torsdag 29. april 2010

Soroa og farvel til gruppa

Etter syv lange og syv breie ankom vi Soroa, den siste stoppen før GAP-turen var over. Mye av grunnen til at turen tok så lang tid som den gjorde var veiene, i tillegg til at bussen vår var utstyrt med egen GPS-sender, som fungerte helt motsatt av hvordan vi er vant med hjemme i Norge. I Norge har vi mottakere som tar imot signaler og forteller oss hvor vi er. På Cuba er det altså en sender som forklarer militæret hvor kjøretøyet deres er til en hver tid, hvor fort det kjører (ikke lov å kjøre mer en 70 km/t med buss. Takk og lov for det med de veiene), og hvor bussen stopper på veien. I tillegg til dette er bussjåføren pliktig til å skrive rapporter for hver stopp som forklarer mer eller midre de samme tingene som militæret allerede hadde fått via GPS-senderen.

Vi ble innlosjert på Hotel & Villas Horizontes, et kjempestort ferieområde med egne hytter til utleie, svømmebasseng, snackbar og restaurant. Etter mange imitasjoner og lange timer uten søvn i tillegg til en røff tur til Soroa, valgte BeckBacks å ta en rolig ettermiddag ved svømmebassenget (det var fortsatt overskyet og grøssent, så vi benyttet oss ikke av badefasalitetene). På kvelden spiste vi felles middag, og satt et par timer i snackbaren og småpratet før det ble tidligkvelden.

Tidlig neste morgen spratt Back opp av senga, løp bort til Beck (twinbed rom), som lå stille med tørr og varm snute. Hun Becka følte seg ikke så topp, så Backen måtte spise frokost for to, samt oppleve for hele flokken. Første stopp etter en middelmådig frokost var Soroa Orchid Garden. En botanisk hage med en av verdens største orkidesamlinger (mer enn 700 ulike arter). Hagen ble grunnlagt av advokaten Tomás Felipe Camacho fra Kanariøyene, som samlet ulike orkideer for å hedre sin datter som døde 20 år gammel i barselseng. Hagen er nå et nasjonalmonument, og militært velstelt.

Videre bestemte en amerikansk designer, to irer og en Back med påbegynt svulp i magen å ta spaserturen opp til nærmeste fjell og utsiktspost. Det sies at på en klar dag kan man fra denne toppen se både nord- og sørkysten av Cuba. Vi kunne med sikkerhet se den ene kysten, men med stesans som en tom tube kaviar var det vanskelig å bestemme seg for om det var nord eller sør vi så.

Tilbake på hotellet hadde Beck allerede pakket ferdig for Back i tillegg til å ha lagt frem favorittreisebuksene hans, så lykkelig kunne de og dere gruppe vende nesene tilbake til Havana.
Som en avslutning på åtte dager med sosialt samvær på kryss av landegrenser, ville Coco ta oss på en guidet tur i Havanas gamleby med påfølgende middag. Per-Erik var nødt til å ta ut penger, da dette var siste sjanse på lang tid (minibanker er ikke det mest hyppige man ser på Cuba, og det er ganske krunglete å ta ut penger på utsiden av de største byene). Han avtalte at han skulle møte resten av gruppen på Plaza de la Catedral kort tid etter han forlot dem. Han vraltet avgårde uten mobil, klokke og andre nyttige hjelpemidler. Siden denne historien har to sider der begge sider både kan ha rett og feil velger vi å oppsumere kvelden nøytralt. Både Per-Erik og gruppen var på samme plass, og lette etter hverandre i mer enn en halv time, uten hell. Per-Erik på sin side begynte å lete på andre plasser i gamlebyen, mens gruppen skilte lag og lette etter Per-Erik på de mest logiske stedene en Per-Erik kunne finne på å oppholde seg. Etter en times leting valgte Per-Erik å gå tilbake til hotellet, finne frem mobilen sin (slik Kjersti hadde sagt at han skulle gjøre allerede før han skilte lag med gruppen), sendte en tekstmelding til Kjersti, og fant dem på under tre minutter. Utrolig hvordan teknologiens verden er blitt! Middagen smakte godt, og avskjeden med gruppen ble en søt smerte. Det var veldig interessant og morsomt å ha en ung turguide med så klare meninger.

onsdag 28. april 2010

Viñales

Første stopp med vår nye gruppe var Viñales. Våre spontan-nye venner består av et amerikansk par (som hadde sneket seg inn til Cuba via Mexico), et par driftige irer, ei finsk jente som jobbet som daglig leder på en strippeklubb, to advokatvenninner fra tyskland, en engelsk, pensjonert sykkelbutikkeier med kone, en glad markedsanalytiker fra London, og en it-arkitekt med prosjektleder-kone. En ganske bred samling mennesker med andre ord. På toppen av dette kom vår stolte hyrde for turen, Coco (døpt Luis), en cubansk 27-åring med sterke meninger mot det sittende styret på Cuba, med en bachlor i økonomi og nok økonomisk sans til å velge å jobbe som turguide for GAPadventures, for så å leve greit på tipsen han fikk, fremfor å jobbe for staten og heve luselønn (dette med cubansk lønn og andre lover og regler som vi har snappet opp kommer vi tilbake til underveis).

For å starte i riktig ende møtte vi overnevnte gjeng kvelden i forveien i Havana, og benyttet kvelden til litt praktisk informasjon, gla'flamenko med dyktige musikkstudenter på restauranten El Meson D La Flota for så å fortsette sosialiseringen på Bar Monserrate.


Viñales ligger drøyt fire og en halv time med buss sør for Havana. Til andre reisende kan vi anbefale nyrebelte og direkte kontakt med høyere makter, for veinettet på Cuba er ikke til å fjolle med. Med vår gruppebuss humpet vi oss nedover forbi tobakksplantasjer og annen primærnæring.

Vel fremme skulle det vise seg at Viñales sentrum var på størrelse med Bø eller Skreia sentrum. En koselig hovedgate med småbutikker og svartemarked i skjønn forening (svartemarkedene er ifølge Coco guide små bord på fortauet som ofte har større utvalg enn de offesielle butikkene). Vi skulle innlosjeres i ulike hjem nær sentrum. Vi fikk utdelt Ana y Mario, som er en av flere Casa Particulares eller home stay eller zimmer frei eller bo-hjemme-hos-en-familie-med-ett-eller-flere-rom-til-overs (kjært barn har mange navn). Dette er en vanlig måte å bo på når man reiser rundt på Cuba. Disse familiene fungerer også som din egen restaurant, samt vaskeri og samtalepartner hvis du behersker språket.

Første aktivitet på programmet var en tur rundt i Caridad Garden, en gedigen hage i enden av Viñales hovedgate. Hagen er oppkalt etter Caridad, som eide eiendommen og drev hagen frem til hennes død. Oppigjennom årene hadde hun samlet en god mengde blomster, planter og trær. Men av det mer imponerende var hennes varierte samling magasinutklipp av verdensberømte personer. Av storheter fant vi blant annet Märtha Luise, Ari Behn og Jesus, så man kan vel si at hun har samlet alle ytterpunktene hvertfall.


Første middag ble servert hos Ana y Mario. Heldigvis hadde Coco allerede på bussturen fortalt oss om hvordan dette kom til å se ut: Matmengder som ville fått selveste Anne-Marit Bjørnback til å bøye unna i krampegråt. På bordet bugnet det av alle mulige potetvarianter, salat, store boller med ris og svarte bønner, kjøtt og dessert (cubansk tradisjonell karamellpudding). Det ville vært en umulighet å spise opp dette, og da vi stappet forlot matbordet så det ikke ut som om vi hadde rørt matfatene i det hele tatt. Grunnen til dette matskredet var ifølge Coco at cubanske familier får ekstra matrasjoner fra staten hvis de er registrerte Casa Particulares, kan dokumentere at de har gjester, og at maten tilberedes til gjestene. Hvis det skulle bli noe ekstra mat til overs, kan jo dette selvfølgelig spises av familien. Det skal i denne sammenheng sies at matrasjonene på Cuba er en vits i forhold til de behovene som er (for eksempel én kilo bønner per person i måneden), og maten er generelt så dyr i forhold til lønna at det å få ekstra rasjoner til gjestene er en fin løsning.


Kvelden ble avsluttet på den (eneste) lokale baren Polo Montañez, som ligger vegg-i-vegg med kirketårnet og kunne tilby leskedrikke til store og små til svingende salsarytmer og dansende mennesker.

Dag to i Viñales hentet bussen vår oss, og tok oss med til Gran Caverna De Santo Tomas, Cubas og latin-Amerikas største grottenettverk, med 18 kilometer grotteganger i opptil 5 ulike nivåer. Her ble vi tatt på en halvannen time lang vandring med en lidenskapelig guide som fant grotteedderkopper og annet for å underholde turistene (oss) som smilte og lo til hans spiloppmakeri. Det gjeveste med hele turen var å bli tatt til de dypeste grottene turister fikk lov å komme, der hvor sola aldri skinner, for så å skru av hodelyktene, og stå i stummende mørke og kunne klype flokken sin i pumpen.

Videre dro vi til Mural de la Prehistoria, et gigantisk veggmaleri av evolusjonens historie, malt rett på fjellet av den cubanske maleren Leovigildo González og fem lokale bønder fra 1959 til 1962. I forbindelse med dette er det bygget en restaurant som serverte til nå verdens beste Piña Colada, utsøkt svinekjøtt, og for de som måtte ønske det, en ridetur oppover åsene i Valle de Viñales.

På vei tilbake avtalte gutta at mens jentene dusjet og pudret nesen, kunne de jo spille litt biljard. Dette var enklere sagt enn gjort. Coco samlet oss, og vi gikk til et privathus i utkanten av Viñales sentrum. Han banket på, ble sluppet inn, og vi kunne høre lav mumling på spansk. Han kom ut, og sa at eieren ikke var hjemme, så vi måtte finne han. Det var bare veldig viktig at vi ikke snakket om biljard, eller helst ikke snakket i det hele tatt, da vi hørtes så turist ut. Tre stumme minutter senere hadde vi avtalt med eieren at vi kunne benytte oss av "du-vet-hva", og tusle tilbake, ga det hemmelige tegnet til mannen i porten og gikk inn i hagen, forbi noen uthus, ned ei li og rundt en stikkelbærbusk. Vel fremme var vi ved en carport som beskyttet et tildekket bord. Coco satte på musikk, og forklarte at det kunne være litt mistenkelig med så mye engelsktale her i forhold til naboene. Det skulle vise seg at det å ha sitt eget biljardbord er forbudt av staten, da man på den måten har mulighet til å tjene ekstra penger uten at staten får sin del. Eieren krevet 1 CUC (NOK 6-7,-) per person, noe som etter det vi er blitt fortalt tilsvarer omtrent 1/15 månedslønn. Med tanke på at han hadde spikket og sydd til dette biljardbordet selv i smug, var det en fin pris å betale.Vel tilbake hos Ana y Mario (ved nærmere ettertanke så vi aldri Mario) inntok vi nok et hav av mat, for så å ta turen tilbake til stampuben der kveldens underholdning var en tonedøv, nybarbert hunnape med kassettspiller som band og en skikkelig skeiv fyr med vinrød flagreskjorte, samme-type-rød blodetruse og dansetrinn.

tirsdag 27. april 2010

Siste kveld i Havana

Hei alle der hjemme. Det skal vise seg at brevduer er kjappere kommunikasjonsform enn internett på Cuba, og med det blir vi teknologitroll litt handikappede. På en annen side er dette litt deilig også, men mest av alt har vi jo lyst til å dele med dere. Vi er i skrivende stund i Cinfuegos, og er inne i våre siste dager på Cuba. Våre problemer om dagen er få: Vår siste (av to som ble med på tur) mac-lader synger på siste vers, noe som gjør at vi kanskje ikke får skrevet før vi har kjøpt ny (i USA), og vårt andre problem er at internetten her på Cuba koster rundt NOK 75,- i timen, så for å ha råd til å reise hjem, begrenser det hvor mye vi får gjort på vår lille blogg. Når det er sagt, så vil alt bli publiseret, men om mulig litt hulter til bulter, da maskinen til Kjersti nå offisielt har tatt strømkvelden. La oss starte med den siste kvelden Beck & Back var alene i Havana, før de møtte GAP-gruppa si.

Som vi har skrevet tidligere oser det av finkultur i Havanas gamleby. Vi kunne sikkert oppsøkt mer enn vi har gjort, men bare det å gå rundt i smågater, lytte til musikk, trekke inn sigarrøykende turisters utpust og se på alle de gamle husene har vært en stor opplevelse. Vi har i løpet av de første dagene på Cuba og i Havana funnet vår favorittkafé, La Dichosa hvor Tamara og hennes band Los Cinco del Son spiller "to dager på, to dager av". I tillegg har vi etter tips fra Norge vært på utestedet Bar Monserrate, som etter Per-Eriks ører å dømme huser Cubas beste, ukjente trompetist. For vår del har det handlet mye om musikk og folkeliv disse første dager.

For å gjøre litt ekstra stas ut av siste kvelden før vi skulle forholde oss til en gruppe igjen, tok vi på oss finfjøra våre, og spaserte opp til den velkjente restauranten Floridita. Denne gamle erverdige restauranten har som tidligere nevnt servert storheter som Ernst Hemingway, noe de visste å skrike ut om. Prisene her er ganske stive, og tiltrekker seg stort sett turister som oss selv. Vi gikk for hver vår hovedrett, selv om bestikkmengden på bordet gav oss inntrykk av at én rett ikke var nok. Maten kom på bordet, og allerede etter først bit kunne vi erfare at pris og smakopplevelse nok engang ikke hang sammen. Hvis man er på utkikk etter god mat, dra i første omgang ikke til Cuba. Hvis man allerede er i Havana og er på utkikk etter god mat, dra så absolutt ikke til Floridita. Gardinene var fine da! Til dessert vurderte Per-Erik en sigar (turist som han var), men fikk kalde føtter. Det ser rett og slett for dumt ut å sitte i Havana ved siden av en sigarrøykende tysker med Che Guevara-trøye og revolusjonshatt å dampe på en sigar som mest trolig ikke smaker noe godt engang. Det er bare snakk om å finne balansegangen mellom autentisk og patetisk (med all respekt å melde til alle der ute som faktisk har et forhold til deres revolusjonshatt og Guevara-artikler).

Kjersti valgte lurt til dessert, og gikk for tre kuler is. Per-Erik på sin side, skulle kjekke seg med romflambert frukt, tross i at han allerede i juli 2002 hadde sin første dårlige opplevelse med alkoholflambert dessert i Cape Town. Alt i alt (som du sikkert har fått inntrykk av) ble vi aldri helt overimponerte av Floridita.

Etter middagen spradet vi ned til La Dichosa for å lytte til Cinco del Sons sett en siste gang. Tamara er virkelig en flott person, med mange smil, en super stemme og en genuin interesse for andre mennesker og deres liv. Vi føler virkelig at vi har fått en ny venn i Havana. Som en liten faktasnutt på slutten, så slutter live-musikken i gamlebyen i Havana mellom 22:30 og 23:00, noe som passet utmerket for pensjonistene Beck & Back som på det tidspunktet hadde lengtet etter senga i flere minutter allerede.

lørdag 10. april 2010

Morgenstund i Havana

fredag 9. april 2010

Fantastiske Havana

Hei dere der hjemme. Grunnet daarlig nett paa Cuba, bli alle bildene lagt paa toppen. Haaper dere orker aa lese det lange innlegget for det, da det er rasende festlig!Vi har nå vært noen dager i Havana, og kan vel ikke si annet enn at vi storkoser oss. Vi rusler stort sett rundt i Havana Vieja (gamlebyen) og ser på gamle flotte bygninger, hører på musikken som spilles live på alle restauranter og kaféer her, og setter oss rett som det er ned på en kafé og smaker på mojitoene eller daiquiriene eller kanskje til og med på en Havana spesial. Stemningen er stort sett veldig god, folk er generelt blide og smiler med alle tennene de har (ofte rundt 10).
Havana er en by med et museum for enhver smak. De har rom-museum (som i drikken som kommer herfra), revolusjonsmuseum, nasjonalgalleri, poesihus, utdanningsmuseum og sikkert 100 andre. Man kan jo ikke få med seg alle, men vi har nå tatt turen innom Museo Nacional de Bellas Artes (nasjonalmuseum for pen kunst); Museo de la Revolución (revolusjonsmuseet, som ironisk nok ligger i gamle palasset til Batista, for de som kjenner litt historie); Castillo de la Real Fuerza (Cubas eldste militære bygning, der vi blant annet fant en liten kopi av Ra 2 donert av Kon Tiki-museet); El Floridita, som ikke er et museum, men en restaurant fra 1817 som er verdenskjent for sin daiquiri som Hemingway var med på å perfeksjonere oppskriften på, og Dos Hermanos, som har bedre mojito enn El Floridita, og Hemingway var visstnok innom her også. På Dos Hermanos inntok vi torsdagens lunsj, Kjersti sin besto av sjokoladeis og Mojito. Noen ganger leker livet.I tillegg har vi kjørt turistbuss uten tak, også her i byen er de røde og lette å kjenne igjen. En kjekk måte å få litt oversikt over byen på. Men stort sett har vi gått rundt, både i turistgatene og de litt mindre kjente smågatene. De eldgamle amerikanske bilene i alle farger er helt fantastiske, og Ladaene som knapt nok henger sammen, men alltid starter, likeså. Været er stabilt med sol og sikkert omkring 27-28 grader. Det eneste vi kan klage på, er at det stort sett er harryfulle turister som røyker sigarer, mens alle cubanere selv røyker sigaretter. Alle drinkene er også fryktelig sterke, så Kjersti sliter litt med å få de ned, men får som regel hjelp av Per-Erik. Maten er helt grei, i alle fall bedre enn fryktet. Robert fra Margarita fortalte oss nemlig at han hadde blitt matforgiftet 12 ganger i løpet av sine litt over 70 besøk på Cuba.
På torsdag fikk har vi fått organisert resten av oppholdet vårt her på Cuba. Planen er helt genial, og vi gleder oss stort til fortsettelsen, men det kommer vi tilbake til senere. I morgen skal vi møte GAP-gruppa og på søndag reiser vi til Viñales. Inntil da koser vi oss videre i herlige Havana.