Endelig fremme i det forjettede land

Halv tre natt til søndag 2. mai ringte vekkerklokka på det mexicanske hotellrommet til BeckBacks, og de krøp seg ut av den alt for gode senga. Bagene var heldigvis allerede pakket, så det var bare å lesse på og rusle ned til resepsjon og utsjekk, og finne taxien til flyplassen. Et par timer seinere var vi klare for å innta det aller siste landet på turen vår - nemlig USA. Vi har vært der før, vi har elsket det før og vi gledet oss som unger. I tillegg skulle vi den første uka befinne oss på et cruise-skip i karibien, så livet kunne ikke bli mye bedre (sett bort i fra det å stå opp midt på natta da).
Litt nervøse var vi jo, vi hadde jo tross alt et par feite cubanere i bagen, og selv om det er fullstendig lovlig inn til Norge, er ikke amerikanske myndigheter like snille på det punktet. Alt gikk uansett strålende, og på formiddagen søndag sto vi i Miami. Det var 4-5 timer til vi skulle være på kaia, og vi hadde bestemt oss for å finne et sted å vaske trusene våre i mellomtida. Erfaringsmessig visste vi at vaskeriet på båten tar betalt som om det var diamanter og juveler de jobbet med, så vi måtte fikse oss selv for å ikke gå personlig konkurs. En lokal taxisjåfør visste råd og tok oss til et myntvaskeri i et av latinostrøkene i Miami. Mens trusene ble reine kom vi i snakk med en amerikaner som opprinnelig var fra Nicaragua, og vi holdt det gående i en times tid om likheter og forskjeller og helsereformer og skatter, og vi fikk nok fortalt at Norge er et herlig land. Etter ferdig vask tok mannen oss til kaia, da han ikke ville la oss ta de alt for dyre taxiene. Snille mannen! Og vi lovet å ringe han neste gang vi var i Miami.
Innsjekk på den enorme båten vår gikk veldig smertefritt og den var enda større enn vi husket (både Per-Erik og Kjersti har vært ombord på båten tidligere, dog ikke samtidig). Kabinen vår er søt og senga herlig. Første punkt på programmet er selvfølgelig mat. Det er noe av det man bruker mest tid på ombord på båten - å spise. Mye. Ofte. Det bugner over av mat overalt - hele tida - og det er selvfølgelig inkludert i prisen, så folk går helt bananas. Gud bedre så mange 150-kilosmennesker det er her. Etter lunsjen gjorde vi som unger flest på cruise: vi kjøpte oss bruspass, så vi kan drikke så mye dispenserbrus vi vil hele uka også. Drikke er nemlig ikke inkludert, så 250 kroner må vi ut med for ubegrenset med brus... Stive priser, men nødvendig! Da vi ikke er så flinke til å bruke treningssenteret ombord gir denne brusen oss faktisk den eneste trimmen vi får: opp og hente brus, og veldig ofte løping på do. Dessuten tar vi trappene mye oftere enn folk flest ombord, og vi spiser i 3. og bor i 10., så det kan vel kanskje kalles trim ...
Nå har det seg slik at som medlem av en sjømannsfamilie kjenner Per-Erik mange sjømenn, inkludert kaptein Kjetil på Liberty of the Seas. Å komme i kontakt med kapteinen derimot er ikke så lett, det er liksom ikke oppgitt noen direktelinje til kapteinskontoret rundt om på båten. Perik tuslet derfor til resepsjonen for å høre med de. - Ja, hei. Jeg skulle vært i kontakt med kaptein Kjetil. Han er en venn av familien.
- Jaha, venn av familien sier du. Fra Norge. Jeg skal sende en e-post. "Hei kaptein. En viss Per-Erik Bjørnback er her, og PÅSTÅR at du er en venn av familien. Hvis det skulle være av noen som helst interesse å komme i kontakt med han, bor han på rom 1317. Hilsen resepsjonen."
Hehe, det er sikkert et par mennesker som prøver seg i løpet av turene. Anyways, etter noen timer ringer telefonen på lugaren og displayet lyser "captain". Vi ble invitert til kontoret hans, kikket på leiligheten har har der og ble med opp på brua. Artig for Beck og også Back, selv om han hadde vært der før. Til middagen samme kvelden sendte han også ei flaske vin til bordet, så vi var heldige med den!Ellers kan man oppleve soling, bading, spising, show, skøytegåing, golfsimulator, minigolf, basketballspilling, klatring i klatreveggen, surfing på surfebølga, spillebule, casino og livemusikk i de mange barene. Jeg har sikkert glemt noe, men båten er så stor at det ikke er så lett å huske alt. Vi har det med andre ord veldig bra!

Nå har vi i tillegg meldt oss på konkurransen Reiseblogg2010, der det konkurreres i å ha den beste reisebloggen i 2010. Vi håper at det er flere enn oss som setter pris på bloggen, og at vi med det har en mulighet til å score høyt i konkurransen.

Be a Fan