeret så tar ringen, spør finneren om offeret har noen Euro å avse, han ga jo tross alt bort en gullring og ønsker seg litt i retur. I de fleste sammenhenger (hvis ikke offeret er veldig knipen på pengene sine) betaler han/hun mer for ringen enn den er verdt. Vi kan ikke annet enn å takke den snille damen som ristet på hodet, samt alle kjeltringene i Kina for at vi ikke ble rundlurt nok en gang.
Videre passerte vi på utsiden av Louvre i retning Champs Elysees. I bunnen av Paris´ mest kjente gate var det (i forbindelse med julen?) satt opp hvitmalte boder som solgte alt fra varm rødvin, via sjokoladetrekte godsaker til nykokte såpestykker. Alt dette til klassisk saxofonradbrekking av gode julelåter over høyttaleranlegget. Det høres sikkert litt negativt ut, men det ga en god julestemning vi ikke har hatt siden 2008 (for Beck) og 2007 (for Back). Og vi var nok ikke de eneste på jakt etter julestemning, for det krydde av folk foran hver eneste bod.
Da kulden ble for voldsom gikk vi inn i en av de første butikkene som passet vårt budsjett, Addidas Store. Fy søren for en fantastisk butikk. Dette er på sett og vis gammelt nytt, men hadde Norge bare fått inn en brøkdel av de kolleksjonene som hang i denne butikken, ville hele reisefølget vært nødt til å be om lønnsøkning. Back fant skoene han har ønsket seg i lang tid, men etter et kjapt råd med Beck ble vi "enige" om at Back ikke er 15 år lenger, og dessuten ikke har nok karnevalsinvitasjoner hengende på kjøleskapet hjemme til å kjøpe dem. Bu alder, og bu manglende karnevalsinvitasjoner!
I frykt for at dette skal bli en moteblogg skrevet av dinosaurer på 30(!), kan vi kjapt referere at området rundt Champs Elysees og Rue de Rivoli er et fantastisk, dyrt handleområde med alle de store og små merkene på rekke og rad. Maten er naturlig nok ørlitt (les: mye) dyrere her (det skulle bare mangle), HM og Zara sitter igjen med litt (les: mye) av våre penger, og vi opplevde snø og frekke bil-showroom og kjempekoselig julebelysning langs hele gata. En ting som er morsom å få med er at i havet av restauranter med gullkantede menyer og stive servitører var det McDonalds som hadde plassert seg nærmest Triumfbuen. "Vi er kanskje ikke så fancy som resten av dere, men pokker som vi har penger nok til å betale husleie her oppe på toppen".
Etter en Metrotur vi ikke har hatt maken til siden Tokyo, kom vi utslitt tilbake til hotellet, kledde oss om og styrtet ut til middag og kos. Vi spiste på Café Cosy, en liten hjørnerestaurant rett ved Metrostoppen Picpus. Her fikk Back den beste biffen han har spist siden Argentina, mens Beck gikk for kamskjell. Livet leker, og penga flyr!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar