Etter dager i sus og dus var vi igjen klare for litt ekte Cuba, og da passet det bra å dra til Trinidad. I 1988 puttet
UNESCO bysenteret i Trinidad inn på sin verdensarv-liste på grunn av sine gamle kolonialske bygg fra 1600- til 1800-tallet. Nok en gang hadde vår reisebyrådame valgt godt for oss. På busstasjonen sto en kar med spesialbygd trillebår og
"Per-Erik" på et krøllete ark. Han lastet trillesaken sin full og tok oss til vår Casa Particular for oppholdet, Mercedes Cano Gonzalez. Mercedes bor rett ved
Plaza Mayor, som er hjertet av Trinidad.
Vi hadde tre dager til rådighet, og etter å ha sett på listen over ulike museer i byen fant vi ut at noe historie får rett og slett bare være historie. Alle land har sin historie, men Cuba har vært vært flinkest i klassen til å dokumentere og huske. I Trinidad kan du blant annet finne huset som
Alexander von Humboldt (den moderne geografiens far) bodde i den gangen han var i Trinidad. Det skjedde ikke nødvendigvis så veldig mye i dette huset, men som turist har du mulighet til gå rundt i rommene og kikke på de samme veggene som Humboldt stirret inn i på 1800-tallet. Vi valgte å droppe museer og heller vandre gatelangs og kikke på mennesker, dyr og bygninger. Dette gjorde vi til det fulle i to hele dager. Eneste unntak fra vandringen var drikkepauser og et lite besøk på Palacio Brunet, et rikmannshjem som med tiden har blitt et museum. Her kunne vi se på porselensdukkene, tissepottene og dagligstuene til familien Borrell. Borrellene hadde kostet på seg bord og stoler fra Frankriket og fliser fra Italia da de flyttet inn i det nyoppsatte bygget i 1812. En artig ting som skjedde var at vi en av dagene møtte på vår bagasjebærer i byen. På det tidspunktet hadde han byttet jobb, og fungerte som impulspoet. Ved å gi ham våre navn og hvilket land vi var fra kunne han lekende lett komponere et jambisk pentameter på spansk med riktig så romlemantisk innehold.
Kvelden i Trinidad er en stor opplevelse. I det ene hjørnet av Plaza Mayor ligger Casa de la Musica, en viktig konsertscene for byen, og en skikkelig partyplass for danselystne. Hver dag er det
salsa-taffel (er dette et ord? anyone?) i baren, og hver kveld er det band på scena og mengder av glade mennesker oppover i den gamle steintrappen som utestedet omkranser. Det skal sies at vi siste kvelden også lot salsa og uteliv være, og satt hjemme hos Mercedes og la kabal i stede (dette er helt sant!).
Den siste dagen valgte vi å dra ut til Playa Ancón. Stranda ligger ca 12 kilometer utenfor byen, og koster 8 CUC (ca NOK 55,-) å komme til med taxi (april 2010). Stranda var fin, og vannet var varmt. Vi var heldige og var der på en søndag, og kunne se på alle de cubanske familiene som koste seg på fridagen sin. Siden vi var de bleikete på stranda, tenkte vi at "skitt au, litt sololje skader sikkert ikke". Se på bildet, og døm selv. SMERTE!
Etter dager i sus og dus var vi igjen klare for litt ekte Cuba, og da passet det bra å dra til Trinidad. I 1988 puttet UNESCO bysenteret i Trinidad inn på sin verdensarv-liste på grunn av sine gamle kolonialske bygg fra 1600- til 1800-tallet. Nok en gang hadde vår reisebyrådame valgt godt for oss. På busstasjonen sto en kar med spesialbygd trillebår og "Per-Erik" på et krøllete ark. Han lastet trillesaken sin full og tok oss til vår Casa Particular for oppholdet, Mercedes Cano Gonzalez. Mercedes bor rett ved Plaza Mayor, som er hjertet av Trinidad.
Vi hadde tre dager til rådighet, og etter å ha sett på listen over ulike museer i byen fant vi ut at noe historie får rett og slett bare være historie. Alle land har sin historie, men Cuba har vært vært flinkest i klassen til å dokumentere og huske. I Trinidad kan du blant annet finne huset som Alexander von Humboldt (den moderne geografiens far) bodde i den gangen han var i Trinidad. Det skjedde ikke nødvendigvis så veldig mye i dette huset, men som turist har du mulighet til gå rundt i rommene og kikke på de samme veggene som Humboldt stirret inn i på 1800-tallet. Vi valgte å droppe museer og heller vandre gatelangs og kikke på mennesker, dyr og bygninger. Dette gjorde vi til det fulle i to hele dager. Eneste unntak fra vandringen var drikkepauser og et lite besøk på Palacio Brunet, et rikmannshjem som med tiden har blitt et museum. Her kunne vi se på porselensdukkene, tissepottene og dagligstuene til familien Borrell. Borrellene hadde kostet på seg bord og stoler fra Frankriket og fliser fra Italia da de flyttet inn i det nyoppsatte bygget i 1812. En artig ting som skjedde var at vi en av dagene møtte på vår bagasjebærer i byen. På det tidspunktet hadde han byttet jobb, og fungerte som impulspoet. Ved å gi ham våre navn og hvilket land vi var fra kunne han lekende lett komponere et jambisk pentameter på spansk med riktig så romlemantisk innehold.
Kvelden i Trinidad er en stor opplevelse. I det ene hjørnet av Plaza Mayor ligger Casa de la Musica, en viktig konsertscene for byen, og en skikkelig partyplass for danselystne. Hver dag er det salsa-taffel (er dette et ord? anyone?) i baren, og hver kveld er det band på scena og mengder av glade mennesker oppover i den gamle steintrappen som utestedet omkranser. Det skal sies at vi siste kvelden også lot salsa og uteliv være, og satt hjemme hos Mercedes og la kabal i stede (dette er helt sant!).
Den siste dagen valgte vi å dra ut til Playa Ancón. Stranda ligger ca 12 kilometer utenfor byen, og koster 8 CUC (ca NOK 55,-) å komme til med taxi (april 2010). Stranda var fin, og vannet var varmt. Vi var heldige og var der på en søndag, og kunne se på alle de cubanske familiene som koste seg på fridagen sin. Siden vi var de bleikete på stranda, tenkte vi at "skitt au, litt sololje skader sikkert ikke". Se på bildet, og døm selv. SMERTE!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar