tirsdag 9. juli 2013

Viva le Tour de Frank

Det er sjeldent Beck og Back er borte fra hverandre, i hvert fall på reise. Dette er på sett og vis tilfelle denne gangen. Vi er nå i sør-Frankrike, og denne turen er det tre Becker ved Backen. Kjersti er arbeidsjern på Urbane Totninger, og er med det byttet ut med Frank, Kristian og Marius. Vi gutta har fått påspandert en ukes ferie under le Tour de France, i forbindelse med Frank sin 60-årsdag. For sikkerhets skyld er det lagt til 'kæksesyden' med høy Champagne-føring og sommerhete. Dette passer oss godt.. eller?!?

Det er Marius (sønn/bror/svoger) og Marit (kone/mor/svigermor) som her skal ha Kudos. Uten å ta for hardt i er sønn/bror/svoger rett over gjennomsnittet opptatt av sport, mens kone/mor/svigermor har et hjerte av gull, kombinert med at hun muligens var villig til å la feriepengene gå fyken for å få en uke uforstyrret fra alt som heter sport på fjernsynsapparatet. Marius gjorde noen søk på nettet, og fant Sponsor Compagniet som arrangerer fellesturer til ulike sportsarrangementer året rundt. Frank (mann/far/svigerfar) på sin side er en aktiv sykkelist, lidenskapelig opptatt av sykkelsport og bursdagsbarn i denne sammenhengen. For alles del, men spesielt for Frank er det å få oppleve Touren (som vi liker å kalle den) live veldig stort. Kristian (sønn/bror/svoger) og Per-Erik (flokk/svoger/svigersønn) er i denne sammenhengen som hjelperyttere å regne. Vi bidrar med "vannflasker" og mat, samtidig som vi forsøker å få et så godt totalbilde av idretten som mulig. Per-Erik er sjeldent blyg, og mye av hans virke bygger på å selge seg selv opp, for så å løse utfordringene som kommer etter at hodet er lagt på blokka. I sykkelsportsammenheng skal vi stikke en krokete finger i jorda og si at hans kunnskaper er noe begrenset. Vi snakker her om et sykkelritt med rundt 200 utøver og et totalt apparat på 5.000 mennesker fordelt på 21 etapper i et land hvor ingen snakker norsk (eller engelsk for den saks skyld). Vi pusser gjerne skoa til den som klarer å sette seg inn i slike ting på en liten flytur.

For de som skal ned til den siste delen av Touren kan vi anbefale "le Tour de France, offisielt program 2013", et magasin på 130 sider (NOK 139,-) som tar for seg det du trenger å vite for å få maks utbytte av oppholdet.

I mangel på spisskompetanse på sykkel har Per-Erik forsøkt å veie opp med grafisk produksjon. Under faneborgen "alt trenger en grafisk profil, alltid" er det utviklet en egen rip off-logo, samt t-skjorter, hettegensere og vindjakker til selskapet. "le Tour de Frank" var på vei til det store utland.

Dette er en arrangert tur helt etter boka. Vi møtte opp 05:30 på Gardermoen 1. juli, fikk utlevert flybillett samtidig som det var innlevering av hjerner. Vi har et tett program, men to gode hyrder pluss en finfin bussjåfør tar oss rundt. Uten at vi har forsøkt å ta oss rundt på egenhånd, kan vi fastslå at det er helt avgjørende å ha gode kjentmenn og nyprogrammert GPS for å få bra utbytte av touren. Vi har hele veien vært veldig heldig med plasseringer,og med det fått gode plasseringer på alle etappene. At Sponsor Compagniet i tillegg har hatt løpende kontakt med sykkelekspert Ole Kristian Stoltenberg har gjort at vi har fått eksklusive oppdateringer mens vi har stått i løypa. Det har vært en stor fordel siden det er vanskelig å holde oversikt over de ulike etappene når man står langs veien og heier.


1. juli ankom vi Nice på formiddagen, og sjekket inn på Best Western Hotel Riviera. Dette er et et hotell som ligger litt opp fra strandpromenaden, men samtidig er det mest trolig litt mer fornuftige priser sammenliknet med tre-fire kvartaler lenger mot havet. Selve hotellet er helt ok, det er gammelt, men ikke nødvendigvis ærverdig. Rommene er små, men inneholder det som trengs (BeckBack sitt mantra her er "når du er på tur er det ikke rommet du skal være på uansett"). Fransk frokost er også inkludert, men om man skal unngå være pruppstinn hele dagen vil vi anbefale å kjøre en stram lavkarbodiett.

Den første dagen var fri (rittet var på det tidspunktet på Korsika), så dagen ble brukt til byvandring. Etter litt søk på nettet fant vi shopping-gata Avenue Jean Medecin, samt et utall vannhull (er man på guttetur, så er man på guttetur). Etter anbefaling fra resepsjonisten avsluttet vi dagen på Rue Massena og restauranten La Maison de Marie. Etter nesten et døgn uten søvn ble det den første av mange gammelmannskvelder denne første dag.. I etterkant fant vi ut at Nice ligger ca 20 min med tog fra Monaco, så om Nice ikke er nice nok er "endamerkæksesyden" rett rundt hjørnet.









2. juli var det klart for vår første etappe som publikum. Dette var en lagtempoetappe (selv om det er totalt unaturlig at Back brillierer med faktakunnskap om sport er all informasjon riktig. Dette med god hjelp fra resten av reisefølget og programmagasinet som er nevnt tidligere i innlegget). Hele den 25 km lange etappen ble gjennomført i Nice sine bygater med målgang på Promenade des Anglais (strandpromenaden). Vi befant oss midt i smørja, 800 meter fra mål, godt plassert på en midtrabatt sammen med hele vikingbataljonen med sine norsk rekvisitter (sjekk stavemåte), en pose med øl, isbiter og nysmurte baguetter og store mengder forventning og pågangsmot. Store deler av "le Tour de Frank" ante hva de gikk til, mens lille, naive Per-Erik ble blåst i bakken. I forkant av hver etappe er det en karavane hvor sponsorene kjører. Vi snakker her om profilerings- og give away-himmelen. Her må bildene egentlig bare snakke for seg.
Denne første dagen var en suksess med god plassering for vår del. Edvald Boasson Hagen lå godt an til gultrøya, men Team Sky strakk ikke til. I dag gikk gultrøya til Orica-Greenedge og Simon Gerrans.

Etter løpet vaset vi litt rundt i Nice. Per-Erik fant en meget velutrustet fotobutikk (det går med noen minnebrikker når maskinen ligger hjemme). Etter en enkel middag truet i oss en Mojito/Gin Tonic og krøyp til køys. Det skal her sies at romkavalerene Kristian/Per-Erik snek seg ut etter portforbudet, kjøpte verdens billigste rosévin og pimpet litt i dobbeltsenga.
3. juli var det duket for en spurtetappe på 228,5 km mellom Cagnes Sur Mer og Marseille, og Boasson Hagen var også denne etappen aktuell til å vinne gultrøya. Vi sjekket "tidlig" ut fra hotellet for å få med oss karavanen (yeay) og starten av etappen. Det som kommer nå må for all del ikke misforstås: Vi reiser ut til en avtalt destinasjon, står i 32 glovarme grader i rundt to timer for så å se feltet passere mindre enn tre meter fra oss i løpet av 20 sekunder. Fra et bedriftsøkonomisk ståsted kan dette være en relativt dårlig investering, men dette er faen (unnskyld mor/svigermor) tute helt fullstendig galsakap. Det folkelivet og den stemningen som er i løypa er helt fantastisk!


Etter startområdet kjørte vi direkte til målområdet i Marseille for å få best mulig plassering der. Vi ble stående på 300 meter som var nøyaktig 50 meter unna en kjempevelt som avgjorde etappen. Det er ikke politisk korrekt å håpe på velt, men når det først oppstår og du er i nærheten er det ganske syke saker. Det er selvfølgelig litt kjipt at Lotto Belisol sin kaptein Jurgen Van Den Broeck måtte bryte etter denne velten. Omega Pharma-Quick Step og Mark Cavendish vant, med Boasson Hagen på 2. plass og Alexander Kristoff på 6. plass.


Etter målgang reiste vi til Nimes. Det som møtte oss var en gedigen byggeplass, og skråsikre og fordomsfulle som vi var forkastet vi denne byen allerede før vi hadde sjekket inn på hotellet. Plassen vi skulle sjekke inn for de to neste nettene var Hotel Ibis Style. Dette var et så godt som nytt hotell, helt etter Per-Erik sin smak: Minimalistisk, moderne og veldig smarte løsninger. I etterkant har vi fått høre at kvaliteten på rommene varierte veldig (vi snakker her om de praktiske løsningene på rommene. Standarden er like god). Her kan vi anbefale dobbeltrom på det varmeste. Frokosten var på lik linje med den i Nice.




Her kommer den store unnskyldningen (sarrey man, very sarrey): Beklager Nimes for at vi skuet deg på hårene! Dette er en by som har alt bortsett fra stor turisme. På baksiden av byggeplassen fant vi en by så kompakt, koselig og fin at det var rent for mye. Nimes har rundt 140.000 innbyggere, utsøkte restauranter, koselige smågater med kafeer og gode muligheter for shopping. Som et sentrum av byen ruver et amfiteater som er fra rundt 70 år før kristus. Byarkitekten i Nimes må ha balansert på en tanntråd mellom estetisk og tacky, men død og pine som de har fått det til. Bygninger i klassisk fransk stil ligger vegg-i-vegg med moderne glassfasader. Ser du etter vil du finne gjennomførte detaljer gjennom alle sentrumsgatene, gamle fontener ligger side om side med moderne vannfall med LED-belysning. Smak kan som man vet ikke diskuteres, men Nimes fremsto for oss som en perle. Den eneste utfordringen vi så var at byen ligger ca 30 km unna havet. På grunn av dette vil nok Nimes være mer naturlig å besøke på vår/høst. For vår del ble det i alle fall litt for hett.

Den første kvelden kom vi oss ut så sent at det ble begrenset med mat. Kokkene var allerede hjemme da vi satt oss ned, men en hyggelig servitrise (den føste av få smilende restaurantarbeideren vi møtte på turen) klarte å trylle frem både pizza og sjenk, så noen nød led vi ikke. Siden gammelmannskveld nå er et godt etablert uttrykk ser vi ingen grunn til å ikke bruke det om denne kvelden heller. Det tar overraskende mye på å stå ute i løypene i mange varmegrader. Heldigvis var tidspunktet for kapitulasjon godt etablert i hele gruppa.




4. juli var det nok en spurtetappe. Etappen var på 176,5 km mellom Aix En Provence og Montpellier. Nok en gang var Boasson Hagen potensiell til å gi oss noe ekstra å feire for. I dag dro vi direkte til målområdet i Montpellier, og kom rundt tre timer før rytterene. Vi fikk gode plasseringer, men som et tips til andre reisende ville vi med fordel vært der mellom 30 min og en time tidligere for å komme helt inntil gjerdene. På den andre siden var det helt ok å komme litt senere siden vi da fikk ekstra tid sammen med bussens klimaanlegg. Vittel, en vannprodusent som er blant hovedsponsorene for hele touren har noen biler som kjører i forkant av etappene med damer som spyler publikum med høttrykkspyler. I tillegg deler de ut vannflasker til noen heldig utvalgte langs ruten. Det er et avkjølende og kjærkomment avbrekk i solen.

Som de andre dagene var det lite å si på stemningen i målområdet. Dette er en folkefest uten sidestykke. På dagens etappe var det Lotto Belisol og André Greipel som vant, med Kristoff på 6. plass, Boasson Hagen på 12. plass, mens Nordhaug trillet rolig inn til 57. plass.



Fra målområdet tilbake til bussen passerte vi lagsbussene. Der satt alle stjernene og syklet seg ned mens de ble intervjuet av ulike TV- og radiostasjoner. Det er veldig morsomt at man får en slik nærhet til utøverene. Enkelte av oss nøyde seg med å ta litt bilder av de forskjellige, mens en del av gruppa vår, som er blodfan av Boasson Hagen vissnok hadde stått så lenge og ropt han inn i hodet at han til slutt kastet vannflaska si slik at de fikk en souvernir å løpe etter. "le Tour de Frank" var så avgjort i den første gruppen som pent gikk forbi bussene med kameraet i hånden.
På kvelden var vi tilbake i Nimes, og passet på å komme oss ut i dugelig tid for mat. Torsdag er biffdag, så vi fant frem til en av restaurantene ved Arena of Nimes. Maten var veldig bra, vinen var god, men vi ser ingen grunn til å dele navnet på restauraneten siden betjeningen var så surmaga at vi totalt sett ikke ønsker å sende noen andre i den retningen. Den gjennomsnitlige franske restaurant er såpass god at det ikke er et møst å reise hit for å få en god matopplevelse. Der servitørene skortet tok selskapet igjen i hopetall. Vi er rett og slett en veldig jovial og fin gjeng på tur, og vi koser oss maks sammen.
Etter middagen snek vi oss inn i en av Nimes mange smågater. Midt i gata var det plutselig en trio bestående av to kassegitarister med hver sin mikrofon, og en trommis med elektrisk trommesett som smalt i gang en heidundrende gatefest. Gata var full av dansende og smilende mennesker, mens øl og vin fløyt ut av hullene i veggene som fungerte som provisoriske barer. Tilsidesatt var gammelmannskvelden, for her var det liv. Vi tror gruppen kollektivt sett levde opp til ryktet at nordmenn hverken er redd for å bevege på hoftene eller å drikke store mengder i et forrykende tempo. Om dette var en drikkekonkurranse hvor målet var én cm fra pumping vant Norge overlegent over Frankrike i denne kampen. Heldigvis for gruppen var vinneren av en såpass aerodynamisk koppsform at hans hjelperyttere fint kunne trille han tilbake til hotellet. Marius viste seg som en meget solidarisk type som bidro godt. Per-Erik på sin side oppdaget en ny side av seg selv hvor mottoet er "Idioter må for all del få lov til å være dette i fred" og "hver mann for seg". En ting er å etablere dette i eget sinn, men nå er det altså ute på høring i plenum, med fare for at jovialstempelet hans får en kraftig ripe i lakken.
5. juli startet dagen tidlig med utsjekk fra Nimes, med påfølgende busstur til Toulouse og innsjekk på Hotel Mercure St. Georges, hvor vi tilbrakte de siste nettene av turen. Dette hotellet ligger rett ved Place St. Georges hvor det på dagtid er matmarked, mens på kvelden har et supert nattliv med mange bra restauranter. Selve hotellet er kjempefint med pene rom, myke senger og store bad. Det som skiller Hotel Mercure St. Georges fra de andre hotellene på denne reisen er frokosten. Denne er helt super!
Det kan virke som Toulouse har lenger erfaring på turisme enn Nimes, så her kan man lett finne små perler av butikker, etablerte kjedebutikker og langt flere turistvante innbyggere. At det i tillegg er et stort kjøpesenter i kjelleren av hotellet gjorde et metroseksuelt hjerte godt og varmt. Vi skulle gjerne ha kommet med tips om severdigheter og annen kultur, men med et tettpakket program var det ikke rom for slike eskapader. Med andre ord: neste gang!

Dagens etappe var på 205,5 km mellom Montpellier og Albi. Også i dag tok guider og bussjåføren oss så godt som inn i målseilet. All ære til dem for fantastisk jobb nok en gang! "la Tour de Frank" sine oppmenn og hjelperyttere fikk plass på første rad ved 90 meter, og opplevde et felt som passerte i rundt 70 km/t mindre enn én meter fra hodet. Dette kan ikke beskrives. Per-Erik er helfrelst! Fordelen ved god plassering i målområdet er at man kan være heldig å havne rett foran en storskjerm som viser hele etappen live. Det er hevet over en hver tvil at den beste måten å få med seg touren på er å sitte hjemme i sofaen med fjernsynsapparatet på. Vi har nå erfart at dette arrangementet er så mye mer enn hva man får med seg på dumboksen hjemme. Frank valgte å plassere seg på rundt 700 meter fra mål, hvor det var lite folk og godt med skygge. Rutinert kaptein på laget med andre ord.



For å "korte ned på ventetiden" har vi løsnet litt opp under sponsorkaravanen. I løpet av touren kastes det ut rundt 5.000.000 reklameartikler, så om man legger igjen bedreviterdansen hjemme og heller lar seg rive med blir det både morsommere og tiden går langt fortere. For å dra dette litt videre (det skal man alltid gjøre) har Marius og Per-Erik laget en internkonkurranse: Kast et slengkyss til damene i karavanen og håp på å få et igjen. Resultat etter endt første dag av konkurransen: 50 - 0 i karavanens favør. Vi er mest trolig ikke kjekke nok, samtidig som det muligens er en litt uvanlig ting å gjøre. Vi er skjønt enige om at å fornedre seg til å kaste slengkyss for så å få vingummi og nøkkelringer som betaling muligens kategoriseres til samme lavmål som å drikke seg en cm fra pumping. Vi må endre taktikk for å kunne reise hjem med hevet hode. Dagens vinner ble Cannondale og Peter Sagan.




Etter en litt langsom tur tilbake til Toulouse (mange folk som skal fra målområdet og hjem laget litt trafikkork), tok vi en kjapp dusj og spaserte til Place St. Georges. Det var det et par andre som hadde gjort også. Det skal sies at det i tillegg til touren også var et maratonløp samt en tangofestival i Toulous denne dagen. Vi endte på restauranten Le Miroir, og bestilte burger. Det er muligens å banne i gourmet-kjøkkenet når man bestiller noe slikt i Frankrike, men etter snart 20 års søken fant Per-Erik den ultimate hamburger. Dette var uten tvil den største matopplevelsen på lenge. Om du er en burgerelsker på lik linje med Per-Erik er det verdt å kjøpe tur-/returbillett til Toulouse kun for en Tee Max-burger. Trenger vi her å nevne gammelmannskveld?
5. juli var tiden inne for vår første klatreetappe. Rytterene forflyttet seg 195 km fra Castres til Ax 3 Domaines. Fordelen med en klatreetappe er som å gå fra herrehåndball til damehåndball. Om man plasserer seg riktig i løypa går alt litt saktere, samtidig som man kan være heldig å få med seg brudd. Det er her man på nært hold kan oppleve vanvittige idrettsprestajoner. Ryttere som drar fra i opp til 25 km/t i 9% stigning er vanskelig å skjønne seg på før man står der og måper.





Det skulle vise seg at lørdag 5. juli er den første dagen i den franske fellesferien (i følge vår trofaste sjåfør), så på motorveien var det stillestående kø. Dette er en ting ingen kan noe for, så vi var nødt til å legge om vår rute i siste liten. Det gjorde at vi droppet en passering og heller kom tidlig til Ax les Thermes, hvor vi startet vår egen lille klatreseanse opp i løypa. Vi fikk plassert oss midt i en serpentinsving, og kunne oppleve at Team Sky-lokomotivet fosset inn til seier.

På kvelden fikk minsten endelig sin utskeielseskveld med futt og fart natten lang. Dette gjorde han i midlertid uten de "gamles" tilstedeværelse. Marius fant likesinnede, mens Frank, Kristian og Per-Erik dro på Fruits de mer. Dette er en sjømatrestaurant som ligger vegg-i-vegg med hotellet. Restauranten er drevet av ei dame som tidligere jobbet med kjøp og salg av sjømat. På et tidspunkt fant hun ut at restaurant var det hun ville drive med, noe vi holder med henne i! Et lite skudd for baugen var at vi kun fikk plass inne og at klimaanlegget var avskrudd. Dette i kombinasjon med en litt ustrukturert serveringslinje gjorde at vi var ganske heite i pappen da den første runden med dikke kom. For de som ønsker å prøve denne restauranten må de ikke bli skremt av litt langsom servering. Folkene er hyggelige og maten er til å dø for. Vi hadde en av en annen verden matopplevelse med snegler, østers, ulike skjell, fem ulike fiskeslag og mousse og ost til dessert. Bobler i glasset hørte til og tilfreds gikk vi til sengs rundt fire og en halv time før ungdommen.
Som en liten tilleggsopplysning er Kristian og Per-Erik inne i sin femte natt i dobbeltdyne. Dette var verdt å markere med et lite bilde på Instagram. Tilbakemeldingene har ikke latt vente på seg. Vi ble ganske fort likt av et fransk modellbyrå, så vi har funnet ut at hårete menn med halvskakke smil på felles pute er en innertier om man vil inn i modellbransjen i Frankrike.


6. juli var den siste dagen med løp for vår tur. Dette er den siste etappen i sør-Frankrike før sirkuset forflytter seg til nord. Dette var nok en klatreetappe på 168,5 km mellom Saint Girons og Bagneres de Bigorre. Klok av skade fra gårsdagen kjørte vi 09:30 direkte til Guchen for så å spasere opp i fjellet. Bussen kjørte oss inn i løypa, og en kort spasertur senere var vi på 1.000 moh med skygge og full kjølebag.


Marius har i løpet av de siste dagene 'knøkket en kade' i fohold til slengkyss-konkurransen, og gruset Per-Erik på denne siste dag med 4 - 0,5. Trøstepoenget til Per-Erik kom på grunn av en 'high five'. Marius er mesteren, men samlet sett vant karavanen 120 - 4,5 (fornedrelsen er et faktum!).







 Denne etappen toppet alt vi har opplev tidligere i uken. Vi sto bokstavelig talt midt i løypa. Per-Erik i sin fotoekstase var nær ved å bli påkjørt (flaut!), mens Frank gikk av med seieren som den som klarte å fange flest reklameartikler i løpet av en etappe. Han har en tendens til alltid være på rett plass til rett tid (erfaring å lære av for oss unge til en senere anledning).
Dagens vinnere var Garmin-Sharp og Daniel Martin

På veien hjem ble vi møtt av trafikkork, noe som resulterte i at vi brukte 1,5 time på de første tre km. Fordelen er at man da har langt bedre tid til å få med seg de magiske omgivelsene som har omringet oss den siste uken.
Med sen hjemkomst ble det bare en kjapp matbit før vi fant senga. Marius som definerte seg som konge om natta, knekt om dagen hadde ingen innvendinger på denne avgjørelsen.

Mandag 8. juli var eventyret over for denne gang. Vi har hatt en helt utrolig tur, og gleder oss allerede til Frank fyller 65 år (da er det kanske vi ungene som må kle på oss spandèrbuksene). Det vi kan konkludere med er at en slik tur kan gjennomføres på egenhånd, men den jobben Sponsor Compagniet har gjort er helt uvurdelig for vår første opplevelse av le Tour de France!
Fortsatt god sykkelsommer. Nå venter nok en guttetur for Back, mens Beck blir å finne i bestemortruse i Danmark under EM i beach-håndball.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar