María La Gorda

Etter en gedigen frokost, og matpakke med hjemmefra tok vi farvel med Ana, og satte oss til å vente på bussen som skulle ta oss videre til María la Gorda. Det skal her sies at bussjåføren hadde pendlet store deler av veien (fire og en halv time) tilbake til Havana hver dag, da busselskapet han jobbet for (egentlig det militære busselskapet) ikke hadde overnattigsavtaler i Viñales. I dag var den store sigardagen med besøk av tobakkplantasjen Vegas Robaina som ligger i hjertet av Cubas beste jordsmonn for dyrking av tobakk. Dette vil i praksis si at vi skulle besøke en tobakkplantasje om dyrket sigartobakk i det beste området i det landet som "alle" mener har de beste sigarene i verden. Uten å ha nevneverdig kunnskap om hverken sigarer eller røyking var Per-Erik kry som et barn uten at noen av oss helt kunne finne ut hva han egentlig gledet seg til.
Tobakkplantasjen Vegas Robaina anses som en av de mest eksklusive sigarmerkene på Cuba, og er det eneste merket der familienavnet brukes i merkevaren. Plantasjen er drevet av Alejandro Robaina, en 93 år gammel kar som starter hver dag med et lite melkeglass whisky, og som har røykt i snitt tre sigarer daglig siden han var 10 år gammel. Med dette kan vi vel naivt sett konkludere med at tobakk ikke er skadelig så lenge man ikke inhalerer. Selveste Alejandroen kunne dessverre ikke møte oss mens vi var på besøk på hans plantasje, da han var travelt opptatt med å besøke sine tre gjenlevende eldre søstre. På omvisningen fikk vi et lite innblikk i hvordan tobakkprosessen går, fra planting, via innhøsting og tørking til leveranse av ferdigtørkede blader til sigarrullefabrikkene (noe de ikke hadde lov til å gjøre selv da dette var statlig drevede fabrikker). Men for å glede for turistene hadde de til ære for oss en egen torcedor (sigarruller) som viste oss prosessen (nei, han rullet ikke sigarer på innsiden av lårene), og som på slutten av omvisning kunne gi oss hver vår sigar som gave fra Robaina. Som en avslutning på besøket ble vi tatt til Alejandros photo album of fame, hvor han hadde tatt bilder av seg selv og sine mest celebre gjester. Her kunne vi finne storheter som Sting og Jackie Chan. Da Per-Erik tilbød passfotoer av to arbeidsledige normenn, takket guiden høflig nei og ønsket alle sammen en hyggelig reise videre på Cuba. Som en liten fun fact var Alejandro Robaina den andre på Cuba som med tillatelse fra staten fikk sitt eget brevhode. Den første var staten selv, Fidel Castro.

Etter litt flere timer på buss, kom vi frem til plassen som skulle redde mang en blek jentekropp denne turen, strandparadiset María La Gorda. Ifølge historien skal den vakre, men tjukke (la gorda) jenta María ha blitt kidnappet av pirater i Venezuela (dette skjedde selvfølgelig for noen hundre år siden), for så å bli dumpet på denne stranda vi nå var ankommet. For å overleve var hun tvunget til å selge seg selv til forbiseilende. Etter omgivelsene å dømme må salget ha gått bra, for her er det fint både å seile og gå i land. María La Gorda er en åtte kilometer lang kystlinje helt sør-vest på Cuba med hvite sandstrender, et turkisblått hav med en utrolig sikt, et tropisk akvarium med hai, korallrev, skilpadder, men dessverre for oss overskyet oppholdsvær (kunne vært verre, kunne vært sludd!). Tross dårlig vær var temperaturen god og havet varmt, så resten av dagen brukte vi til å bade og fange UV-stråler fra skyene.
Da kvelden kom trakk alle inn i den lokale restauranten hvor de som ville kunne lære seg salsa, og de som ønsket kunne drikke. Alt dette til latinorytmer som strømmet ut av høyttalere uten diskant. Iløpet av kvelden ble vi underholdt av et par kattunger som nettopp hadde fått øyne, og som var på streng treningscamp med sine foreldre som lærermestere. I tillegg kunne vi oppleve den nattlige krabbe-paraden (som skjedde hver kveld): flere hundre krabber som bodde i huler rundt omkring på området kom spaserende forbi oss, på vei hjem for å legge seg.

Klokken 07:30 neste morgen var det en lett morgengretten Back som satt ved frokostbrettet. Han hadde igjen unnet seg to dykk, selv om budsjettet hans sa noe annet. Første dykket var på Cuevas de Pedro, og var et rent grottedykk. I syreblå vannfarge, som holdt 26 grader og hadde 30 meter sikt dykket han seg 44 minutter gjennom ulike grottelabyrinter. Dykk nummer to var på plassen El Almirante, og var den største dykkeropplevelsen Per-Erik noensinne har hatt. Dykket gikk rett ned til en sandbanke på 22 meter. Derfra svømte gruppen åtte meter, for så å komme til kanten av et stup som bar flere hundre meter rett ned. Her var det bare å hoppe på strømmen, og la seg føre langs korallveggen i 40 minutter. Ubeskrivelig med ord!
Resten av dagen ble stillesittende for både Beck og Back. Overskyet vær på en plass der det i hovedsak er lagt vekt på bading og solslikking er alltid litt nedtur, og resulterer ofte i mye kaffe og røreprat. Mot slutten av dagen var vi lovet solnedgangs-cruise med "snorkling i solnedgang" (elg, ta deg ei bolle). Vi møtte opp på brygga, og sammen med oss sto kapteinen, maskinisten og en militær offiser. Coco kunne fortelle at offiseren registrerte antall mennesker inn på båten og igjen ved ankomst registrerte antall mennesker ut av båten. Kun de cubanerne som var nødt til å være med (arbeidere) kunne være ombord, så Coco måtte pent bli igjen på kaia (Cuba ligger tross alt kun 21 mil fra Mexico og 17 mil fra Miami, og så lenge cubanerne ikke har lov til å forlate landet så det er best å holde dem unna båter). Vel fremme på solnedgangs-plassen var solen forsvunnet (det hadde jo tross alt vært overskyet i to dager), og dykkemaskene gjenglemt på kaia. Skuffelsen ble imidlertid kortvarig, da kapteinen stilte taket til disposisjon, så de som måtte ønske det fikk lov til å hoppe, stupe og slå lufta ut av seg istede.På kvelden hadde Coco utfordret sine nye venner i selskapslek og sigarrøyking (vi hadde jo tross alt hver vår nyrullede sigar liggende). Leken var såre enkel: Trekk en lapp ut av hatten, les navnet og imiter vedkommende mens laget ditt skal gjette hvem du forestiller-leken. Guttene mot jentene, hvorav jentene la strategier og avtale hemmelige tegn, mens guttene var travelt opptatt med å røyke på hver sin sigar som overhode ikke smakte noe godt engang. Jentene vant selvfølgelig høylytt og overlegent, men kveldens absolutt høydepunkt var å se to tyske advokatvenninner i 20-årene prøve å imitere Adolf Hitler uten å føle seg litt støtt. Kvelden endte så sent at den kunne kalles tidlig morgen, noe som passet bra da det bare var en fem timers busstur på vaskebrett som stod foran oss neste dag.

Be a Fan