onsdag 31. mars 2010

Kjøp av flybilletter med smil og fingerspråk

Ja, du leste riktig. To mennesker med ulikt morsmål, og som i utgangspunktet ikke kan kommunisere med fingrene kan forstå hverandre utmerket hvis den ene har penger, og den andre ønsker penger.

Etter måneder bak ryggen på Kjersti, skulle Per-Erik i ilden i går på flyplassen på Isla Margarita. Han har tatt kurset Spansk for komplett idioter, og etter godkjent muntlig eksamen kunne han hilse på alle hannhunder i store deler av sør-Amerika, og mellom-Amerika, men ikke noe mer! Dette er en setning han har brukt mye, uten bekymring da hans kjære tolk har reddet dagen gang på gang med sin "spanske tunge".

Så med litt over gjennomsnittet pågangsmot, litt under gjennomsnittet språkøre, og med Berlitz Spansk på reisen i baklomma tok Per-Erik turen til flyplassen. Det passer seg her å fortelle at påskeferien i Venezuela slutter på søndag (samme dag som vårt fly går til Cuba), og etter to dager på telefon til ulike reiseoperatører var vi nødt til å få tak i billetter tilbake til fastland. Det vi ikke tenkte på var at Isla Margarita er for Venezuela som Hemsedal er for Norge under påskeuka.

Vel fremme på flyplassen var det bare å stå i kø, vente og krysse fingrene. Under følger en gjennomsnittlig samtale:

Per-Erik: Hallo, snakker du engelsk?
Ekspeditør: No no no no no!
Per-Erik *mumle mumle faen mumle* en øyeblikker *bleddre bleddre* ah, vi ønsker meg en billetter til to av Caracas vær så snill.
Ekspeditør: *Første delen av en rasende fort spansk setning* når *siste del av en snerten setning på spansk*
Per-Erik: ehh ... en øyeblikker *bleddre bleddre* Søndag?
Ekspeditør: No!
Per-Erik: *har nå riktig side oppe i ordboka* Lørdag?
Ekspeditør: No!
Per-Erik: Fredag?!?
Ekspeditør: No!
Per-Erik: Mange takker

Etter to og en halv time i ulike skranker fikk han endelig tak i "en billetter til to av Caracas vær så snill" til fredag morgen, og kunne takke pent for seg. Senere på kvelden kunne han konkludere med at Venezuela på ingen måte er turistkorrupt. Han klarte på ingen måte hverken med penger under disk eller seg selv som betaling å få billetter noe senere enn fredag morgen. Som et lite plaster på såret kommer vi til å tilbringe de siste nettene i Venezuela på et relativt flott hotell i umiddelbar nærhet til flyplassen. Slikt svir i lommeboka, men Caracas er uaktuelt.

Venezuela under vann

For kun få minutter siden kom vår tyske hotellkompis tilbake fra sin n'te dykketur (det har sine fordeler å være på 14-dagers ferie og gullkantede reisebudsjett også). Han hastet seg frem med "eine compact disc, jah" i venstre hånd. På dykkerturen vi hadde var det visstnok en fotograf i kulissene, og nå hadde han fått bildene. De snakker best for seg selv, men som en liten forklaring til det øverste bildet er dette en Fireworm. Det er altså SSI-Margarita som har tatt disse bildene, ikke BeckBack. Backen har bare tatt seg et par minutter til å gjøre dem om mulig enda bedre.

tirsdag 30. mars 2010

Hostal Willy, Pucon, Chile

Det første som møtte oss i Pucon var en gigantisk vulkan som ruvet bak på byens horisontlerret. Vi kom med buss og til fots, og lufta var klar og kald, og fra pipene rundt oss kom det røyk. God sommer!

Hostal Willy var en av plassene som var inkludert i vår GAPtur, så vi møtte streng tatt aldri betjeningen. Da vi kom, gikk vår guide inn, mottok eget nøkkelsett til nabohuset og vi hadde plutselig et lite kollektiv med de syv andre som var i vårt følge. Huset hadde fire fleremannsrom fordelt på to etasjer, tre bad, kjøkken og stor stue med TV, stereo, sofakrok og stort spisebord. Alt var rent og pent, og betjeningen skiftet handklær og redde sengene hver dag.
Pucon er en liten by med matbutikk, et par restauranter, vaskeri, utemarked, og mange utendørsaktiviteter. Hele byen er bygget opp rundt det som skjer i nærområdet, og det er ikke lite. Rett etter vår ankomst banket turoperatøren Turismo Lafquen på døren, og de kunne tilby vulkanklatring, motorcross, rafting, fisking, mountain biking, grillfester (alt inkludert) og mye annet snadder. Her står det kun på reisebudsjettet, for som ellers i Chile er prisene litt høyere enn i andre land i sør-Amerika. Vi valgte vulkanklatring som kostet ca NOK 510,- og er et "must do", og i anledning Per-Eriks bursdag, grillfest som kostet ca NOK 170,- (mars 2010). Utover dette leide vi sykler for en halv dag på en av de mange utleiefirmaene som er i Pucons hovedgate. Dette kom på ca NOK 60,- for en halv dag, og var verdt hver en krone. Flatt terreng og mye fint å se. Alt dette var Turismo Lafquen veldig behjelpelige med, de jobbet veldig profesjonelt og vi kan dessverre ikke gi mer enn fire tomler opp til dem (da vi bare er to i reisefølget).
Hostal Willy hadde alt vi trengte. De skryter av internett, men i "vårt hus" var dette så dårlig at det var mer til irritasjon enn nytte. Huset var også utstyrt med vedovn, noe som kommer godt med i dette kalde land. Bare lær av vår guides feil (en kar fra Venezuela som knapt hadde sett en vedovn før), ikke ta ut varm aske og kast rett i søppeldunken, slik blir det brann av. Vi kan med dette også bekrefte at det skal mye røykutvikling til for å sette igang røykvarsleren på Hostal Willy. Heldigvis hadde vi en brannkvinne rundt oss. Kjersti ble dagens helt med de minneverdige ordene "Shit man! Fire!", før hun snarrådig slukket brannen. Skal du til Pucon, sov hos Willy!

For hostellets hjemmeside, klikk her.

mandag 29. mars 2010

Ellenhaus, Puerto Varas, Chile

Over alt i krokeslottet til Ellen henger det papirlappskilt med spanske, engelske og tyske beskjeder, og i bokbytte-hylla deres bugner det av tyske oversettelser. Dette i kombinasjon med navnet på hostellet kan tyde på at vi her har med tyske eiere å gjøre. Vi møtte aldri noen tyske, og betjeningen holdt en profesjonell avstand på spansk. At de i tillegg hadde blitt oppdratt i beste, tyske tradisjon kunne man se av leggetidene (litt som på leirskole, bare for voksne), Dørene ble låst klokken 02:00. Den som ikke er inne til da må sove på gata.
Det som imponerte mest med Ellenhaus var at intenettlinjene i et så gammelt hus kunne være så kjappe, og at sengen var akkurat så myk og dynen akkurat så dunete at man skulle tro at man var på besøk hos en gammel bestemor eller tante.
Puertos Varas som by er verdt et par dager av ferien. Det er en koselig liten bykjerne med gamel trehus, bra restauranttilbud med god mat og omgivelsene er nydelige med mange fjell. Etter ryktene å dømme skal det også være godt fiske, og masse masse natur man kan utfolde seg i til beins eller på sykkel. Dessverre ble byen litt i dyreste laget for vårt budsjett. De har mange ulike aktiviteter, men prisene er generelt høye (Fluefiske med guide og båt/tube NOK 1.500,- dagen). Ønsker man å sykle rundt på egenhånd har nabobutikken til Ellenhaus utleie av sykler til NOK 23,- for timen eller NOK 160,- per dag (mars 2010).
Ellenhaus kan friste med gratis frokost, gratis internett (kjapt), alle typer rom (sovesal til dobbeltrom), do og dusj på gangen, kjøkken som kan benyttes til hjemmemiddager , egen huskatt i vinterhagen og mange kriker og kroker. I tillegg er stedet veldig sentralt.
For hostellets hjemmeside, klikk her.

søndag 28. mars 2010

Hjelp, vi er smittet av liggesyken!! Del II

Vi er inne i vår åttende dag på Isla Margarita, og vi har ikke rukket å gjøre så masse. Det er jo så mange ting som hindrer oss fra å stresse rundt. Vi har badebasseng, solsenger, badestrand, strandstoler, bassengleker (ball!), hengekøyer, luftig veranda, AC hvis det blir for varmt ute. Vi kunne nevnt en meter til med hinder, men du fatter sikkert poenget. Vi har vært på farten i snart syv måneder, og vi begynner å bli litt seige i avtrekkeren. Vi tar Isla Margarita som et lite hvileskjær på vei til Cuba. Det har vist seg at pga påske er prisnivået (med unntak av på klær) gått kraftig opp, og da er det jo greit å bare ligge stille og bli brune (det er tross alt gratis).
Kun få meter fra hostellet vårt har vi en fin hvit strand med forhåndbetalte solsenger. Rett i nærheten finnes flere restauranter, som er flinke på sjømat. En rett som fort kan bli en gjenganger for oss er tomatsuppen med sjømat som er helt himmelsk.

Du lurer sikkert på dagens bilde. Da vi ankom hostellet var eieren fælt så kry av at de hadde eget fjernsyn med fullt av kanaler (nærmere bestemt 200, minst!), surround anlegg og DVD-spiller på hvert rom. Det han ikke fortalte var at opptil flere av kanalene (nøyaktig tre i følge Per-Erik som har gått gjennom alle for å sjekke) var av den voksne typen. Dette betyr at vi har tilgang til kjønnsorganer i alle vinkler 24 timer i døgnet. OG DETTE FINNER VI UT FØRST ÅTTE DAGER UT I OPPHOLDET!! Makan!

Trass i litt late dager nå, så har vi ikke vært liggesyke siden Fiji, så vi føler vi har holdt formen ganske bra. Ha en fin palmesøndag og til de av dere som skal på fjellet, husk dette!

lørdag 27. mars 2010

Perikos hostell, Bariloche, Argentina

Dette var det første hostellet vi ikke booket selv. Etter seks måneder på tur var det godt å slippe all organisering, lene seg tilbake og heller bli organisert av vår GAP guide.

Bariloche er egentlig en stor motsetning, sport eller fedme. Den lille byen er omgitt av fjell, og ligger tett inntil en gigantisk innsjø. I tillegg er byen en sjokoladehimmel med god inspirasjon fra Sveits og deres sjokoladekultur. Det betyr at du har valget mellom å gå i fjellheimen, dykke i ferskvann, rafte, paraglide, kadle pajakk, stå på ski eller snowboard (på vinterstid, juni-september), spise sjokolade, spise is, eller du kan gjøre som oss, en fin kombinasjon. Vi hadde fine turer de dagene vi var i byen og på ettermiddagene brukte vi tiden godt på sjokoladebutikkene.
Perikos er et veldig godt hostell, med engelsk- og spansktalende betjening. Rommene er rene og luftige (i motsetning til Buenos Aires og store deler av Brasil er det klar, tørr fjelluft i Bariloche) uten AC, men med vinduer. De rommene vi så hadde varmeovner som gjør sin nytte om du skulle legge skiferien hit. Badet på vårt rom var veldig bra med stor dusj, masse varmt vann og godt trykk.
Fellesrommene er også veldig bra. Resepsjonen er stor, med en sofagruppe, lange bord med benker, tv og dvd-spiller. Det finnes også en kassegitar i det ene hjørnet, og normal vestlig radiopop strømmer ut av høyttalerne på moderat styrke frem til de sene nattetimer. Alt dette er bygget opp som varmestua på et hvilket som helst alpintanlegg med trehvite vegger og villmarkspanel. Kjøkkenet har gode kokemuligheter, to store kjøleskap der du lagrer din egen mat og drikke, et kjøkkenbord med sittebenker. Frokosten er gratis, men ikke allverdens for en som skal ut å gå i fjellet.
I bakgården har de en grill som kan brukes av gjestene, i tillegg til at de en gang i uken arrangerer felles grilling. Vi betalte 40 argentinske pesos (ca NOK 60,-) for et gigantisk grillmåltid med biff, pølse, koteletter og tilbehør. Perikos er også behjelpelige med å bestille turer og utflukter i nærområdet. Vi syntes turene var litt dyre i forhold til vårt budsjett, men for folk som reiser kortere enn oss og har litt bedre budsjett er det mange alternativer til helt ok priser (eks. Paragliding fra en av fjelltoppene med 20-30 minutters sveving over byen kostet NOK 430,- i mars 2010). Om budsjettet er litt smalere har de ansatte god oversikt over fjellturer som er verdt å få med seg. Vi er storfornøyd med både Bariloche og Periko.

For hostellets hjemmeside, klikk her.

Fredag, men ingen gullrekke

Det begynner å bli lenge siden sist vi slang oss ned i sofaen etter endt arbeidsuke, med hjemmelaget mat, smågodt og gullrekke på tv-skjermen. Det er faktisk nesten på grensa til at jeg (Kjersti) savner vår alles kjære "eh... hmm.... fnis"-Skavland. Men, bare nesten. Stas skal det uansett bli neste gang det skjer! (Det med å slenge seg i sofaen altså. Etter arbeid. Sofa har vi - ikke arbeid.) Avsporing er vel ikke det beste ordet å bruke etter siste dagers tragiske hendelse i togverdenen, men dette var nå en gang en slik en.
Anyways, i dag har vi vært på kjøpesenter, og det er moro. Vi var på samme senteret her om dagen også, men hadde noen ærend igjen. Per-Erik hadde lagt av et par plagg han kanskje skulle kjøpe, og vi hadde sett et kjempestort supermarked vegg i vegg der vi hadde planlagt å kjøpe inn neste ukes middag. Dessuten er det artig å vindusshoppe i dette landet - utsillingsdukkene i Venezuela har nemlig enda større "dunker" enn dukkene i Miami, og de er enorme! På vei til senteret tok Robert, eier oss med til et annet kjøpesenter, et litt mer high class et. Vi skulle vente på han der i en halvtime mens han hadde et ærend i nærheten. Her fantes det både Bvulgari, Armani, Rolex og det som verre er. Og Superdry, som er en ganske tøff butikk, spesielt for gutter, og Periks favoritt. Det var faktisk på samme butikken på det andre senteret Per-Erik hadde lagt av noen klær, så vi måtte bare innom her også. "Tilfeldigvis" visste vi at de for øyeblikket opererer med 50 % på hele butikken grunnet påske, og da Per-Erik fant skinnjakka over alle skinnjakker var han bare nødt til å slå til. At den også passer til Kjersti gjør jo heller ikke noe ...

Halvtimen gikk og vi ble kjørt tilbake til det andre senteret, der vi surret rundt noen timer uten å kjøpe noe som helst. Per-Erik hadde jo ikke ei krone igjen etter jakkekjøpet (kun cash ikke sant, pga den dårlige offisielle kursen med kort), og Kjersti brukte opp sin shopping-kvote sist vi var på senteret (fant faktisk TO jeans som var tøffe OG passet fint - helt utrolig). Lunsjen ble, som så ofte før i så veldig mange land, inntatt på Hard Rock Café. Kombinasjonen god musikk, kyllingretter for Kjersti og Cheeseburger for Per-Erik blir som regel en for stor fristelse. Vi klarte nok en gang å unngå browniesen og eplekaka til dessert, så det kroppslige misbruket ble ikke altfor stort.
Etter endt lunsj og rusling storhandlet vi på supermarkedet. 5-6 middager, flere lunsjer, ymse snacks, solkrem, hårfarge og barberhøvler til under 500 kroner er godt kjøpt, mener nå vi. Dermed ble det hjemmelaget middag ála Per-Erik i kveld: biffkjøtt, hjemmelaget potetstappe og grønnsaker. Herlig! Hvorfor de på død og liv hadde plastpakkede griseører og nyfanget hai uten finne i sortimentet sitt må dere ta opp med butikkledelsen, ikke oss.
Her er forresten et helt random bilde av noen litt store meloner.

fredag 26. mars 2010

Vi har vært i vannet, og det var storveis

I dag tidlig spratt vi opp av senga kl 07:30 (det er faktisk ganske tidlig til oss å være), slurpet i oss en bolle Kellogs Special K og satt klare med lua i hånda for å vente på vår sjåfør som ta oss ut til vår dykke- og snorkledag. Kjersti var klar for å bruke en dag i vannskorpa kikkende ned på en Per-Erik med utstyret i orden. For Per-Erik var dette ekstra stas da han skulle få gjøre noe av det han er mest glad i (se på fisk), og i tillegg slippe å betale for det. Gratulerer med dagen Per-Erik, hilsen Kjersti.

Bilen tok oss et par kilometer bort fra de trygge murene vi har vært på innsiden av omtrent siden vi kom til øya. Der ventet en båt som igjen tok oss en halvtime østover, for så å kaste oss rett ut i det blå havet.

Dykkefirmaet SSI-Margarita kjører guidede turer og sertifiseringer (bare vær obs på at dette ikke er PADI, men mest trolig like bra). Per-Eriks guide for dagen var Patricia, mens Kjersti og de andre snorklerne pent måtte klare seg selv (Det gjorde da ikke noe, vi er jo ikke tapt bak en hæsj heller. Sitat Kjersti). Sammen med Per-Erik var en tysk kar (med bart, men uten skinnbukser) og ei jente fra Sverige.
Første plaskeplass var El Velero som kunne by på sterk strøm, syv meter sikt og (på det meste) 18 meters dyp. Per-Erik som nesen kun har dykket i Asia og Egypt fant en helt annen flora under vann, og de tingene som forekommer oftest i Thailand er WOW-ting her. Kjempegøy, og ganske slitsomt (50 minutter i motstrøm tar på). Kjersti og hennes snorklevenner hadde passe sikt og med unntak av en og annen stor fisk med masse farger var første del av turen ganske kjedelig.
Etter at alle var på plass i båten igjen, var det tid for lunch. På en av småøyene hadde SSI-Margarita en hytte med grill til disposisjon, og da vi ankom stranden oste kullstekte kyllingvinger mot oss.
Andre omgang snorkling skulle vise seg å bli minneverdig. Kjersti jumpet i vannet med hendene fulle av kyllingrester, og rundt henne stimet til fisker som spiste både av kyllingbeina og menneskefingrene. Ingen skade skjedd, men veldig morsomt og fint med mange tusen fisk i alle mulige farger. Per-Erik var blitt sluppet av lenger sør, og kom etter 50 minutter drivende til sin Kjersti, og kunne tilby en liten prøvesmak av sin regulator. Puste under vann er og blir unaturlig for et menneske. Per-Erik på sin side hadde sett Sand Diver, Stonefish, Batfish, Spider Crab (Vel og merke i mindre skala og uten menneske i bakgrunn) og ulike åler. Vi kunne smilende returnere tilbake fra vår dag i vannet, og kunne med god samvittighet legge oss på senga å fjolle litt med datamaskinene våre.

torsdag 25. mars 2010

Vi har kommet oss til Venezuela

Vi har det altså, selv om vi har vært latterlig dårlige på oppdateringer de siste dagene. Det har bare vært litt sabotasje på internetten her på resorten, men nå er alt tilbake til "normalt" igjen. Venezuela er ikke som andre land, men det skal vi komme tilbake til.
Lørdag morgen, så tidlig at det for de fleste B-mennesker fortsatt regnes som fredag, satte vi oss inn i den forhåndsbestilte taxien som skulle ta oss til flyplassen i Santiago. Vi visste jo at den hadde vært stengt en periode etter jordskjelvet og at den var åpnet igjen med midlertidige løsninger, men ante egentlig ingenting om hvordan eller OM det i det hele tatt fungerte. Inngangspartiet til flyplassen er nå et stort telt, men med gode skilt og velfungerende informasjonsskranke som fint forklarte oss hvor vi skulle gå for å komme til internasjonale avganger. En litt lang kø tok oss etterhvert fram til innsjekkingsskrankene, som også var provisoriske, men overraskende velfungerende. Den eneste skuffelsen var at de ikke hadde satt opp vekter til bagasjen, for for en gangs skyld hadde vi "for lite" vekt å sende avgårde. Vi fikk forøvrig surret bagene våre godt inn i plast av DETTE selskapet, slik at ingen snuskemenn skulle få putte muffinse pakker inn i vår bagasje i alle fall. Og skulle bagene bli borte, har dette selskapet også en gunstig forsikringsordning.
Flyvningene gikk veldig greit. Først fra Santiago til Lima, en liten times mellomlanding og så til Caracas. Det er her helvete på jord begynner. Uten at vi helt skjønner hvordan det fungerer, så er altså pengeveksling på det svarte markedet VELDIG utbredt i dette landet. Dette bunner i at de innfødte ikke har lov til å eie US dollar og at regjeringa (Chávez) har satt en fast kurs for utlendinger som ønsker å veksle inn sine dollar. Det er heller ikke lov å veksle tilbake fra Bolivarer til Dollar. Den offisielle veklingskursen er 4,3 Bolivarer per Dollar, mens på svartebørsen får du gjerne både 5 og 6, kanskje til og med 7. Med andre ord er denne vekslinga noe som ikke er lov, men som alle gjør. Det skumle er at det finnes "undercover" politi som kan gjøre denne vekslinga til noe veldig sjebnesvangert. For alle (les: Kjersti) som er flinke på "i verste fall"-tenkning, blir slike ulovligheter i meste laget å håndtere. Overalt prøver folk å få deg til å veksle penger - helt åpenlyst - og det er ikke lett å vite hva man skal gjøre, eller hvem man skal stole på. Når da den eneste i flokken som snakker spansk tydeligvis fungerer dårlig under slikt kriminelt stress, er det greit å ha en mann som kan ta tak i situasjonen og ordne opp! Vi MÅTTE kjøpe flybillettene ut til Isla Margarita på flyplassen i Caracas, disse MÅTTE bli betalt cash og med Bolivarer, og dermed MÅTTE vi veksle inn bittelitt i offentligheten. Masete, er vel en svak beskrivelse. Uansett, Per-Erik fikk fikset biffen og vi kom oss på et fly til Margarita. Der fant vi oss en snill taxi-mann som kunne kjøre oss til hostellet/pousadaen/resorten vi hadde forhåndsbestilt.
Heller ikke her er noe normalt, men det er mer på den artige siden. Eieren, en manisk, middelaldrende fransk-kanadier som lyder navnet Robert, gjør sitt aller, aller beste for at gjestene skal ha det så godt som mulig. Det vil si at vi har låste dører, vakter med avsagde hagler i lomma og ingen innfødte får bo her - for de kan nemlig ikke stoles på ifølge vår mann. Dette høres egentlig verre ut enn det er, men det er trygt og godt for oss her uansett. Stedet består av tre små hus, med tilsammen åtte utleierom. Det har to kjøkken til fritt bruk, og både brød, melk, juice, pasta, egg og en haug med andre ting er inkludert. Midt på tomta har vi basseng og solstoler. Det blir ikke mye bedre enn det. Det er også 200 meter til stranda, og der har Robert en avtale med en "solsengeier", som gjør at vi kan få solsenger og parasoller gratis hver dag. Herlig! Vi oppdaget tidlig to jenter i 20-åra her som vi ikke helt klarte å plassere. Det viste seg at hun ene, ei nydelig, flott, mørk jente fungerer som "kjæresten" til eieren. Hun andre, ei tynn, blond ei med 1,5 kilos struttepupper og stemme som Fran fra "Nanny" var i utgangspunktet gjest, men har vært her så lenge at hun har sluttet å betalte og får arbeidsoppgaver i stedet. Mens vi har vært her har dette arbeidet bestått i å ta seg av kompisen til Robert. Jaja, vi dømmer ikke - bare observerer!

Livet består i å sole seg litt, bade seg litt, dra inn til sentrum eller et kjøpesenter for shopping, og å spise mat. Shopping har vi jo ikke penger til å gjøre så veldig mye av, og ettersom vi begge har blitt noen tjukkasser, kan vi ikke spise så mye heller, så med andre ord går det mye i soling og bading. Det kan vi leve med!

Vi hadde egentlig tenkt å dra ut til Los Roques neste uke, et sted som blant annet er fantastisk for dykking, men ettersom det er påske er prisene der altfor høye, så vi blir bare her helt til den 4. april. Da stikker vi til Cuba.