Saily Pérez, Havana, Cuba

Vi fikk visittkortet til Saily Pérez av vår reiseoperatør i Havana, og hadde vi visst om plassen før hadde vi aldri tatt inn på hotell under vårt opphold i byen. Saily Pérez sin lelighet har trolig en av Havanas beste beliggenheter. Hun bor rett overfor Revolusjonsmuseet, eller ganske så midt i smørøyet av alt som skjer om du vil.

Leiligheten er nylig pusset opp, ikke slik eierne egentlig kunne ønske seg med kolonialske søyler, marmor og annet snacks fra en svunnen tid, men med nye fliser på badet, fine gulv, moderne møbler og fin kunst på veggene. Rommet vi bodde på lå i andre etasje, og var langt roligere enn Hotel Florida (link) som vi bodde på tidligere. Rommet hos Saily hadde kjøleskap, myk seng(!), AC, klesskap, safe og bad med dusj og toalett på gangen. I tillegg har huset et større rom med to 150 cm senger som passer for en større familie.
Prisen hos Saily er 30 CUC (ca NOK 200,-) per natt, 4 CUC (ca NOK 27,-) for frokost per person og 10 CUC (ca NOK 68,-) for middag per person (middagsprisene varierer i forhold til hva man bestiller) i april 2010.

Som en bonus på toppen av dette, jobber Saily hos reisebyrået San Cristobal, og kan på dagtid hjelpe deg å planlegge hele oppholdet ditt på Cuba. Vi benyttet oss av dem, og kom veldig gunstig ut økonomisk sett. Vi kommer garantert til å bo hos Saily neste gang vi er i Havana, får bare håpe det ikke er fullt der.

For å komme i kontakt med Saily Pérez:
Adr.:
Calle Monserrate no. 155
e/ tejadillo y Chacón
Le Habana Vieja, Ciudad Habana

Tlf.: (53 7) 863 4920
Mob.: (53) 5 296 7855

e-post: lcuevasm@infomed.sld.cu (Hun leser mail HVER dag, og snakker engelsk godt!)

Cuca, Cienfuegos, Cuba

På utsiden av Cienfuegos sentrum, nærmere bestemt på Punto Gorda, rett bak storhetsbygget Palacio de Valle holder Cuca hus. Vi vet ikke helt sikkert hvor mange rom familien leier ut, men rommet vi fikk var som klippet ut av den styggdomsfilm fra Las Vegas sent 1970-tall. Rosa interiør med hjerteputer, dobbeltseng (som fylte nesten hele rommet. Bare for å forklare arealet her), kjøleskap, stort garderobeskap og bad med toalett og badekar på gangen.
Som alle de andre Casa Particularesene vi har bodd i på Cuba kunne de tilby både frokost, lunch og middag. Vi spiste frokost to dager til 4 CUC (ca NOK 27,-) per person og middag en kveld til 10 CUC (ca NOK 68,-) per person (april 2010).

Plasseringen til Cuca er god, med Hotell Jagua som nærmeste nabo, hvor det finnes rask internett til en relativt billig penge, samt svømmebasseng. Vi kan også gå god for Mojitoen på takbaren til Palacio de Valle. Området er veldig fint å gå i, men det er et stykke inn til byen.
Prisen for overnatting hos Cuca er 25 CUC (ca NOK 200,-) per natt.

For å komme i kontakt med Cuca:
Tlf.: 53 43 518109
Adr.: Ave 2 # 3507 e/. 35 y 37, Punta Gorda, Cienfuegos

Cienfuegos som siste krampetrekning

Etter nesten åtte måneder på tur, de siste ukene i relativt isolerte land (Venezuela og Cuba) og mange inntrykk som enda ikke er helt fordøyd, dro en kollektiv tafatthet over flokken på vei til Cinfuegos. Dette var litt urettferdig overfor byen som virkelig prøvde å skinne mot oss utakknemlige turistkryp, men er man mett så hjelper det ikke hva kokken serverer.
Vi hadde en og en halv dag til rådighet, og som overalt ellers på Cuba var det nok av museer å ta tak i, men nei, vi var lei! Vi ankom byen, tok en taxi ut til Punta Gorda hvor vår Casa Particular var, brukte lang tid på å pakke ut og tok en liten tur i nærområdet. Som nærmeste nabo hadde vi Palacio de Valle et to etasjes bygg fra 1917 som fungerer som en fin og dyr restaurant med takbar. Vegg-i-vegg med vårt hus var også Hotel Jagua som har relativt raskt nett til en relativt billig penge. Dette benyttet vi oss av, og det var deilig å kunne lese litt norske nettaviser igjen og hvertfall føle seg litt oppdatert. Videre på turen passerte vi Club Cienfuegos hvor pene mennesker med katamaran på vannet klasket tennis.

Som en ny hobby har vi begynt å legge kabaler på fast basis. Dette gjorde at kveldens tur ble kortet litt inn da kabalabstinensene begynte å melde seg, og savnet etter AC ble for stort.
Dagen etter var det duket for byvandring. Vi valgte å taxie inn til byens nullpunkt som er merket i Parque Martí. Denne parken er blitt et nasjonalmonument på grunn av sine omgivelser med gamle bygg. Vi gikk ikke inn i et eneste et, men holdt oss i skyggen dem, spiste is, så på mennesker, og prøvde å få dagen til å gå.
En ting som er verdt å nevne er Mojitoen på Palacio de Valles takbar og bandet på samme plass. Bandet Perla del Sur har etter Per-Eriks ører Cubas beste bassist (hvertfall blant de bandene vi har hørt), og resten av gutta var ikke så ille de heller.
På kvelden tok vi på oss sånn passe finklær, trasket bort på Club Cienfuegos, spiste mat i en fei, så på en sky som liknet på en elefant, smilte til tjukke karer med seilersko og sigar (skikkelig kreativt), stakk tilbake på rommet, skrudde på AC og så Watchmen på dataen til Per-Erik.

Cienfuegos er absolutt en plass for oss å reise tilbake til, da byen er utrolig fin. Vi må bare bli litt mer på høyden først. De har forresten latin-Amerikas flotteste botaniske hage rett på utsiden av byen. Vi så ikke den heller vi.

Mercedes Cano Gonzalez, Trinidad, Cuba

Mercedes er ei driftig dame med (tilsynelatende) mye penger, og stor solfylt eiendom i hjertet av Trinidad, Plaza Mayor. Hun har tre rom til utleie, en stor bakgård og muligheter for klesvask (vi betalte NOK 70,- for en stor pose). I tillegg lager hun mat på bestilling som for oss kostet 5 CUC (ca NOK 27,-) per person for frokost og 10 CUC (ca NOK 68,-) for middag (middagsprisen varierer i forhold til hva du bestiller).
Rommet vårt var innredet med en stor dobbeltseng, en enkeltseng, AC, vifte og bad med dusj og do. Rommet var rent og pent og familien som bodde i huset var kjempehyggelige. Hvis du besitter kunnskap om brevduer og snakker godt spansk, anbefaler vi deg å ta en prat med sønnen til Mercedes som er en av de beste i Cuba på området.

Prisen per natt var 25 CUC (ca NOK 200,-) i april 2010.

For å komme i kontakt med Mercedes Cano Gonzalez:
Adr.: Calle Fernandez Acherry 56, Trinidad
Tel.: 53 4199 3113

Byvandring og solbrente kropper i Trinidad

Etter dager i sus og dus var vi igjen klare for litt ekte Cuba, og da passet det bra å dra til Trinidad. I 1988 puttet UNESCO bysenteret i Trinidad inn på sin verdensarv-liste på grunn av sine gamle kolonialske bygg fra 1600- til 1800-tallet. Nok en gang hadde vår reisebyrådame valgt godt for oss. På busstasjonen sto en kar med spesialbygd trillebår og "Per-Erik" på et krøllete ark. Han lastet trillesaken sin full og tok oss til vår Casa Particular for oppholdet, Mercedes Cano Gonzalez. Mercedes bor rett ved Plaza Mayor, som er hjertet av Trinidad.Vi hadde tre dager til rådighet, og etter å ha sett på listen over ulike museer i byen fant vi ut at noe historie får rett og slett bare være historie. Alle land har sin historie, men Cuba har vært vært flinkest i klassen til å dokumentere og huske. I Trinidad kan du blant annet finne huset som Alexander von Humboldt (den moderne geografiens far) bodde i den gangen han var i Trinidad. Det skjedde ikke nødvendigvis så veldig mye i dette huset, men som turist har du mulighet til gå rundt i rommene og kikke på de samme veggene som Humboldt stirret inn i på 1800-tallet. Vi valgte å droppe museer og heller vandre gatelangs og kikke på mennesker, dyr og bygninger. Dette gjorde vi til det fulle i to hele dager. Eneste unntak fra vandringen var drikkepauser og et lite besøk på Palacio Brunet, et rikmannshjem som med tiden har blitt et museum. Her kunne vi se på porselensdukkene, tissepottene og dagligstuene til familien Borrell. Borrellene hadde kostet på seg bord og stoler fra Frankriket og fliser fra Italia da de flyttet inn i det nyoppsatte bygget i 1812. En artig ting som skjedde var at vi en av dagene møtte på vår bagasjebærer i byen. På det tidspunktet hadde han byttet jobb, og fungerte som impulspoet. Ved å gi ham våre navn og hvilket land vi var fra kunne han lekende lett komponere et jambisk pentameter på spansk med riktig så romlemantisk innehold.
Kvelden i Trinidad er en stor opplevelse. I det ene hjørnet av Plaza Mayor ligger Casa de la Musica, en viktig konsertscene for byen, og en skikkelig partyplass for danselystne. Hver dag er det salsa-taffel (er dette et ord? anyone?) i baren, og hver kveld er det band på scena og mengder av glade mennesker oppover i den gamle steintrappen som utestedet omkranser. Det skal sies at vi siste kvelden også lot salsa og uteliv være, og satt hjemme hos Mercedes og la kabal i stede (dette er helt sant!).
Den siste dagen valgte vi å dra ut til Playa Ancón. Stranda ligger ca 12 kilometer utenfor byen, og koster 8 CUC (ca NOK 55,-) å komme til med taxi (april 2010). Stranda var fin, og vannet var varmt. Vi var heldige og var der på en søndag, og kunne se på alle de cubanske familiene som koste seg på fridagen sin. Siden vi var de bleikete på stranda, tenkte vi at "skitt au, litt sololje skader sikkert ikke". Se på bildet, og døm selv. SMERTE!

Meliá Santa Maria

Etter et par supre dager i Santa Clara, var det på tide å reise ut til Cayo Santa Maria. Vår kjære venninne hos reisebyrået San Cristobal i Havana hjalp oss med å finne denne "skjulte perlen". Pakketurister til Cuba reiser stort sett til Varadero, som er den mest kjente cubanske stranda, unntatt kanadierne da - og oss.

Cayo Santa Maria er en øy du kommer til etter å ha kjørt 49 kilometer på en vei fra fastlandet og ut til øya. Som en bru egentlig, bortsett fra at det er en vei. Kanskje den peneste vi har sett. Det er en 4-5 hoteller der ute. That´s it. Vi var nødt til å praie oss en taxi i Santa Clara for å komme ut dit, og hadde avtalt med sjåføren å stoppe i Remedias på veien for å kikke litt rundt. Det var ikke så mye å se akkurat der, men vi ble "overfalt" av to fransk-kanadiere som hadde hatt en litt hard feiring av den enes bursdag dagen før, blitt med noen lokale helter på fest der inne på fastlandet, og kom seg ikke tilbake til øya og hotellet der to koner ventet i spenning og sinne på når ektemennene skulle dukke opp igjen etter festen. De bønnfalt oss, så vi tok med oss disse to stakkarne og sparte med det litt på taxi-regninga også. Vi skjønner ikke så mye fransk, men at damene var sinte da vi kom fram - det skjønte vi!
Vel framme på hotellet vårt, Meliá Santa Maria, måtte vi vente i en halvtime på å sjekke inn. Det var tross alt all inclusive, og om vi ville inn på området før klokka 16:00 måtte vi betale 25 CUC (170 NOK) hver oss. Ikke særlig aktuelt. Til slutt fikk vi nå rommet vårt, og det var definitivt høyere standard på det enn vi var vant til. Likevel vil vi nok driste oss til å si at det ikke er femstjerners, selv om reklamen sier noe annet. Uansett var det stort rom, tre svømmebasseng, tre a lá carte-restauranter, en buffet-restaurant, en strandrestaurant, en snack-bar og et lass med skjenkesteder. Hver dag er det en drøss av aktiviteter som avholdes, som tai chi, bueskyting, salsadans, vanngym og spanskkurs. I tillegg har de en scene der en gjeng flotte dansere underholder med imponerende kroppsbeherskelse og rytmesans kveld etter kveld. Spesielt en av "glad"-guttene var så søt og blid da han vrikket på hoftene, at vi lurte på om vi kanskje skulle ta han med hjem som humørspreder. Mat og gladgutter til side, det kanskje aller beste med hele stedet er stranda. Den er noe av det vakreste vi har sett noen gang. Hvit, kald sand, blått, varmt hav og drøssevis av plass og solstoler. Herlig!
All inclusive tiltrekker seg tydeligvis en litt spesiell kundegruppe. En veldig høy prosentandel av gjestene var ett eller annet sted mellom ekstremt overvektige og sykelig feite. I tillegg drakk de ekstremt mye rom og ble relativt høylytte etter hvert. At de i tillegg ble ekstremt høylytte på fransk hjalp jo ikke så mye. Det skulle nemlig vise seg at denne stranda er den franske delen av Canada sitt Gran Canaria. "Alle" var fra Montreal eller Quebec, og alle som jobbet på hotellet snakket fransk. Litt som på Gran Canaria som nevnt, men der snakker de svensk. Når da Island i tillegg bestemmer seg for å spy ut over resten av Europa og stoppe flytrafikken, og folk fra USA ikke har lov til å komme til Cuba, var det kun oss utenom kanadierne.
Vi storkoste oss de fire dagene vi var der. Sola sto høyt på himmelen hver dag og vi jobbet iherdig med brunfargen. På kveldene spiste vi god mat, tok oss en (dobbel) Bailey´s i baren og så på danseshow. Vi burde kanskje drukket mer mojito og cuba libre, men siden rom er den billigste råvaren i drinkene på Cuba, ble de som regel litt i sterkeste laget for utrente all inclusivere som oss. Misforstå oss rett, vi jobbet oss igjennom drinklista, men brukte noen flere dager på det enn normalt. Buffet var vi ikke like utrente på. Per-Erik er jo en Bjørnback, så gratis mat er penger spart, og han spiste nok på seg en 2-3 kilo disse dagene. Kjersti prøvde å begrense seg litt, men det er søren meg ikke så lett når det er isdisk med selvforskyning.
Fire herlige dager gikk fort, men det er begrenset hvor lenge man bør være på slike steder også, så vi var glade og fornøyde da vi dro videre. Neste stopp: Trinidad.