Viñales

Første stopp med vår nye gruppe var Viñales. Våre spontan-nye venner består av et amerikansk par (som hadde sneket seg inn til Cuba via Mexico), et par driftige irer, ei finsk jente som jobbet som daglig leder på en strippeklubb, to advokatvenninner fra tyskland, en engelsk, pensjonert sykkelbutikkeier med kone, en glad markedsanalytiker fra London, og en it-arkitekt med prosjektleder-kone. En ganske bred samling mennesker med andre ord. På toppen av dette kom vår stolte hyrde for turen, Coco (døpt Luis), en cubansk 27-åring med sterke meninger mot det sittende styret på Cuba, med en bachlor i økonomi og nok økonomisk sans til å velge å jobbe som turguide for GAPadventures, for så å leve greit på tipsen han fikk, fremfor å jobbe for staten og heve luselønn (dette med cubansk lønn og andre lover og regler som vi har snappet opp kommer vi tilbake til underveis).

For å starte i riktig ende møtte vi overnevnte gjeng kvelden i forveien i Havana, og benyttet kvelden til litt praktisk informasjon, gla'flamenko med dyktige musikkstudenter på restauranten El Meson D La Flota for så å fortsette sosialiseringen på Bar Monserrate.

Viñales ligger drøyt fire og en halv time med buss sør for Havana. Til andre reisende kan vi anbefale nyrebelte og direkte kontakt med høyere makter, for veinettet på Cuba er ikke til å fjolle med. Med vår gruppebuss humpet vi oss nedover forbi tobakksplantasjer og annen primærnæring.

Vel fremme skulle det vise seg at Viñales sentrum var på størrelse med Bø eller Skreia sentrum. En koselig hovedgate med småbutikker og svartemarked i skjønn forening (svartemarkedene er ifølge Coco guide små bord på fortauet som ofte har større utvalg enn de offesielle butikkene). Vi skulle innlosjeres i ulike hjem nær sentrum. Vi fikk utdelt Ana y Mario, som er en av flere Casa Particulares eller home stay eller zimmer frei eller bo-hjemme-hos-en-familie-med-ett-eller-flere-rom-til-overs (kjært barn har mange navn). Dette er en vanlig måte å bo på når man reiser rundt på Cuba. Disse familiene fungerer også som din egen restaurant, samt vaskeri og samtalepartner hvis du behersker språket.

Første aktivitet på programmet var en tur rundt i Caridad Garden, en gedigen hage i enden av Viñales hovedgate. Hagen er oppkalt etter Caridad, som eide eiendommen og drev hagen frem til hennes død. Oppigjennom årene hadde hun samlet en god mengde blomster, planter og trær. Men av det mer imponerende var hennes varierte samling magasinutklipp av verdensberømte personer. Av storheter fant vi blant annet Märtha Luise, Ari Behn og Jesus, så man kan vel si at hun har samlet alle ytterpunktene hvertfall.

Første middag ble servert hos Ana y Mario. Heldigvis hadde Coco allerede på bussturen fortalt oss om hvordan dette kom til å se ut: Matmengder som ville fått selveste Anne-Marit Bjørnback til å bøye unna i krampegråt. På bordet bugnet det av alle mulige potetvarianter, salat, store boller med ris og svarte bønner, kjøtt og dessert (cubansk tradisjonell karamellpudding). Det ville vært en umulighet å spise opp dette, og da vi stappet forlot matbordet så det ikke ut som om vi hadde rørt matfatene i det hele tatt. Grunnen til dette matskredet var ifølge Coco at cubanske familier får ekstra matrasjoner fra staten hvis de er registrerte Casa Particulares, kan dokumentere at de har gjester, og at maten tilberedes til gjestene. Hvis det skulle bli noe ekstra mat til overs, kan jo dette selvfølgelig spises av familien. Det skal i denne sammenheng sies at matrasjonene på Cuba er en vits i forhold til de behovene som er (for eksempel én kilo bønner per person i måneden), og maten er generelt så dyr i forhold til lønna at det å få ekstra rasjoner til gjestene er en fin løsning.

Kvelden ble avsluttet på den (eneste) lokale baren Polo Montañez, som ligger vegg-i-vegg med kirketårnet og kunne tilby leskedrikke til store og små til svingende salsarytmer og dansende mennesker.

Dag to i Viñales hentet bussen vår oss, og tok oss med til Gran Caverna De Santo Tomas, Cubas og latin-Amerikas største grottenettverk, med 18 kilometer grotteganger i opptil 5 ulike nivåer. Her ble vi tatt på en halvannen time lang vandring med en lidenskapelig guide som fant grotteedderkopper og annet for å underholde turistene (oss) som smilte og lo til hans spiloppmakeri. Det gjeveste med hele turen var å bli tatt til de dypeste grottene turister fikk lov å komme, der hvor sola aldri skinner, for så å skru av hodelyktene, og stå i stummende mørke og kunne klype flokken sin i pumpen.

Videre dro vi til Mural de la Prehistoria, et gigantisk veggmaleri av evolusjonens historie, malt rett på fjellet av den cubanske maleren Leovigildo González og fem lokale bønder fra 1959 til 1962. I forbindelse med dette er det bygget en restaurant som serverte til nå verdens beste Piña Colada, utsøkt svinekjøtt, og for de som måtte ønske det, en ridetur oppover åsene i Valle de Viñales.

På vei tilbake avtalte gutta at mens jentene dusjet og pudret nesen, kunne de jo spille litt biljard. Dette var enklere sagt enn gjort. Coco samlet oss, og vi gikk til et privathus i utkanten av Viñales sentrum. Han banket på, ble sluppet inn, og vi kunne høre lav mumling på spansk. Han kom ut, og sa at eieren ikke var hjemme, så vi måtte finne han. Det var bare veldig viktig at vi ikke snakket om biljard, eller helst ikke snakket i det hele tatt, da vi hørtes så turist ut. Tre stumme minutter senere hadde vi avtalt med eieren at vi kunne benytte oss av "du-vet-hva", og tusle tilbake, ga det hemmelige tegnet til mannen i porten og gikk inn i hagen, forbi noen uthus, ned ei li og rundt en stikkelbærbusk. Vel fremme var vi ved en carport som beskyttet et tildekket bord. Coco satte på musikk, og forklarte at det kunne være litt mistenkelig med så mye engelsktale her i forhold til naboene. Det skulle vise seg at det å ha sitt eget biljardbord er forbudt av staten, da man på den måten har mulighet til å tjene ekstra penger uten at staten får sin del. Eieren krevet 1 CUC (NOK 6-7,-) per person, noe som etter det vi er blitt fortalt tilsvarer omtrent 1/15 månedslønn. Med tanke på at han hadde spikket og sydd til dette biljardbordet selv i smug, var det en fin pris å betale.Vel tilbake hos Ana y Mario (ved nærmere ettertanke så vi aldri Mario) inntok vi nok et hav av mat, for så å ta turen tilbake til stampuben der kveldens underholdning var en tonedøv, nybarbert hunnape med kassettspiller som band og en skikkelig skeiv fyr med vinrød flagreskjorte, samme-type-rød blodetruse og dansetrinn.

Be a Fan