Fitz Roy, Buenos Aires

Puh, denne vurderinga er way overdue, som de sier i statene, men det får gå.

Da vi skulle til Buenos Aires fant vi ut at det var veldig mange ferdige møblerte leiligheter til utleie til en svært gunstig pris der. Vi hadde lest oss fram til at Palermo var det beste valget for oss, et litt Grünerløkka-aktig strøk med kaféer, retauranter og butikker, og generelt god stemning. Etter et kjapt Google-søk fant vi fram til ByT Argentina, som er et firma som alene sitter på over 100 leiligheter bare i Palermo. Vi søkte, fant ei som fristet, bestilte og håpet på smertefri gjennomføring.

Og det ble det. Vi fikk kjapt bekreftelse på mail, med beskjed om å si i fra når vi kommer og avtale tidspunkt for når vi skulle møtes i leiligheten. Vi dukket opp til avtalt klokkeslett, møtte eier og utleiefirma, fikk nøkler og informasjon og vips så hadde vi 50 kvadrat helt for oss i selv i 10 dager. Herlig!
Leiligheten består av et soverom med dobbeltseng, ei stor stue og kjøkken med spisestue, godstoler og tv, bad og terrasse. Sett bort ifra et litt ustabilt internett har vi egentlig ingen ting å utsette på leiligheten. Men ikke ring på til naboen (eieren av begge leilighetene) om internettet slutter å fungere, det kan være dama til eierdama som åpner og hun er mannevond!

I nærheten finnes som sagt restauranter, kaféer, supermarkeder, slakterier og vaskeri. Det er ikke langt til klesbutikker og heller ikke langt til verken trikk, park eller museer. Leiligheten kostet forøvrig rundt NOK 250,- natta for en bestilling på mellom ei uke og en måned. Litt dyrere om du leier for kortere perioder og litt billigere om du vil bo over en måned. Seks måneder er maks om du har tenkt å bli lenge.

Vi kan anbefale denne måten å bo på, for de som er lei av hosteller og hoteller, og kanskje kunne tenke seg å lage maten sin selv. En ulempe kan jo være at det kun kommer vaskedame en gang i uka, så det blir verken skiftet på senga, skiftet håndklær eller bært ut noe søppel. Men litt må man jo klare selv.

De siste dagene i Santiago

Det har egentlig ikke vært så hektisk for oss de siste dagene, bortsett fra litt dårlig gatemat som gjorde at Per-Erik igjen måtte tjenestegjøre nær toalett (sart sjel med dårlig fordøyelse han der Per-Erik altså, ville ikke satset på ham). Gruppenturen ble offesielt avsluttet på tirsdag, med påfølgende vin-tour på onsdag. Dette betydde at torsdag var første dagen på lenge uten en eneste plan, og det var slik den ble også.Onsdag kveld gikk flokken ut for å spise. Jackie, Line, Holly og David fra "vår gruppe" skulle ut å spise med sin nye gruppe, men lovet å møte oss etterpå for å feire St. Patricks day på den kreativt navngitte puben Dublin. For å være sikker på at vi faktisk skulle finne dem, satte vi oss på en utekafe med god oversikt over Dublin og bestilte mat. Det var her vi begikk en kritisk feil. Maten var velsmakende og drikken god. Vi satte en liten stund, en mann med sekkepipe kom masjerende, dro ei låt, så ei til. Vi ble akuttrøtte, praiet ei drosje som viste seg å ha "gullbelagt" takstameter (prisen for å drosje fra bydelen Bella Vista som vi var til hotellet i sentrum varierer fra NOK 13,- til NOK 54,- så for de som skal til Santiago: avtal pris først, eller følg nøye med på 'meteret!). Det skulle vise seg at de andre ankom Dublin kun få minutter etter vi hadde dratt, men det er vel prisen å betale når to gamle kroker er på tur med single ungfoler.

Dagen på torsdag ble en relativt rolig dag, liggende ganske så rett ut, lytte til trafikken og løpe på toalettet. En fin dag med andre ord. På kvelden våget vi oss ut på en siste avskjedsmiddag med våre nye venner. Det var en utrolig koselig avslutning, med noen flotte mennesker som vi håper vi kan holde kontakten med også i fremtiden.

Fredagen var vår praktiske dag. Vi fant fort ut at turister får være turister, for vi hadde jobb å gjøre. Først av alt har vi nå sendt hjem vår aller siste pakke (lover). Den ramlet opp i snaue 17 kilo, og skal være hjemme om rundt 14 dager. De av dere som ikke klarer å forestille seg tyngden av 17 kilo, kan fylle en ryggsekk til randen med praktiske reiseting, og på toppen av lokket plassere 13 drektige kaniner av den lille typen. Det utgjør en stor del for slitne backpacker-rygger. Etter den omfattende postrunden gikk turen videre til banken for å ta ut og veksle til US$ om er en meget omgjengelig valuta i de kommende landene vi skal til. Som avslutning av en meget produktiv og vellykket dag gikk vi på jakt etter mat, og fant restauranten El Naturista, som skulle vise seg å være en vegetarrestaurant (kanskje vi er blitt påvirket av Jackie). Uansett var maten av ypperste kvalitet, og smakte fortreffelig. I 19-tiden på kvelden subbet et slitent men tilfreds "schæsjtepar" tilbake til sitt hotellrom i håp om å få litt søvn før de skulle starte sin reise til Venezuela neste morgen kl 04:00.

Wining and dining

Klokka var ikke mer enn ni i dag tidlig da vi satte oss inn i en minibuss på vei til vinsmaking. Litt tidlig vil nok de fleste si, men vi kan skrive under på at det gikk helt fint. Vi skulle innom to ulike vingårder: en familiebedrift og en stor superkommersiell en. På vei til og fra de ulike stedene hadde vi en guid på bussen som fortalte oss litt om vin og mye om Chile. Svært interessant å høre på og mannen hadde mye kunnskap om det meste virket det som.
Første stopp på veien var familiebedriften Cavas del Maipo, der sjefen sjøl, Jaime Romagosa sjarmerte oss i senk med sin enkle, men lidenskaplige tilnærming til vinlaging. "Den beste vinen er den du liker best, og forhåpentligvis liker mange vår." De er fem ansatte som jobber året rundt, noen flere i innhøstingen. Det aller meste gjøres manuelt for å få den beste kvaliteten, og de få maskinene som brukes har de brukt i 50 år. Vinen smakte fortreffelig og vi dro derfra med en hvit Cabernet Sauvignon som var veldig god. Prisen var heller ikke noe å klage på, vi kan leve med 36 kroner.
Neste stopp var Chiles største vingård og den åttende største på verdensbasis, Concha y Toro. Her var det meste lagt til rette for turister, og selv om det var stort og flott og imponerende, var det langt fra så sjarmerende som hos vår venn Romagosa. Over 4 millioner flasker vin ble ødelagt hos Concha y Toro under jordskjelvet, mens hos Cavas del Maipo produseres det kun 200.000 flasker i året. Det sier vel litt om størrelsesforskjellene.
Nå skal vi straks ut for en aldri så liten St. Patrick´s day-feiring. Vi hadde ingen irer i gruppa, men vi kan da ta oss et par øl for det. Vi er ferdige med gruppeturen for denne gang, men er på samme hotell som de andre på gruppa en dag til, så det blir ikke farvel riktig ennå.

Santiago på 1-2-3

Bursdagsfeiringa til Per-Erik ble såpass heftig at dagen derpå ble en skikkelig blåmandag. Vi var rett og slett litt slitne, kall det gjerne bakfulle eller fyllesjuke. Da vi hadde hatt en liten mistanke på forhånd om at dette kunne skje, hadde vi heller ikke lagt noen store planer for dagen, og hang stort sett bare i stua kun avbrutt av noen små sovepauser oppe på rommet. På et eller annet tidspunkt klarte vi til og med å pakke sakene våre, ettersom vi skulle forlate Pucon og sette kursen nordover mot Santiago med nattbuss denne kvelden. Denne bussturen føyer seg ikke inn i rekken av svært komfortable bussturer i Sør-Amerika - den var faktisk ikke noe særlig behagelig i det hele tatt. Vi har nok for lange bein.

Uansett, i dag tidlig rundt klokka 8 kom vi fram til Santiago. Vi trodde vi skulle se spor av jordskjelv her, men det ser ut til at det kun er utenlandske medier som mener at Santiago ble hardt rammet av jordskjelvet. Som bussjåføren vår sa, så har Santiago vært forberedt på kraftige jordskjelv i årevis, og ble knapt nok berørt. Det er en svært oppegående by, med godt konstruerte byggverk. Det har vært små etterskjelv i Chile nesten hver dag etter at vi kom hit, men vi har ennå til gode å kjenne det. Flere ganger har chilenerne spurt oss om vi kjente skjelvet i dag tidlig/natt/ettermiddag, men vi har ikke merket en ting. Det er lett å bli redd for ting man ikke vet nok om eller har kjent på kroppen, men vi har nå erfart at etterskjelv i Santiago høres mye skumlere ut i norske medier enn på gata i Santiago.
Etter at vi kom fram og sjekket inn på hotellet ruslet vi litt rundt i byen. Kerrie, James, Jackie, Dave, Line og vi tok turen opp til Santiago Zoo, som egentlig ikke var noe særlig i det hele tatt. Det var relativt slitt, skittent og flere av dyrene så skikkelig utilfredse ut. Etter en rundtur i dyreparken dro Line, Jackie og vi inn til sentrum for å se om vi fant noe som skulle stilne shopping-abstinensene til jentene. Vi endte faktisk kun opp med en singlet til Jackie, men vi i det minste vindus-shoppet litt.
Vi hadde avtalt å spise middag ute alle sammen i kveld, ettersom det er siste offisielle kveld på Gap-tur, selv om det nok blir noen felles øl på St. Patrick´s day i morgen kveld også, så i halv 8-tida tok vi taxi til restauranten Como Agua Para Chocolate. Der koste vi oss med super sjømat før vi tok en tidlig kveld, da vi skal opp tidlig i morgen. Da skal vi nemlig på vintur og lære oss alt som er verdt å vite om chilenske viner.
Etter dette er gruppeturen vår over og vi må stå på egne bein igjen de resterende tre nettene i Santiago. Vi har forøvrig booket vårt neste overnattingssted nå. Det heter Villa del Sol og ligger på Isla Margarita i Venezuela. Tenker vi skal klare å kose oss noen dager med sol og strand nå!

En stor dag og en stor kveld for en stor gutt

I går var virkelig dagen med stor D! Vi sto opp relativt tidlig, kjente på lemmene etter den relativt harde vulkanklatringen dagen før. Vi fant fort ut at vi var i toppform, og lett kunne klare tre-fire timer på en sykkel.
Vi syklet i vei, og passerte kyr, jorder, bjørnebærbusker og innfødte. Etter to timer stoppet vi i et lite naturreservat med fine fossefall, tok våre bilder og lyttet til fuglen på den grønne gren. Kjersti klarte å fange Per-Eriks oppmerksomhet med fin påkledning, hun påstår selv at alt annet var til vask, og det morsomme var at engelskmennene mente dette var skikkelig funky.
Etter to nye timer kom en utslitt gjeng tilbake til Pucon, med syre i beina, og gnagsår i pumpen. Turen var veldig bra, men kanskje litt i hardeste laget med tanke på hva vi utsatte kroppene våre for tidligere i uka.
Men, over til noe langt viktigere. Bursdag! Det er vanskelig å beskrive en slik storslått kveld med ord, så vi har lagt inn endel bilder som beskriver det meste. Vi valgte første dagen i Pucon å dra på et arrangement der vi kunne spise og drikke så masse vi ville til klokken slo midnatt, og det var stort sett det vi gjorde. I tillegg til vår gruppe var det også en annen GAPgruppe som var med på bursdagen til Per-Erik (lite visste de om akkurat dette, men hvem henger seg vel opp i detaljer på en dag som denne?).
Etter at den gamle mannen i hjørnet hadde sovnet, dro en bil med høylytt innhold (skriv mennesker) tilbake til vår base, og fortsatte ut i de sene nattertimer. Bursdagsbarnet var storfornøyd, bursdagsforloveden var tilfreds, og engelskmennene snakket om fotball.
In vino veritas, ergo bibamus.

En viktig dag er snart over

Kammerater ...
Jeg kunne tidligere i dag oppservere noe utilgivelig, noe krenkende, noe helt utenfor min fattige forstand. Frem til nå har 14. mars for meg vært MIN dag, MIN alene, og ingen andres (med unntak av Kristin på barne-/ungdomskolen, hallo til deg hvis du leser). Etter at Facebook ble et dagsaktuelt medie, er det en og annen SNIK (hallo til deg også) som har tråkket inn på mitt territorium, men på å forsiktig vis at jeg faktisk kan finne det underholdende, og lite truende.

Når jeg i dag tidlig satte meg ned med en utgave av VGnett, kunne de faktisk presentere følgende overskrift: Gratulerer med dagen, Pi. Skal Pi være av større betydning enn MEG? Jeg mener at vi her på grasrota må stå samlet, og ta dette opp i fagforeninga, slik at vi kan få slutt på denne konstante sjikane av hard arbeidende sønner av arbeiderklassen. Jeg ønsker med dette å gå til en verbal krig mot Pi, og starter svertekampanjen med at lille duste-Pi kan kose seg med sine 3,14etc. mens jeg på min side skal ut å feire 28 om kun få minutter!

Til alle dere der ute som har sendt meg meldinger på Facebook og mailer. Tusen takk for en fantastisk oppmerksomhet. Jeg har virkelig satt pris på det. Om dagen i dag og kvelden i kveld blogger vi snart.

:: perik ::

Vulkane dager i Pucon

Vi er ankommet ny landsby, Pucon. For å starte med det viktigste så er alt helt fint, og vi har ikke merket noe det som skjer rundt oss. Guiden og reiseselskapet holder god oversikt, og vi er i de beste hender..

I går ankom vi hostellet, og fikk utdelt et eget hus. Fiffig! På ettermiddagen fikk vi besøk av de lokale turoperatørene, som hadde masse å tilby. Deriblant vulkanklatring, rafting og fisking. Hele gruppa meldte seg på vulkanklatring, for så å ta turen på den lokale, mexikanske restauranten Mamas & Tapas.
I dag tidlig kl 06:30 satt ni vulkanjomfruer og tre guider ferdig påkledt i en litt for trang bil på vei til vulkanen Villarrica om ruver 2840 over havet. Vi fikk en nydelig soloppgang, og været så ut til å være på vår side.
I tillegg til oss ni med guider, var det rundt 30 andre som hadde valgt å begi seg opp vulkansiden denne morgenen. Vi vandret i zikk og zakk oppover, og beina til både beck og back var ikke som de burde vært for denne turen.
Etter drøye 1000 moh bikket vi en snøskavvel, og plutselig blåste det nordavind fra alle kanter. På dette tidspunktet hadde vi tatt på ispigger og gamasjer samt tatt isøksa i hånda. Etterhvert som vi beveget oss oppover og energien gradvis brutalt forsvant, satte trass-gåinga inn mens stenene rullet nedover rundt oss. Heldigvis hadde vi erfarne og dyktige guider, som etter 2500 moh satte en stopper for toppturen, da det blåste for kraftig og skydekket ble for tett. For flokken var dette en god avgjørelse, for hadde vi nådd toppen hadde vi aldri kommet oss ned igjen, hvertfall ikke uten et ekstra sett med bein. På dette tidspunktet hadde vi gått i 3 timer og 45 minutter I oppoverbakke.
Nedturen gikk vesentlig raskere, men var desto skumlere. Beina våre var havarert, og det å bevege seg nedover med ispigger ble ganske heftig. Per-Erik tok av seg sine pigger på et tidspunkt og skosurfet nedover i håp om at dette ikke skulle ta like hardt på lårene (DUMME DUMME KU!).
Etter alt for mange timer (hvertfall for oss) med hardkjør på beina satt vi igjen, stille i en litt for trang bil som tok oss tilbake til senga, og der har vi nesten vært siden. Bare med unntak av inntak av et superdupert spaghettimåltid komponert av selveste Kjersti, og påfølgende "bursdagskake" sponset av Dave.