Gjenfødelse

Vi er nå ankommet Kuala Lumpur, og sjekket inn på Renaissance Hotel. For en gjenfødelse av luksusdyrene BeckBack.

Flyet landet, og vi vandret inn i en et sårt etterlengtet avbrekk fra østen. Kuala Lumpur er som en vestlig by, med skyskrapere, hel asfalt i gatene og så langt ingen boder som selger frityrkokt blekksprut. Flyplassen var midt sagt utrolig fin. Det viste seg at den er blitt kåret til årests flyplass av Airports Council International Airport Service Quality (ACI-ASQ) tre ganger, og etter våre utrente øyne å dømme er dette velfortjent. Ved utgangen finnes det en taxiskranke der man bestiller taxi etter ulike prisklasser. Budsjettbilene ligger på rundt 70 Ringgit (NOK 118,-), deluxe-bilene på rundt 100 Ringgit (NOK 168,-) og luksusbilene på rundt 200 Ringgit (NOK 336,-). På grunn av store bager ble vi nødt til å gå for en deluxe-bil, noe som passet selskapet godt siden vi tross alt var på vei til et 5-stjerners hotell.

Etter en liten time i bil og 75 kilometer borte fra flyplassen, ble vi satt av midt i smørøyet av byen med ti minuters gangavstand til TV-tårnet og Petrona Twin Towers. Hotellet er storslagent med øst- og vestfløy, et utall restauranter av ulike slag, svømmebasseng, tennisbane, treningsrom, skredder og SPA. Siden hotellet var fullbooket, og vi ikke var interessert i to enkeltsenger på røykerom, fant de det like godt å oppgradere oss til en suite(!) Det vil si at vi nå bor i tiende etasje med panoramautsikt (bildet i innlegget er fra hotellvinduet) over sentrum med egen salong, godstol og stor myk seng. Til og med vårt menneskelige avfall har så mye vann i do-skåla at det må føles som et lite Frognerbad. Alt er stort, og det er storhet.

Farvel Thailand, velkommen luksus

Da har vi tilbrakt nesten en måned til sammen i Thailand, og det har stort sett vært veldig fint. Bortsett fra en litt uheldig førstenattsbooking på Ko Samet og litt gråvær på Ko Tao, har det vært mange deilige, varme og late dager. Det må vel sies å være den mest spesielle adventen og jula vi har hatt noen gang, men på tross av savn av venner og familie gikk det etter forholdene bra. Takk for alle pakker, meldinger, mailer og julehilsener, vi har satt veldig stor pris på det.

Vi er klare for nye utfordringer, og akkurat nå er vi på vei til Malaysia, nærmere bestemt Kuala Lumpur. Dette ble impulsbestemt et sted i Kina, da vi satt og funderte på hvor vi skulle tilbringe nyttårsaften, og dagene før og etter. Per-Erik foreslo Kuala Lumpur, og en halvtime senere var både flybilletter og hotell bestilt. Og hotell er det virkelig. Vi skal bo her. Et stort hotell i sentrum med fem stjerner over navnet sitt. Det har svømmebasseng av olympisk standard, treningssenter åpent 24 timer i døgnet og hele sju restauranter. Ikke var det dyrt heller, vi bestilte gjennom hotels.com, fant en liten rabatt, og betalte 500 kroner natta på deling. Slettes ikke galt for litt etterlengtet luksus.

Kuala Lumpur er en by vi vet lite om, så hvis det er noen som har vært der og har noen tips til aktiviteter i og rundt byen, blir vi veldig glade for det.

Andatel, Patong Beach Phuket

Andatel skulle altså være vårt hjem julaften og dagene før og etter. Hotellet ble bestilt for lenge siden, slik at vi kunne ha en adresse å få tilsendt gaver til, i tillegg til at det fort blir veldig dyrt rundt jula i Thailand, så vi tenkte det var greit å ha det klart. Kjersti (her!) sto som vanlig for research av overnattingsmuligheter, men dette var i den spede begynnelse av turen, og rutinene var ikke like gode. Etter hvert som det nærmet seg dagen for innsjekk ble magefølelsen dårligere og dårligere. Ikke virket det som beliggenheten var den beste, ikke var referatene fra andre gjester overbevisende og ikke var prisen spesielt god heller (500 NOK ca). Jeg gruet meg skikkelig til å komme fram og se plassen vi skulle feire jula 2009 på.

22. desember, etter den tidligere omtalte båtturen, en del venting og rundt 5 timer i minibuss, sto vi utenfor Andatel Hotel. Vi hadde tidligere mailet med dem, for å forsikre oss om at all post som kom adressert til oss via hotellet skulle bli tatt vare på, og vi hadde regnet oss fram til at det burde ligge fire pakker å vente på oss. Klumpen i halsen på undertegnede var stor da vi troppet inn i det som må være den mest rotete hotellresepsjonen jeg noen sinne har sett. Hvordan i alle dager kan et slikt sted klare å holde oversikt over noe som helst? Klumpen ble i tillegg større og øynene blanke da resepsjonisten knapt kunne engelsk, men klarte å få fram budskapet om at ”nei, noen pakker, det har jeg ikke hørt noe om, men jeg skal høre med sjefen når han kommer på jobb, I MORRA”. Per-Erik tok seg av resten av innsjekkinga, for å si det sånn …

Etter hvert fikk vi nå da i alle fall nøkkelen til rommet vårt, nummer 108, og lapper med innlogging til det trådløse nettverket (gratis nett er det forøvrig, men innimellom veeeeeeldig tregt). Nå var jeg omtrent på randen av sammenbrudd. En kombinasjon av dårlig magefølelse, en jul som skulle feires borte fra alt jeg forbinder med jul, og ingen pakker ble i meste laget. Det som fikk det til å bokstavelig talt renne over (i øynene), var de mintgrønne veggene og de rosa gardinene på rommet. Per-Erik måtte trøste litt med ord om myk seng, fint basseng og at vi kom til å få det kjempekoselig. Jeg trodde nok ikke helt på den spådommen, og hadde overhodet ingen tro på hotellet og de som jobbet her.

Men, når tårene fikk tørket, den deilige senga ble sovet i, pakkene funnet godt påpasset på kontoret til sjefen, den inkluderte frokostbuffeten utprøvd og gangavstanden til stranda og andre nyttige steder testet, viste det seg at hotellet var helt fint det. Hjelpsomme har de også vært, både med å gjenfinne en forsvunnet kjole, få tak i billig tuktuk inn til byen og få oss til flyplassen i tide. De rosa gardinene ble faktisk ganske sjarmerende etter hvert de også, og det ble jul i år og.

For å finne hotellets hjemmeside, klikk her.

GIID, en mann i dameklær

I Thailand er ladyboy-fenomenet ganske utbredt. Ofte vil man møte på nette, over gjennomsnittet sminkede "jenter", som lett hadde utklasset Åse Kleveland og Anne Grete Preus' stemmefrekvens. Dette oppdager man dog ikke før man er kommet i prat med vedkommende. Hjemme er det ikke like ofte man ser menn i dameklær i offentligheten, selv om sexologen Esben Ester Pirelli Benestad har gitt dem et ansikt i media.

Det vi har opplevd er at Thailands ladyboys er mer synlig i bybildet, om det er i en hotellresepsjonen, stekende på en pannekake eller som fruktselgere. Dette synes vi er veldig positivt, selv om det også finnes mørkere deler, som for eksempel sexindustriens ladyboys. Det virker som om ladyboysene er godtatt i samfunnet, og på lik linje med alle andre har muligheten til å klore seg opp og frem her i livet. Vi kunne dessverre observere et godt antall ladyboys i de kvalmende barene vi passerte i Pattaya og i Phuket. Dette er den triste delen, men det omfatter jo også mange unge jenter og gutter med eller uten dameklær.

Det er nok mang en vestlig mann som har drukket seg godt tunnelsynt sammen med en vakker kvinne, tatt henne med på hotellrommet, og akkurat litt for sent funnet ut at han streng tatt burde vært en helt annen plass på den tiden av døgnet (vi vet hvem du er, og du er fortsatt et humoristisk samtaleemne). Vårt beste råd til nye reisende i Thailand: se alltid etter adamseplet.

Vil du vite mer om ladyboys, klikk deg inn på Wikipedia da vel.

Båtkjøring i Thailand

Vi kan lese i VG i dag at åtte nordmenn kantret med speedbåt i Thailand. De var sammen med et mannskap på to på vei til Ko Samui fra Don Sak. Nå gikk det heldigvis bra med alle sammen, men Thailand er et land der det kjøres mye gris med båt. Den samme ruta er det bare ei uke siden vi kjørte, dog motsatt vei og med hurtigkatamaran. Det må vel sies å være den verste båtturen jeg (Kjersti) har vært med på, og også svært båtvante Per-Erik måtte innrømme at han kjente det rugget litt i magapåsan. Kapteinen kjørte som om han hadde stjålet både bensin og båt. Det var store bølger og vi hoppet oss bortover vannet. Aldri før har jeg vært sjøsjuk, men denne gangen måtte jeg krype til det berømte korset, finne veien ut på dekk for litt luft og til slutt finne doen for å kvitte meg med litt mageinnhold. På dekk ble jeg for øvrig møtt av rundt 30 av de andre passasjerene, som etter ansiktsfargen å bedømme, følte det omtrent slik som meg. Båtturen varte i en og en halv time, og det meste av tiden satt jeg i en trapp, grønn i trynet og konsentrerte meg hardt om å ikke måtte inn på doen igjen. Det finnes ikke ord som kan beskrive hvor ekkel en do blir etter av 30 mennesker har kastet opp på den.

Etter å vært med på flere ulike båtturer i dette landet, både med store og små båter, kan vi vel si at fellesnevneren er at det går som regel veldig fort, og at det alltid er plass til noen til.

Thank GOD for Rock 'n' Roll

Som regel har vi ingen problemer med å fordele skriving og arbeidsoppgaver mellom oss her i Beckback-land. Denne gangen derimot, ble vi rett og slett ikke enige om hvem som skulle få fortelle om nattens utskeielser. Begge ville, begge skreik og begge fikk. Det er jo tross alt jul. Derfor har vi skrevet om kvelden uavhengig av hverandre.

Kjerstis kveld:
Da det ikke ble noe av skumfesten (jf. forrige innlegg), bestemte vi oss for å prøve Rock City. Dette er et sted vi har gått forbi noen ganger, og i alle fall fra utsiden ser det ut til å være litt mer vår stil. Vi rocket oss opp på hotellrommet med en hel øl hver og ruslet bort rett før 22:00.

Vel innenfor dørene forsto vi kjapt at det ikke kom til å bli spilt verken dance, trance, house eller annen styggedom på dette stedet. Det var mørkt, det var en diger gorilla over scena og det luktet rock 'n' roll! Det så egentlig stappfullt ut, men ei bittelita serveringsdame geleidet oss inn i lokalet, fant et bord til oss, ba oss vente der, og kom tilbake med to stoler. Perfekt! Og i det øyeblikket vi fikk den første ølen i hånda startet live-musikken og lykken var komplett.

På scena befant det seg fire menn: en dyktig britisk vokalist, som for øvrig lignet litt på Boris Becker; en dyktig gitarist, svensk sådan; en latterlig dyktig bassist (jeg kan ikke mye om dette men det var slapping og tapping og tilnærmet gitarsolo den ene låta der gitaren til svensken konket), han var forøvrig den eneste lokale i gruppa og litt mindre enn bassen sin, og sist men ikke minst en trommis fra Bangkok, som ifølge Per-Erik faktisk var flinkere enn Håvard Gjestvang – og det sier ikke så rent lite. Med andre ord et fantastisk band! Og settlista var ikke mindre fantastisk. For to som har reist i Asia i snart tre måneder og ikke sett en el-gitar hele den tida, var et sett med rockeklassikere, framført hardt, høyt og intensivt, bedre enn både sjokolade og sex . Vinnerne kom som perler på snor: Basket case, Come as you are, Vertigo, Smells like teen spirit, Born to be wild, TNT, Summer of 69, Livin´on a prayer, og enda mange flere jeg ikke kommer på akkurat nå (pardon my beer soaked memory). 45 minutter med pur lykke.

Etter 10 minutters pause med Jackass på storskjerm (når jeg til og med synes det var artig sier det litt om hvor glad jeg var), var det klart for et nytt sett. Dog ikke med det samme bandet. Skeptisk, jeg var, som Yoda ville sagt det, men det var det virkelig ingen grunn til. Det nye bandet besto så vidt vi kunne se av bare thailendere (presentert som Weeeiii, Chaauuuu og Tuuuuu eller noe sånt), pluss vokalisten, som ved første øyekast så ut som hadde gått feil, og egentlig hørte hjemme i Simons Cabaret rett borti gata her (ladyboy-show), men som sang fantastisk mens han kastet på det lange håret sitt. Han byttet for øvrig på å synge med en eller ei (vi vet fortsatt ikke), som gjorde Zombie og Wake me up inside bedre enn jeg har hørt noen andre gjøre tidligere.

Lykkelige og småsusne i hodet vandret vi hjem igjen til hotellet. For en dag, for et liv! Perfekte timer i sola tidligere på dagen, kjøttboller i brun saus med potetmos og tyttebær til middag og ekte rock 'n' roll til kvelds.


Per-Eriks kveld:
Jeg ønsker ikke å komme på kant med alle der ute som er lidenskapelig opptatt av østens musikk og skalaoppbygning, men til tider synes jeg det høres ut som om man drar katten inn i stua etter halen. Lykken var derfor stor da vi entret Rock City i toppen av Bangla road, takket nei til en sprøyte-shot (jaja, en slik til å putte i munnen, for så å drikke innholdet, og på sikt å bli full, for så spyklein dagen derpå), ble geleidet inn til et lite bord med barkrakker og fikk servert en øl. På lerretet forran scena rullet "Jackass the movie 1", mens høyttalerne spøy ut rock, rock, rock. Så gikk lerretet opp, og hva så vi der? EN KJEMPE-APE. Rock City har dekorert scena med en gigantisk gorilla (Latin: Gorilla beringei graueri) med lysende øyne. Under den ruvet et trommesett med doble basstrommer og cymbaler nok til å gjøre den kinesiske armé grønn av misunnelse. Første band ut besto av thaier på bass og trommer, gitarist fra Sverige og vokalist fra England. Litt odd gruppe, men føy vøli som de spilte. Trommeslageren var en hellig opplevelse, og gikk Kim Ofstad (D'Sound) en høy gang. Resten av bandet var også drivende dyktige, og siden de først var et cover-prosjekt hadde de virkelig lagt sjela si i å øve inn en glanset settliste. De hoppet fra klassiker til klassiker, og stemninga sto i taket fra første gitarriff. Ølen sklei ned, og på et lite bord med barkrakker satt to reisende med tårevåte øyne. Dette hadde vi savnet!

Første band gikk av scena, og Jackass rullet ned igjen. På dette tidspunktet var utestedet ganske fullt, og allerede hadde folk tatt i bruk bordene som dansegulv. Dette selvfølgelig med varierende hell. I pausa gikk slem-pike-sykepleiere rundt med nye sprøyte-shot-injeksjoner som fulle europeere så ut til å sette veldig pris på (stakkars folk i dag).

Neste band gikk på scena, et band bestående av bare thaier. I tillegg til trad rockebesetning var det nå også tangenter. Hovedvokalisten var en thailandsk utgave av Jahn Teigen (utseendemessig, men også tildels i stemmen). I tillegg hadde bandet med seg enten en skikkelig guttejente eller en kastratsanger av rang. Stemmen var hvertfall lys og kroppen mandig. Dette bandet var mer for et party-band å regne, men kvaliteten var det ikke noe å si på.

Lyden er et kapittel for seg selv. Jeg har sjeldent opplevd bedre lyd på et konsertsted noensinne, og måtte på et tidspunkt opp til lydmannen for å applaudere ham. Han var middels god på engelsk, rødmet sjarmerende av rosen, og kunne fortelle at han dro i land 400 bath (ca NOK 70,-) per kveld, så han var storfornøyd.

Som den inngrodde amatørmusikeren jeg er, var dette en stor opplevelse, men også litt vemodig. Jeg vil gjerne rette en liten hilsen til: Erik N, Jøran, Petter, Lars Jonas, Morten Andreas, Bjørn Magnus, Andreas HB, Ruben, Kristian W, Yvonne, Jan Tore, Markus, Thor Even, Thomas H, Lars Andre, Bård H, Knut Anders, Håvar G, Lewi, Geir og Kjell F. Dere er min nærmeste inspirasjon i musikken. Noen av dere skal jeg spille med når jeg kommer hjem, noen av dere skal jeg nyte å være publikum til. Jeg savner dere alle sammen.

Jeg har bare en ting å si: Skum-party meg langt opp i pumpen!

Om strandliv og skum-party

I dag har det vært en beskjeden dag for oss reisende. Vi er smittet av liggesyken igjen. Men om man skal bære på en slik sykdom, er jo Patong Beach plassen. Vi tuslet ned til stranda i formiddag, fant horisontalen og stekte sideflesket og grillribba til sola takket for seg. Mot slutten av solseansen kom en solbrun, cool kar bort til oss, og lurte på om vi ville være med på skum-party. Prisen var 900 bath (ca NOK 156,-), og for den summen kunne vi drikke så masse vi ville de to første timene. Svaret Kjersti parerte med var sårende ærlig: "Nei takk, vi er nok for gamle og kjedelige". Han forlot så to meget smigrede, tilårskomne ungdommer.

Etter stranda gikk vi tilbake mot hotellet, og stoppet innom Håkans kafé som hadde salg på drinker og kjøttboller. Kombinasjonene kjøttboller i brun saus med potetmos, tyttebærsyltetøy og Mojito eller Summer Breeze var sær men meget velsmakende.

Vi er nå tilbake på hotellet en tur for å dusje, for så å innta Phukets nattliv. Tidligere har vi gått forbi en bar med Metallica- og AC/DC-logoene i neon på utsiden, så hvis dere er i området vet dere hvor dere finner oss. Skum-party kan rett og slett seile sin egen sjø.