En Hyundai med forsikring i Everglades

Som vi i forrige innlegg nevnte, fikk vi leie en Toyota Corolla av Miami Beach Rent a Car. Dette skulle vise seg å være en delvis sannhet, og som vi vet kan en delvis sannhet ofte vise seg å være en total løgn. Dette er en sannhet også i vårt biltilfelle. Vår Corolla endte opp å være en grå Hyundai Accent utleid av firmaet Miami Ocean Car Rental, og prisen ble til slutt US $ 360,- (mot $ 250,- som vi var lovet) da den ordinære forsikringen ikke dekket "noe som helst", men for 100 dollar ekstra (min gode venn), ville vi være forsikret selv om det skulle regne rotter og lavastein i området (så lenge vi kun kjørte innenfor Floridas statsgrense).
Etter en varm og litt halvveis dag på South Beach, der Kjersti så harry-bling mens Per-Erik så Vipere og Mustanger, vendte vi nesa sørover. Bak oss la vi en maratonlengde med motebutikker, og en Apple Store full av iPads og for de som senere skulle vandre på Lincoln Road i South Beach: Presto Pizza, den beste pizzarestauranten i Miami ifølge Per-Erik (se etter den avbildede kokken hvis du er i området).
Beck var ikke helt klar for å begi seg ut av Miami i rushtrafikken med en Back som ikke hadde kjørt bil på nesten ni måneder bak rattet (takk høyere makter for automatgir), men etter forholdene gikk også dette greit (han holdt kun på å drepe flokken én gang). Vi kjørte til vi så det første Walmart-skiltet, og der campet vi for kvelden. Knights Inn kunne huse oss til den nette sum av US $ 57,- per natt. Dette inkludert gratis WIFI på rommet og smulteringer til frokost (SOLGT!). Walmart har skjønt hvordan å tjene mest mulig penger, nemelig å aldri stenge. Dette gjorde at BeckBacks kunne gå bananas i hyllene inn i de sene nattetimer med penger de så absolutt ikke besitter. Det skal her sies at de tingene vi kjøpte er ting vi trenger til vårt nye liv i Norge, men det er sikkert en og annen toller som kommer til å lure når de scanner bagene våre og finner manualer (ja, slike til å løfte for å bli sterk). Vi har hvertfall nok vekt når vi baggasje Norge.Dagen i dag var i Per-Eriks tegn. Han smilte pent, klappet og strøk litt ekstra på bakhodet til Becka og fikk lurt henne med på både nasjonalpark i sandaler, og alligatorfarm. Vi kjørte fra motellet og til Everglades, verdens største sub-tropiske nasjonalpark. På besøkssenteret snakket vi med en hyggelig herre, fikk fortalt ham at vi ikke var klar for lange turer i fuktig terreng, og han sendte oss til Royal Palm, en liten kilometers tur inn i sumpen, på asfalterte veier og opphøyde plankestier. Denne lille turen var en "must see"-rute, og rundt oss krydde det av Florida Gar, Largemouth Bass (begge fisker), skilpadder, firfisler som skiftet farge etter omgivelsene (ja, det er samme firfisla på bildene), alligatorer i alle størrelser og fulger. Mest imponerende var kanskje en gigantisk alligator som lå langflat under en av gangbroene, og den uredde Anhiga (fugl) som sto helt i vannkanten som en hvilken som helst buffetrett. Beck kan etter denne gåturen smykke seg med tittelen "flokken skarpeste øye", for makan til flinkis til å finne dyreliv i død vegetasjon skal man lete lenge etter. Med natur og mennesker i så umiddelbar nærhet til hverandre, så vi flere skilt med påskriften "Opptil US $ 5.000,- for å fôre eller forstyrre dyrene i Everglades Nasjonalpark". Kanskje like greit å skremme med økonomiske sanksjoner, selv om folk ved sine fulle fem sikkert burde bli nok advart av de 80 tennene som er inne i munnen på en alligator.Videre tok Hyundaien oss til Everglades Alligator Farm, en park full av slanger, alligatorer, krokodiller og en trist løve i bur. Her kunne man se oppdrettsalligatorer fra rugekassestadiet helt opp til fullvoksen størrelse. Vi var med på kontrollert mating av alligatorer ledsaget av slange- og alligatoreksperten Bob, som kunne fortelle at de hver sjette måned dumpet ca 250 kg kjøtt i en av endene av alligatordammen. De som er sultne nok finner mat, de andre må pent vente nok et halvår. Dette er ikke uvanlig ventetid for en alligator (snakk om treg forbrenning). Dagens store opplevelse (kanskje mest for Per-Erik) var uten tvil å kjøre Airboat (sånn som de "alltid" kjører i CSI Miami). Vår guide James kunne første delen av turen peke ut ulike dyr i deres naturlige omgivelser, mens han på andre delen av turen blåste bortover sivet i 50 km/t og "spant" rundinger så søla skvatt! Som en liten funfact her, så trenger en Airboat rundt 15 cm vann for å komme igang, og på toppfart trenger de ca 3 cm vann for å holde farta.
Rundt om i parken hang skinn av døde dyr. Lite av det vi har sett før når nok opp til den 7,2 meter lange Burmese Python-slangen eller "Grandpa", den amerikanske alligatoren på 4,6 meter som de hadde på utstilling. Siden vi ikke hadde med oss noen fyrstikkeske til sammenlikningsbildet, var vi nødt til å bruke Per-Erik, men for de av dere som har sett han i levende live er det sikkert lett å forestille seg hvor gigantiske disse skapningene har vært.
På slutten av parken var det også mulig for tjukke turister å kjøpe alligatorhoder dynket i blank klarlakk for rundt 20,- dollar. Vi styrte unna dette, da vi rett og slett ikke kunne bli enige om hvilken hylle vi kunne putte et avkappet alligatorhode på når vi kommer hjem.
Vi har nå ankommet Key Largo, den første øya i Florida Keys, i morgen skal vi kjøre sørover og kikke på de ca 99 andre, for så å ende helt i sørspissen av USA, Key West. God natt fra oss, god morgen til dere.

Be a Fan