Første stopp uten resten av GAP-gruppen var Santa Clara (SC) som ligger ca 17 mil øst for Havana. Vi hadde på forhånd bestilt alle bussbilletter, så for oss var det bare å trappe opp på Viazul-busstasjonen (Viazul = busselskapet) i Havana, stable oss inn på AC-bussen og fjerte oss avgårde (lett som en plett).
Fremme i SC ble vi møtt av en vegg med "hello my friend, hola mi amigo - Casa particular, cheap room". Vi ploget oss vei, for vi hadde andre planer. Vi hoppet i en taxi, og ba føreren ta oss til Santa Clara Libre, et 143 rom stort hotell som ligger rett ved Parque Vidal, midtpunktet av SC sentrum. Rommet kostet 24 CUC (ca NOK 160,-) per natt, frokosten var inkludert og heisen var manuelt drevet av en kar som satt dagen lang på en barkrakk og som aldri var i rett etasje til rett tid. Vi bodde i fjerde etasje, rommet var grønt, vindu mot bakgård, skranglete AC og klaustrofobisk, med to enkeltsenger og feststemte naboer. Vi fant fort ut at rommet ikke var et blivende sted på en slik solfylt dag, så vi tok bena fatt og trappet oss ned til utgangen (heismannen var på dette tidspunktet i tredje etasje og flørtet med en av stuepikene).Vel nede på gaten så vi en passerende kjerre med flere ti-talls mikrofonstativ, og en annen som hadde overvekt av store høyttalere. Dette tenkte vi ikke nevneverdig over, krysset parken og gikk inn i smågatene i sentrum.
Kjersti hadde en plan om hvor vi skulle spise, så med navigasjonshøna i spissen og vimsekråka på slep kom vi frem til Sabor Latino, en liten restaurant som i reiseguidene er fullrost for sin kokkekunst. Vi spurte hva de kunne best, og det var selvsagt det dyreste på menyen; hummer (til ca NOK 120,-). Fy katten som de kunne sin hummer. Vi fikk servert tre gedigne hummerhaler hver, med rekesaus og masse tilbehør og mineralvann med bobler i glassene. Makan til festmåltid er nok vanskelig å finne noen annen plass på Cuba (dette kan vi selvfølgelig ikke bekrefte. Det er mer formulert som en setning fylt til randen med plussord for å beskrive matopplevelsen).
Etter et par timer til med byvandring og fotografering kom vi tilbake til hotellet og AC. Per-Erik forsvant ut, og kom tilbake med cola og karameller samt et filmvalg for kvelden. Kjersti lot seg kjøpe med karameller, og Tomb Rider 1 ble snurret igang (for en møkkafilm!). Et stykke ut i filmen braket det løs på utsiden. Det skulle vise seg at alle feststemte mennesker på Cuba hadde tatt med hver sin store aktive høyttaler en mikrofon og mengder av dur, moll og sterke drikkevarer (nå var det forresten helt stille fra naboene. Det vil vel si at de mest trolig var på utsiden av bygget). Sannheten var at Parque Vidal hver lørdag kveld forvandles til en festpark med ulike band og hundrevis av glade mennesker i alle kjønn (ikke la deg lure av klær og sminke). Som de rutinerte soverne vi er blitt, skrudde vi først opp volumet og fikk med oss at Laura Croft reddet verden, for så å krype til køys.
Neste dag sto vi opp tidlig, og gikk først til Tren Blindado Monument, et monument med en obilisk, to togvogner og en bulldoser reist til ære for de revolusjonæres kamp med Che Guevara i spissen som skjedde i slutten av desember 1958, kun dager før det avgjørende slaget mot Batista og hans arme. Videre gikk vi til Conjunto Esculfórico "Comandante Ernesto Che Guevara" et monument reist i forbindelse med 30-årsjubileet for kampene som ble kjempet i SC. Her ligger også levningene etter Che Guevara og 38 andre kjempende. Che Guevara har også fått sitt eget museum her, med mange av Guevaras personlige ting og en ryddig oversikt over hans liv i tekst og bilder.
Vel tilbake på hotellet hentet vi tinger og tanger, kastet oss i en taxi og vendte nesen mot paradiset Cayo Santa Maria.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar