Buzios, stedet for de hippe og kule (oss altså)

I går pakket vi bagene, og ferget tilbake til fastlandet. Utover dette brukte vi mesteparten av dagen på buss, og buss er de jammen meg dyktige på her i landet. Etter dager i varmen var det godt å endelig kjenne litt Air Condition (AC) på kroppene igjen. Det har vært noen ekstremt varme dager i det siste, men skyggetemperaturer på opp mot 35 grader. Derfor var gleden stor da vi (endelig) kom oss inn på bussen i retning Rio de Janeiro og en vegg av kald, deilig luft slo i mot oss. I Rio byttet vi buss til nok en luksusvariant og rett etter mørkets frembrudd var vi framme i Buzios, vårt hjem de neste seks nettene.
Vi tok en taxi til pousadaen vi hadde bestilt til spottpris på nettet. Det er straks karneval i Brasil og de fleste overnattingssteder har allerede skrudd opp prisene voldsomt, men vi fant oss en hyggelig liten plass, beliggende på en høyde med utsikt over sentrum og havet, til en svært hyggelig backpacker-pris.

Vel installert i vår lille hytte i hagen, tok vi på oss sandalene og ruslet inn til sentrum, en tur som tar omtrent fem minutter. Buzios er en liten halvøy ca tre timer nord for Rio. Den har et svært koselig lite sentrum, med uterestauranter, masse butikker og boder og musikk i gatene. Temperaturen er også hyggeligere enn den vi har hatt i det siste, da det konstant er en perfekt liten bris her.

Nå har vi nettopp blitt servert en god frokost i hagen og er straks klare for en dag med utforsking av stedet. Kjersti har også en plan om å kjøpe seg en ny bikini, da de gamle er slitt ut (!), og Per-Erik har sett seg ut et par Havaianas han har lyst på (det har forsåvidt Kjersti også, men det kom vel ikke som noen bombe).
Etter å ha reist litt rundt omkring de siste månedene, i mange ulike deler av verden, er det et par ting vi ikke helt forstår: Hvorfor må alle de vi ser som har cowboy-hatt være norske? Og hvorfor er disse alltid de mest høylytte på stedet og de siste i seng? Kan noen gi oss svaret på det?

Burn motherfu**er, burn!

Gårsdagen ble såpass traumatisk for oss, at vi måtte vente til i dag med å skrive om den. I dag er vi, av årsaker dere snart vil forstå, nødt til å holde oss innendørs. Per-Erik jobber litt, mens jeg gjør ikke noe fornuftig, det vil si utenom å blogge, spise kjeks og drikke Cola Zero (livets vann) da altså.

I går tok vi nok en gang turen til Lopes Mendes-stranda, som vi var på to dager tidligere også. Det var meldt litt bedre bølger, og vi tenkte å gjøre alvor ut av planen om å kanskje lære oss litt mer surfing. Denne gangen tok vi båt begge veier, slik at vi skulle ha mest mulig energi til surfinga (les: vi var late). Som vi har kunnet lese i norske medier, er det hetebølge i det sørlige Brasil, så vi gikk innom på apoteket på veien til båten (apoteket er én meter fra inngangsdøra til hostellet vårt, og kaia 2,5 meter unna, altså på andre siden av veien) for å kjøpe med oss litt solkrem med høyere faktor enn vi var i bestittelse av. 30, tenkte vi, det må jo holde. Vi har jo litt grunnlag fra før ... Idioter! Når man ikke kan surfe, ender man veldig ofte opp med å ligge mye på magen på brettet helt i vannkanten. Når vannet holder ca 31 grader og er så deilig som det kan bli, og da samtidig reflekterer de over 40 grader varme solstrålene som kommer fra den skyfrie himmelen, så hjelper det ikke at du har smurt deg med faktor 30. Vi merket ikke noe før på båten på vei hjem, men da begynte det å brenne på kroppen til Kjersti. Per-Erik er like rød, men påstår at det ikke gjør vondt. Tøffen!

Jaja, det ble en varm kveld. Det var vondt å sitte, vondt å ligge på ryggen, vondt å ligge på magen, for da krøllet huden i korsryggen seg, ja generelt vondt. Vi brukte opp ei tube after-sun med aloe vera på en halvtime, men det hjalp egentlig ikke så mye. Vi fant ut at vi var nødt til å trøste oss selv litt, og hadde pizza og øl til kveldsmat, det hjalp litt. Per-Erik mente at jeg burde ta smertestillende hvis det gjorde så vondt. Jeg mente at hvis du er så idiot, at du lar deg brenne så kraftig som jeg hadde gjort, så fortjener du ikke smertestillende, men måtte til slutt krype til korset og gi meg selv en herlig voltaren og en liten ibux. Huff. Tosk.

Så i dag er vi altså innendørs. Siste dagen på Ilha Grande, men vi skal jo rett til Buzios, som også er strandparadis, og etter det er det Rio og vi mener å ha hørt at det et par strender der også, så vi skal nok få utnyttet hetebølgen. Må bare kjøpe mer solkrem først. Og vi SKAL lære oss å surfe. Snart.

Vi har forresten tatt bilder av min røde bakside med hvite bakende midt på, men kan av private årsaker ikke legge ut bildene her, for naken på internett er en av tingene jeg har lovet meg selv at jeg ikke skal være. Sorry.

Mårn du, seiltur sier De?

Vi må innrømme at vi har brukt flere timer på båt den siste uka enn på lenge, og det begynner sånn smått å gå opp for oss at båt faktisk kan være kos og avslapning, ikke bare ølsjenking og 45-åringer som er verdensmestere i alt annet enn å være tro mot sin partner.

I dag tidlig var det duket for nok et sjøslag av den fine typen, og vi vandret ut på kaia til vår båt for dagen Phoenix 2 (vil tro den er gjenfødt). Turoperatørene på Ilha Grande er bevisste på hva kundene vil, så hvis man har lyst på en båttur vil de nok aldri si "beklager vi er gått tomme for båter". Det er bare å forklare hvor lenge du vil være ute, og vise hvor tjukk lommebok du har, så ordner de resten for deg. Turen vår varte i fem og en halv time, og kostet BRL 25,- (ca NOK 80,-). Fin pris for en fin tur.
Første stopp var den blå lagune, som er en av to (den andre er grønn) laguner som er en 'must see'-attraksjon på Ilha Grande. Ekspertene har som regel rett. Dette er det klareste vannet Per-Erik noen gang har snorklet i, med mer enn 50 meter sikt. Fiskene her er godt oppdratte, og kommer logrende til overflaten hver gang en båt stopper opp (kommer båt, kommer mat). Dette gjør sikkert fisken både tam og lat, men på andre siden er det veldig estetisk og moro å bade med spisende fiskestimer rundt kroppen.
Videre gikk turen til Saco Do Céu for lunch. Ingen av oss er helt flytende på denne portugisisken, men vi fant en rett Kjersti tolket til fisk. Det viste seg å være helt rett, men at det var snakk om en fiskerett som kunne mettet hele Brasil sto ingen plass (der fikk du den, Jesus! Èn fisk til å mette 198 739 269 mennesker! In your face!). Fisken var hvertfall helt utrolig god, og vi brukte store deler av måltidet til å minne oss selv på å ta med slike fiskeretter hjem til Norge, og til vårt fremtidige hushold.

Siste stopp på denne båttur var Japariz. Dette var vel ikke all verdens til stopp, men båtturens lekeleder ropte noe skikkelig gøy på portugisisk, alle de Brasilianske passasjerene klappet, lo og hoppet ut i vannet med barnlig glede, så da hoppet Per-Erik like gjerne etter. Kjersti tok på seg jobben som veskepasser, samtidig som hun vinket, smilte og sendte forelskede blikk til sin badende kjæreste (akkurat nå er det Per-Erik som skriver som dere skjønner).
Båten tutet, passasjerene skvatt opp i båten, og vi vendte hjem. Vel hjemme fant vi en bakgårdsrestaurant og spiste deilig pasta, og kylling stroganoff. Etter dette sjekket vi om internetten hadde forandret seg de siste timene, og spaserte rolig hjem til rommet som strålte mot oss med sin fukt og varme.


Her er forresten et helt random bilde av noen litt store meloner.

Poff poff - pshhhhhhhh

Hørte du det? Lyden av to poffa ballonger og lufta som går ut av dem. Det beskriver veldig godt sånn vi følte oss i 5-tida da vi satt på båten hjem fra stranda. Vi har hatt en fantastisk, men veldig slitsom dag.

Det begynte med at vi våknet svette og jævlige i et litt for varmt rom. Det er altså så varmt her, og så høy luftfuktighet, at vi går rundt som svette kluter hele tida. Men vi klager ikke på sola! Vi må bare bli litt flinkere til å drikke vann. Anyway, så hadde vi bestemt at vi skulle gå til den mest berømte stranda på øya i dag, Lopes Mendes, en tur som skulle ta rundt 3 timer og som i stor grad gjennomføres i jungel. Utstyrt med strandutstyr og vann trasket vi avgårde i 10-tida. Man KAN ta båt fra landsbyen der alle bor, men man kommer uansett bare til nabostranda og alle må gå minst 20 minutter, da det ikke er båter på Lopes Mendes. (Og som nevnt tidligere, ikke biler på øya.) Vi trengte trimmen og har godt av å spare penger, så vi tok hele turen til fots. Dagens andre svette affære. Tett jungel, godt over 30 grader i skyggen, ei stekende sol midt på himmelen uten en sky i sikte og en luftfuktighet vi aldri har kjent maken til. Per-Erik er overbevist om at han aldri har svettet så mye i hele sitt liv, og det er det ingen som stiller spørsmålstegn ved. Litt av svetten kom innenfra fordi vi faktisk gikk i et godt tempo i ulendt oppoverbakketerreng, men mesteparten var fuktig luft som la seg på kroppene våre og ble til vann. Det mener vi i alle fall!
Etter å ha gått i rundt to timer, inkludert en stopp for å kjøpe mer drikke på en av de andre strendene på veien, kom vi fram til Lopes Mendes (klikk på det øverste bildet for å forstørre). De som mente vi skulle bruke tre timer, må ha trodd vi skulle krabbe til stranda. Og, for ei strand! Den er tre kilometer lang, hvit, med mange nyanser blått i et så klart vann man bare ser på film og nesten ikke mennesker. Det var kanskje 100 mennesker på stranda altså, men fordelt på et slikt område er ikke det så mye. Som sagt, ingen biler og ingen båter, det begrenser antall besøkende, men desto mer herlig for oss som gjorde oss fortjent til paradis (går vel snart inflasjon i det ordet nå). Vi startet dagen med inntak av den eneste maten som kan kjøpes der, to loffskiver med pålegg og potetgull, før vi var klare for dagens store plan. Nemlig surfing. Vi er ikke flinke til å surfe! Man skulle kanskje tro at i alle fall Per-Erik, med sin bakgrunn fra turn og kung fu, skulle bruke sin kroppsbeherskelse til rekordkjapp mestring, men dengang ei. At Kjersti ikke fikk håndballræva si kjapt nok opp på brettet overrasker vel ingen. Vi kom fram til at vi trenger litt profesjonell hjelp, og har planer om å låne brettutleiemannen en time på torsdag eller fredag til å fortelle oss hvordan vi skal få styringa på denne tilsynelatende umulige lekeplanken. Da skal vi også huske å smøre oss grundig på ryggene. Kan dere skjønne at man skal bli så solbrent av å ligge noen timer å plaske på et brett i stekende sol med reflekterende vann på alle kanter da?
Jaja, vi kom fram til at uansett hvor dårlige vi var på brettet, kan vi i alle fall SE proffe ut, så Per-Erik fikk i oppdrag å prøve å se ut som en ekte surfer sammen med det råtøffe brettet vi hadde. DET fikk han til. Klokka fem satte altså to ekstremt slitne, solbrente og nok litt dehydrerte BeckBackere seg på båten hjemover (man har lov til å kjøre båt ene veien). Denne dagen har tatt på, og i morra skal vi bare kose oss. Da skal vi nok en gang ut på en Skånnert (fortsatt ikke sjekket hvordan det skrives), som tar oss til én lagune og to strender for svømming, snorkling og sol (eventuelt skygge for solbrente idioter).

Dette ser veldig bra ut

Vi ankom øyparadiset Ilha Grande i ettermiddag og så langt ser det helt strøkent ut. At vi faktisk kom fram var forøvrig mer flaks enn strengt tatt nødvendig, for makan til busstur har vi sjelden opplevd tidligere. Dette var en skolebussaktig sak, med åpne viduer som klimaanlegg og en bussjåfør som nok var redd for at vi skulle få for lite lufting. Han lå på to hjul i svingene, og de var det mange av, og bussen knirket så fælt at vi i fullt alvor gikk igjennom alt vi kunne om førstehjelp og hva vi skulle gjøre om vi havnet i en ulykke. På mirakuløst vis kom vi oss til Angra dos Reis og fant båten. Båtturen på sin side var en svært rolig affære. Litt i overkant varm, om vi kan få lov til å klage litt på varmen, men ellers en bare finfin tur.

Etter ankomst sjekket vi inn på hostellet vårt, eller vår pousada, som det heter i dette landet. Vi har ikke sjekket, men antar det betyr noe sånt som vertshus, eller kanskje bare overnattingssted på eller i nærheten av stranda. Det viste seg at strømmen hadde gått i hele kvartalet, så det var litt av en kakkelovn vi flyttet inn i. Da var det ikke annet å gjøre enn å sette seg i havbrisen i skyggen under et tre på stranda og bestille seg litt deilig mat. Vi hadde fått anbefalt en scampistroganoff, som visstnok skulle være veldig god, og det hadde anbefalerne helt rett i. Deilig! Etter mat og en rundttur i området var det på tide å teste vanntemperaturen. Og, sjokkerende nok, så var vannet deilig. Kjempedeilig. Artig ble det også, for mens vi badet kom en ekstremt lekesjuk hund og stakk av med T-skjorta til Perik, som lå på stranda, og slapp den ikke før PE hadde lekt "hent pinnen" med den i ti minutter.

Nå ligger vi i senga i kakkelovnen og kjemper mot et litt treigt nett. I morra skal vi tidlig opp, for vi skal på jungelhiking til surfestranda. Vi skal se om vi får tatt noen bilder av seansen, men det spørs nok om motivene klarer å holde seg lenge nok i bildepositur :)

Bussær å båtær te Ilha Grænde

Fire netter går fort og vi er nok en gang på vei til et nytt sted. Vi har kost oss utrolig masse i Parati, selv om det er så varmt og klamt at en svett nordmann omtrent forgår. Plassen vi skal til nå har vi store forventninger til. Vi har ikke hørt annet enn superlativer om Ilha Grande, ei øy som visstnok er paradis på jord, og med det er fallhøyden stor. Men, alle kan jo ikke ta feil heller, så vi håper plassen svarer til alt skrytet. Øya har uansett et par og tjue strender, noen laguner og består stort sett av jungel. Det er ikke tillatt med biler der, så hvis man ønsker å besøke noen av strendene som ligger et stykke unna der man bor, er de eneste mulighetene å gå eller kjøre båt. Vi har planer om å surfe litt de nærmeste dagene, eller PRØVE å surfe litt er vel heller riktig, vi kan det jo overhodet ikke, og den beste surfestranda ligger ca tre timers jungelgåtur unna. Perfekt! Litt trim fra morran av, så sol og surf, før man unner seg en båttur hjem igjen til middag. Jo da, dette kan godt være paradis dette. Og har vi en lat dag, så skal vi BO på ei anna strand, så valgfriheten er stor.

Vi skal straks ut på veien for å finne bussen som skal ta oss til Angra Dos Reis, der båten går fra, men først må jeg bare fortelle om en spesiell episode som hender hver eneste reisedag for oss. Per-Erik synes nemlig at det å pakke omtrent er det kjedeligste på jord. Pakke ut derimot, er enkelt. Det er bare å tømme bagen på hodet det … Uansett, det er noen timer til vi skal være ute av rommet. Vi har blitt enige med oss selv om at nå er vi nødt til å begynne å pakke. Jeg synes heller ikke at pakking er noe særlig stas, men har i løpet av mine 30 år på denne jord lært at den beste måten å bli ferdig med noe kjedelig på, er å bare gjøre det. Effektivt og nøye med en gang, så går det fortere til vi kan gjøre noe artig igjen. Per-Erik derimot, skal leke. Og kose. Og kikke på den boka som han fant nederst i bagen og glemt at var der. Og kose litt til, må jo ikke glemme å kose selv om man skal pakke. Og teste ut den nye drikkesekken vi kjøpte i Kuala Lumpur, jepp det må gjøres nå. Og bare MÅ lese en spesiell artikkel som han har lastet ned på nettet, for den er viktig må vite. Og så er det vel kosetid igjen.

Det tar litt tid, men vi blir ferdige hver gang da. Det er sjelden kjedelige øyeblikk når man reiser på tur med en Border Collie.

Fine fine Parati

For en fantastisk helg, i fantastiske Parati, med fantastisk følge. Vi koser oss så grusomt masse i hverandres selskap at det sikkert er på grensa til provoserende. I går var vi bare rolige, verdensvante globetrottere som fant en strand, satt under en parasoll og drakk en light-brus mens andre slikket sol. I den forrige setningen er det kun en delvis sannhet. Vi satt under parasoll (en god stund), da vi var så idiotisk solbrent at vi ikke kunne vært ute i sola, og etterhvert gjorde vi som som de andre, og la oss ned og lot oss steke mer. Badet gjorde vi også, men som avkjølning er vannet bare en umiddelbar løsning. Det er helt latterlig varmt her, så vi er egentlig gjennomvåte om vi er på stranda, i vannet, på rommet eller i butikken.

Sykkel er blitt vårt fremkomstmiddel under dette oppholdet, og det er helt supert. Det tar rundt ti minutter å komme seg fra hostelet til byen, noe som er en fin tur for oss som er topptrente. Byen er fortsatt like sjarmerende, menneskene like smilende, og gatene like smale.
I dag har vi hatt en rolig dag, gjort litt research om Ihla Grande som er vårt neste mål, redigert litt bilder, svettet, spilt litt nettpoker og hørt lydbok. Har også vært en liten tur på butikken og handlet det nødvendigste (Cola Zero og fløtekarameller), og en liten tur og spist. Spisestedet Café do Canal ligger som navnet antyder nær elva, men at de serverer matporsjoner i alen og smørpund var det ingen som hadde fortalt oss. Vi fikk latterlige mengder mat for en liten sum penger, og godt smakte det også.
Resten av kvelden i kveld har vi ligget foran vifta på rommet eller i nærheten av svømmebassenget. Vi har det så grusomt varmt vi. Hvordan står det til i Norge?



Her er forresten et helt random bilde av noen litt store meloner.