mandag 30. november 2009

Om elveutløp og krigstunneler

Det har vært noen hektiske turistdager i BeckBackleiren. Likt som i Hanoi er det "flere reisekontorer enn det er folk" i Ho Chi Minh City (HCMC), men vi har erfart at prisen vi fikk på hotellet er tilsvarende de prisene som var antatt i Lonely Planet.

Først ut var Mekong Delta som ligger rundt 110 km sør-vest (eller sydvest som man skrev i gamledager) for HCMC. Området regnes som det frodigste i Vietnam, og hovedvekten av all frukt- og grønnsaksproduksjon foregår her. Det 39.000 kvadratkilometer store området er utløpet av Mekongelvens lange ferd fra Tibet gjennom Kina, Myanmar, Thailand, Laos, Kambodsja og Vietnam. Mekongelven fører med seg 475 kubikkkilometer vann per år, og store deler av Mekong delta er under vann i regntiden. Vietnam er verdens nest største riseksportør (etter Thailand) med rundt 6 millioner tonn ris hvert år, og en stor brorpart av dette dyrkes i deltaet. Turen vi var på startet tidlig om morgenen med busstur på rundt 3 timer for å komme til elven. På veien stoppet vi tilfeldigvis innom en souvernirbutikk der handikappede mennesker produserte alle de tingene man ellers finner på markedene rundt om i Vietnam, bare til en hårreisende pris. Fra elvekanten fikk vi en 20 minutters båttur rundt på det flytende markedet som er i deltaet. Fra båter kan man få kjøpt alt fra pologensere til vannmeloner via ris og kokosgodterier. Videre ble vi kjørt i land til et "autentisk" marked der de viste oss hvordan å lage rispapir, kokosgodterier, puffet ris i tillegg til tilfeldig salg av silkemorgenkåper og forfalskede Rolex. Etter en rundtur ble vi shippet ut på en øy for lunch og sykkeltur. Lunchen var smakfull, og syklene ble droppet til fordel for hengekøyer og restaurantens kjeledegge, en Pytonslange på rundt 2 meter. På slutten av turen ble vi satt i land ved et marked som virket interessant, men da var tiden nesten brukt opp og vi måtte komme oss tilbake til bussen for en 4 times tur til HCMC.

Det er kanskje ikke så vanskelig skjønne på presentasjonen at vi ikke var helt tilfreds med denne turen. 7 timer på buss for 3 timer med køgåing i litt for stor gruppe med en fremdriftsbevisst guide ble det ikke rare opplevelsen av. Det å besøke Mekong Delta med guide i håp om å få en bit av det autentiske, blir som om å bli tatt til Kristiansand Dyrepark for å se på det autentiske dyrelivet på en afrikans savanne. Close but no cigar. Ifølge Lonely Planet er det noen få hostels i området, og hvis vi kunne velge på nytt hadde vi dratt ut på egenhånd for et par dager og vandret omkring.

En interessant detalj er maktstriden mellom Mekonglandene. Kina bygger i disse dager (2009) en rekke demninger for hydroelektrisk utnyttelse av elven langs dets øvre løp. Landene langs det nedre løp frykter at denne reguleringen vil få skjebnesvangre følger lenger sør, ikke minst at de sesongmessige nyttige og nødvendige oversvømmelsene uteblir. (Kilde: Wikipedia)




Cu Chi-Tunnelene

I går var vi i Cu Chi-tunnelene, et tunnelnettverk nord-vest for HCMC, som ble benyttet av Viet Cong (Vietnams motstandsstyrke) under Vietnamkrigen. Nettverket består av rundt 200 km med tunnel, som motstandsstyrkene brukte som fluktruter under angrep fra den amerikanske hæren. Tunnelene er konstruert i tre etasjer hvor første tunneletasje ligger tre meter dypt, andre etasje seks meter og tredje etasje åtte til ti meter under bakkenivå. Øverste nivå ble benyttet under angrep for å unnslippe fienden, flykte under dem, komme opp og angripe dem i ryggen. De to andre etasjene ble benyttet under bombeangrep. Vi vandret 140 meter i den øverste tunnelen som var 120 cm høy og 60 cm bred. Det er mange historier som skal ha det til at soldatene levde i disse tunnelene, og det kan vi og guiden bekrefte er umulig. Etter kun få minutter var vi gjennomsvette og mangelen på luft var merkbar. I tillegg var det en skytebane der man kan betale god overpris for kuler og krutt til eldgamle krigsvåpen.

Turen til Cu Chi-tunnelene er verdt hele fem-dollarlappen. Også her vil man oppleve at historien er farget, men det er også lett å forstå hvor umulige forhold det har vært i Cu Chi-området i krigsårene.

Southern Hoi An Hotel & Villas (Phuong Nam Hotel på lokalt)

Litt utenfor Hoi Ans sentrumskjerne, midt inni ingenting egentlig, ligger dette hotellet som vi tilbrakte fem netter på. Hotellet er helt fint det, relativt nyoppusset virker det som, og har veldig hyggelige, hjelpsomme ansatte. I tillegg har de et flott bassengområde ved restauranten, og hadde det være finere vær ville det vært hyppig brukt av oss. Vi bodde på dobbeltrom med bad og det kostet 180 kroner natta. Inkludert var da frokostbuffet wi-fi, shuttle-buss til og fra sentrum og ei flaske vann hver om dagen. Slettes ikke noe å si på den prisen. Bussen gikk hver halve time, men om det ikke skulle passe timeplanen, tar det rundt et kvarter å spasere inn til sentrum. Hoi An er kjent for sine mange skreddere, og de fleste hotellene har ”sin egen” skredderbutikk de har avtale med. Vi valgte å ikke bruke vårt hotells skredder, da slike samarbeid handler mer om prosenter av salg enn kvalitet.

Phuong Nam (som er navnet det er lurt å si til taxi-sjåfører) er et finfint budsjetthotell, men noen trekk får de. Sengene var harde som stein, dog enorme. I tillegg var lufta på rommet vårt veldig fuktig og klam uansett hvordan vi stilte air-conditionen, noe som gjorde at (de litt for tynne) lakenene våre ble våte og kalde. Restauranten i komplekset hadde et godt utvalg, men prisene var veldig høye til Vietnam å være, så vi valgte som regel å spise inne i byen.

For hotellets egen hjemmeside, klikk her

søndag 29. november 2009

Folk skaper klær

Som vi har nevnt tidligere har vi vært i Hoi An og sydd oss klær. Som vi har lovet, kommer vi her tilbake med bilder av klærne. For å gå i detalj fikk vi sydd følgende:

Kjersti:
Lang aftenkjole i lys lilla chiffon
Stroppeløs cocktailkjole i blå silke
Halterneck cocktailkjole i sort chiffon
A-linjet skjørt i blomstrete bomull
Harembukse i rød lin
Pumps med åpen tå i sort skinn
Pumps i lilla sateng
Sandaler med stropper i sort skinn
Sandaler med stropper i flettet sølv

Per-Erik:
Vest i gråstripete ull med egne smådetaljer
Bukse i grå kashmir/bomull med egne smådetaljer
Harembukse i brun lin
Munkeveske i grønn lin
Sorte skinnsko
Brune Skinnsko
Sandaler i sort skinn

Vi benyttet oss av Kimmy Custom Tailor, en ikke alt for profilert plass i det skredderhavet vi var, men prisen var god og servicen upåklagelig. Det er et faktum at det er lettere å slenge sammen en herredress enn å kokkelere frem en smokingkjole, men både selger og skreddere gjorde sitt også etter 4 prøving for å få alle detaljer på plass.

Etter at vi ankom Ho Chi Minh har vi også klippet oss, og kan på det sterkeste anbefale Colorhaus Hair Studio. For mer detaljer, gå inn på Kjerstis blogg

For å se bilder av klærne våre, klikk her. Trykk høyre piltast for å se neste bilde.

lørdag 28. november 2009

Hanoi Legend, Hanoi

Midt i gamlebyen i Hanoi ved siden av alle de andre backpacker-hotellene rett overfor en plass som selger ferskpresset juice og piratkopierte TVserier ligger Hanoi Legend.

Vi ankom hotellet etter tre uker i Kina, og var litt skeptiske til menneskeheten ettersom vi hadde blitt mye lurt den siste tiden. Dette utstrålte vi muligens så mye at resepsjonisten sa: "Det kan hende dere er blitt mye lurt, og vil muligens bli lurt i gatene i Hanoi også, men på dette hotellet lurer vi dere ikke på penger, kvalitet eller noe annet". Det stemmer hos Hanoi Legend. Det er et rent hotell med trådløs internett og frokost inkludert i prisen. Sengene er asia-harde og støyen på utsiden av balkongdøren er det ikke mye å gjøre med. Vi er godt fornøyd med oppholdet. Hotellet tilbyr også de mest vanligste turene som arrangeres ut fra Hanoi. Vi sjekket aldri prisen, da vi hadde lest at prisene som oftest er noe høyere på hotellene. Vi valgte heller å bruke Vega Travel til dette.

I umiddelbar nærhet ligger et sydende folkeliv. Hoan Kiem Lake som er et av Hanois turistmål ligger i nær gangavstand, i tillegg til postkontor, Water Puppet Show, internasjonal kino med engelsk undertekst, samt et utall restauranter og barer. Restauranttilbudet er stort, og man får kjøpt alt fra hamburgere til trad vietnamesisk mat over alt. Vi anbefaler å spise på Litle Hanoi 1 og New Day Restaurant som begge ligger i umiddelbar nærhet til hotellet

For link til hotellets bookingsider, klikk her

Våre liv er basert på feilaktige morsomheter!!

Da vi tidligere i dag satt på en takrestaurant å så utover Vietnam inntraff det utilgivelige. Nedenfor oss passerte et stort antall syklister tilsvarende illustrasjonen ovenfor. Et kort øyeblikk trodde vi at vi hadde gått opp feil trapp og endt i Kina igjen. Det var da Kjersti kunne forklare at vår felles barndomsgåte er basert på feil geografisk beliggenhet. Vi har alltid trodd at illustrasjonen var en kineser på sykkel sett ovenfra, men det er i Vietnam de bruker slike hatter! Vi vil med dette rette en liten klage til eldre søsken og andre som har bidratt til å forkludre våre oppvakte sinn med slik feilaktighet.

Til de som ønsker ketchupvitsen på et nytt nivå, prøv den på engelsk og du vil le til du triller av datastolen.

torsdag 26. november 2009

HO-CHI-MINH - ehhh.. Prosit??

Vi er nå landet i Ho Chi Minh City (HCMC), eller Saigon som denne sør-vietnamesiske by het frem til 1976. Byen er Vietnams største med 6 117 251 innbyggere (Ifølge wikipedia. Hvordan klarte de å finne den siste personen?) hvis man tar med bykjernen og det politiske forvaltningsområdet som streker seg utover byens grenser. Etter 2 dager i byen kan vi konstatere med øyemål at det også finnes en moped og en desibel per innbygger her.

Flyturen ned er et kapittel for seg. Vi kjøpte billigbilletter på Jetstar, som er et ikke-statlig flyselskap. Vi kunne i forkant lese at disse flyene veldig ofte er forsinket. Grunnen er såre enkel (hvis man lever i et korrupt land): Staten nedprioriterer ikke-statlige foretak, som konkurrerer med de statlige. Dette gjør at Jetstar får dårligere slots på flyplassene og blir ofte holdt igjen. Konklusjonen er at staten ønsker dem som konkurrent til det statlige Vietnam Airlines, men som en dårlig konkurrent. Dette var grunn god nok til å bruke Jetstar syntes vi. Vi fløy fra Da Nang til HCMC, en drøy times flytur, men en stor halvtimes forsinkelse før vi fikk lette.

Vi reiste nedover etter været vi da, og vær har vi fått. I går (onsdag), regnet det ned og opp igjen. Med andre ord en perfekt dag for å la seg bli tråkket på, eller massasje som andre kaller det. Vi fant et bakgårdsspa med navnet Reyna Beauty Salon som kunne fikse deg fra topp til tå. Kjersti støpte negler og fikk pedikyr (NOK 15,- for det siste), mens Per-Erik drakk te, kjemmet apostlenes hester og fikk ryggmassasje.

I dag har det vært en litt rolig dag, - startet sent og sluttet tidlig. Været er veldig ulumskt, og når det først regner, så regner det "katter og bikkjer". Vi var en tur på HCMC War Remnants Museum. Et museum som viste en krigs grusomheter med store bokstaver. Museumet består av gamle krigsmaskiner (tanks, helikopter etc), et stort krigsarkiv og et eksplisitt bildegalleri med relativt fargede kommentarer under. På samme måte som i Hanoi er det vanskelig å tro at den ene siden gjorde kun de politisk korrekte handlingen mens fienden kun var rovdyr. Uansett var det et forferdelig syn med grusom bildedokumentasjon av ihjelsprengte barn, slakting av voksne og andre bilder kun fantasien kan sette begrensninger for. Torturmetoder ble beskrevet i detalj, og flere av de besøkende avbrøt rundturen på grunn av sterkt materiale.

For å veie litt opp for grusomhetene, kjøpte vi oss lavprisdykkermasker til Thailand (under en uke til vi bytter land igjen!!), og spiste sushi på TOKYO Deli. Mer enn noen gang tidligere fikk vi følge maten mens den ble laget, og kokken kunne sin sushi.

I kveld var Per-Erik en liten luftetur alene på jakt etter vann og Pepsi Max. I løpet av en liten halvtime gående i HCMC, District 1 ble han tilbudt hasj seks ganger (Blir man tatt som kjøper eller selger av narkotika er bøtene store. Blir man tatt i å smugle inn til Vietnam kommer man i beste fall i fengsel hvis ikke bare skutt). Det som er litt fiffig med denne varen er at selgeren kommer kjørende på moped, mumler 'Pot' til deg for så å kjøre rolig videre etter du har avslått tilbudet. Overraskelsen var stor da en mann kommer kjørende, stopper opp og sier 'lady' for så å peke på den oversminkede 17åringen som satt bakpå. Utrolig trist, men også en litt komisk situasjon.

onsdag 25. november 2009

Favorittbilder fra Kina

Vi har gjort et lite utvalg av våre mange bilder fra Kina. Klikk her for å ta en liten titt. (Ingen groteske matbilder, så klikk med god fornøyelse)

mandag 23. november 2009

Om kjøttboller og kjendiser

For en dag, for et liv. I dag har virkelig alle lagt alle kluter til for at BeckBack skulle seile i medvind.

Lykken startet allerede i går kveld da Kjersti fant billige flybilletter til Ho Chi Minh. Vi må krype til korset og tilstå at sovebussene fra Hanoi til Ho Chi Minh er laget etter asiatiske mål, og vi er ikke der nede. Vi er kjempene fra Norden. Etter forrige busstur som resulterte i akutt leddgikt og slite knær hos begge de involverte, fristet det ikke veldig å legge seg til igjen. Det viste seg at Jetstar hadde latterlig billige flyreiser innenlands i Vietnam. Som vi nevnte tidligere i bloggen kan man få kjøpt åpne bussbilletter for en slikk og ingenting fra Hanoi til Ho Chi Minh. Vi antok at disse pengene var blåst, men dengang ei. Per-Erik marsjerte inn på et reisebyrå og klarte med sin overnaturlige sjarm å selge billettene tilbake til busselskapet. Dog for en pris langt unna hva vi betalte, men mer enn hva vi hadde sittet igjen med om vi hadde resirkulert dem (noe vi egentlig også har gjort nå).

I dag var også dagen for siste prøverunde på klær og sko, og skredderne har gjort jobben. Vi er kjempefornøyde med alt, og gleder oss til fotoshoot (hva gjør vi ikke for dere der hjemme, - eller egentlig mest for oss selv), der vi skal vise frem våre nye gevanter.

Rett utenfor skredderen skjer noe rart (under følger en subjektiv historie fremført av Per-Erik Bjørnback):
Kjersti og jeg var nettopp på vei ut fra tøymakeriet da et ungt par kom oss i møte. Huden var lys, og engelsken upåklagelig, så vi valgte å passiare med dem. Det skulle vise seg at jenta var fra Bergen, og gutten øst for østafjells. Han kikket en ekstra gang eller to på Kjersti før han utbrøt: "Gud bevares, har ikke jeg sett dem før. Muligens på fjernsynet. Nei så tøvete av meg, det kan da ikke stemme" Kjersti som er blyg av natur sa profesjonelt og medievant at "Joda, det kan nok stemme, hvis de er meget sportsinteressert". "Nei hold mine tøyler" sa gutten "de har jo stått i mål!! Nei, så merkverdig å møte dem på en sti, slik utenfor allfarvei." Hans kjære vendte seg mot ham og sa bistert: "Der fikk du endelig betalt for alle timene du har investert foran dumboksen!!"
Jeg er sammen med en kjendis, JEG ER FAEN-MEG SAMMEN MED EN KJENDIS. Også i Hoi An, erre mulig?!? Jeg skulle tro at dette gir meg rett til krone, jeg har jo trekt ett eller annet vinnerlodd!!

Turen gikk videre til Ganesh for nok et gastronomisk måltid bestående av kylling, lam, blomkål og potet.

Det som følger er kanskje noe banebrytende, men nå er det skjedd. Kjersti har kjørt moped. Vi valgte å se litt mer av våre omgivelser i dag. Da veiene var tørre og kjøreforholdene gode her i Hoi An, valgte vi å leie moped. Vi kjørte ut på naboøya Cam Nam for intensiv opplæring av Kjersti. Etter 30 sekunder teori (her er brems, her er gass) og drøye 150 meter kjøretrening alene på en mindre trafikert vei, bar det ut i trafikken. Per-Erik bakpå og Kjersti ved styret. Vi hadde en super tur på småveier, mellom vinkende barn, logrende hunder og rismarker med svømmende ender.

Klokken seks hadde vi middagsavtale. Vi har spist spesialbestilt mat i dag. På restauranten Hai San er det en svenske som er sjef. Han lager kjøttboller i brun saus med potetmos, tyttebærsyltetøy og sylteagurk på bestilling. Når man er i Norge er det lett å gå flere uker uten å spise trad-mat, men hvis du ikke har tilgang på slik kost melder savnet seg ganske fort. For at vi ikke skal tråkke noen på tærne skal det sies at svenske-kjøttbollene ikke rakk hverken Mor-Vika eller Mor-Skien sine kjøttkaker til sausenebbet, men fytti som vi koste oss.

Kvelden ble avsluttet på Tam Tam Cafe der vi testet biljardkunnskapene. Kjersti har utdypet dette mer i sin tankeboks.

søndag 22. november 2009

We (L) Hoi An

Bildet over beskriver Hoi An helt ypperlig. Alt du får her er 99,9% likt originalen, og vi elsker denne søte, lille by!

Vi har gått i gater, luktet på lukter, smilt til gamle damer med betelrøde munner, lekt med kattunger på restauranter, diskutert med fruktselgere som tror vi er uvitende på hva som er generelle idiotpriser og våre idiotpriser (Vi betaler tross alt ikke mer enn NOK 6,- for en kilo klementiner, selv om resten av vietnameserne sikker ikke betaler mer enn NOK 2,- per kilo). Vi rett og slett nytt livet.

Været i Vietnam i disse dager i tillegg til Kjerstis hvite november er ikke mye å bli brun av, så vi har brukt litt tid på å bare kose oss med bilderedigering, filmtitting og fruktspising i senga. Det er egentlig litt deilig at det har duskregnet da vi er godt oppdratt med at "hvis sola skinner skal dere ut å leke". Når alt kommer til alt har vi vel også vært litt bedagelige etter mange uker på tur i hektiske omgivelser. Vi har vært et par turer nede i Hoi An Sentrum for å justere klærne våre som fortsatt er til produksjon, og spist den beste indiske maten som kan kjøpes for vietnamesiske donger på restauranten Ganesh (Ganesha er elefantguden for de som ikke kjenner sin Hinduisme *sagt med belærende stemme*). I dag slo vi oss forresten løs på restauranten mango.mango, som vi har fått anbefalt fra flere hold, og til de av dere som har anbefalt: Tusen takk for godt tips! Det var en litt mer kostbar plass, men maten var helt super. Vi hadde grillede reker med chili-, mango- og pasjonsfruktsaus til forrett, Kjersti hadde en rett av svin og Per-Erik hadde tunfisk. Utrolig mat som anbefales til alle reisende som følger i våre (og mange før oss sine) fotspor.

lørdag 21. november 2009

Live your dream, don't dream your life

Tittelen er hentet fra doveggen til Before'N Now, en av de mest backpackerinfiserte utestedene i Hoi An. Vi synes at sitatet beskriver veldig godt hva vi er midt oppe i, akkurat nå. Vi forlater jobber, familie, venner og jordisk gods for å leve ut vår felles drøm. Samtidig bruker vi kveldene på å snakke om hvordan vi skal ha det når vi kommer hjem, hva vi ønsker, hvilke jobber vi gleder oss til å søke på og all hverdagen vi skal ha. Det er godt å oppleve masse samtidig som vi kan savne det vi har hjemme. Som en fordrukken danske sa engang: "Det er bedre å sitte på kroen og tenke på kirken, enn å sitte i kirken og tenke på kroen."

I går brukte vi stort sett hele dagen i sentrum av Hoi An. Det bugner av skomakere og skreddere her, så vi har vel vært litt prøvedukker. Begge har bestilt klær og sko!! Ikke mye, men litt for mye likevel. Men, - det koster tross alt bare NOK 85,- for skinnsandaler som er sydd etter mål og da er det ikke mye å lure på. Vi har avtalt at vi heller får korte inn reisen med én dag, eller rett og slett bare la være å spise i to dag så har vi veid opp for sløseriet vi har gjort i dette skreddereldorado. Å sy en dresspakke bestående av bukse, jakke, vest, skjorte og skinnsko koster mellom NOK 760,- og 1.600,- litt utifra hvilken kvalitet som er på stoffet, men da er alt skreddersydd. En fotsid silkekjole koster ca NOK 400,-. Med andre ord er det billigere å fly til Vietnam å sy seg en kolleksjon enn å kjøpe den hjemme. En av selgerne vi pratet med, sa hun ikke likte Thailendere, da de ofte kom til Hoi An for å kjøpe store kvantum av t-skjorter, prute pris og ta med seg til Thailand for å selge til turistene der. Alt kan lages her, alt kan kopieres. Kvaliteten på skredderne varierer. Skredderen vi bruker er mindre kjent, men dertil billig. Om kvaliteten er god nok vil tiden vise. Nå skal vi på prøving!!

Vi kommer snart tilbake med våre kolleksjoner. Vent i spenning..

torsdag 19. november 2009

Hold an Hai An, dette blir for drøyt!!

Først av alt til Skiensfolket pappa-Per, Bjørn-Erik og Jan Tore: Gratulerer med dagene deres i dag, i morgen og den 23. november.

Vi er nå kommet til Hoi An, ganske så midt i Vietnam. Bussturen var en noe spesiell opplevelse. En sovebuss bestående av alt for smale og korte senger for oss nord-vestlige mennesker. Per-Erik sov som en stein (som alltid), mens Kjersti lyttet og luktet seg gjennom 16 timer på buss.

Hoi An er en liten, stille by med flere skreddere enn politifolk. Alt kan syes her, til en billig penge, så vi skal muligens på en liten befaring i morgen. Sammenliknet med Hanoi, finnes det ikke trafikk og bilhorn her. Det er utrolig deilig å slippe tuting og roping i gatene (bare som en liten "Fun-Fact" så finnes det rundt 2.000.000 mopeder i Hanoi!!).

I dag har vi ikke gjort annet enn å sove og spise. Vi gikk en tur ned til restaurantstrøket som ligger langs elven i byen, fant en tilfeldig restaurant, bestilte biff i sur-søt saus og fikk hundekjøtt. Med det kan vi bekrefte at vi nå har spist hund (vi tok hver vår bit i håp om at kokken bare hadde byttet om biff og svin), men samtidig kan vi også bekrefte at vi ikke har spist det tidligere. Tanken på hva vi spiste var mer ubehagelig enn smaken, men det var noe med kjøttet som virkelig ikke stemte. Vi avsluttet måltidet med bananpannekake for å feire bursdagsbarna hjemme og i tillegg fjerne emmen smak i munn.

Heretter skal vi kun spise rødt kjøtt på tur, eller rett og slett bare bli vegetarianere!!

mandag 16. november 2009

Gode busser velger å busse med nasjonale busser


Vi har nå vært ca èn uke i Vietnam, og begynner å få trua på Østens kjøkkenkunnskaper igjen. Vi vasser i god mat og frisk frukt. Menneskene er hyggelige, og været... - Været tar vi som det kommer. De første dagene holdt vi på å renne bort. Luftfuktigheten og sola samarbeidet på utspekulert vis. På gråværsfredag dro vi ut til Halong bay, og putret utover skjærgården i en 12-manns båt, med komfortable 5 + mannskap ombord. Foruten oss var et par, Ellen og James fra England og David fra Amerika. Kjempehyggelige folk, derav en fotonerd (David), noe som fylte deler av kvelden med kanskje litt i overkant smal "small talk". På fredagen var vi først i en lime stone-grotte for så å padle kajakk. Fin og folksom dag. Det er kanskje arrogant å mene at en naturopplevelse mister verdien på grunn av at den er tilgjengelig for alle, men prøv å gå en halv time rundt i ei grotte med 25 høylytte russere rundt deg, så forstår du hva vi mener.

På kuldelørdag gikk vi to timer i Cat Ba nasjonalpark. Halvveis ut i turen kom vi til en "bondegård". Bonden som levde her flyttet ut på øya i 1975 som krigsveteran. Frem til 2005 bodde han mutters putters alene, men dro fra tid til annen ut til matbåtene som selger varer rundt om i skjærgården. Der traff han sin sjelevenn, ei tannløs handelsdame. Hun bor nå på øya sammen med sin kjære. De har ansvar for deler av nasjonalparken, i tillegg til å dyrke frukt, og avle opp høns og fisk for salg på fjorden.

På lørdagskvelden flesket vi til med storslått restaurantbesøk. "Green Mango" på Cat Ba havn er en god restaurant med vestlig standard. De har en fyldig meny med litt høyere priser enn gjennomsnittet i Vietnam. Vi spiste 4 retter med god drikke til, og gikk derfra 1.000.000,- vietnamesiske donger fattigere (noe som tilsvarer ca NOK 310,-). For et måltid!!

På regnværssøndag gikk turen tilbake til Hanoi, og søndagskvelden brukte vi på rommet med varmepumpe, og facebook på skjermen.

Vi er nå inne i våre siste dager i byen. På onsdag kveld busser vi sørover til Hoi An i første omgang. For rundt NOK 260,- per person har vi kjøpt bussbilletter som tar oss fra Hanoi til Ho Chi Minh med så mange stopp vi ønsker. Vi stopper i første omgang midt i landet, og jobber oss gradvis nedover kysten. Bussbillettene er også fikset hos Vega travel, et av de mange reisebyråene som finnes i Hanoi. Grunnen til at vi valgte dem er at de er proffe på det de driver med og har fått et veldig godt rykte.

torsdag 12. november 2009

Hanoi kjører full sjarmoffensiv

Åh som vi elsker mennesker som smiler, mat som smaker, frisk frukt og alt dette til en pris lik null norske kronasjer. Vi er inne i vår andre dag i Hanoi, og er blitt stormforelsket i byen. Vi har i store trekk gått rundt å kikket i gamlebyen, sittet med et iskaldt glass nypresset juice og sett utover Hoan Kiem Lake, smilt til unge og gamle som går smilende forbi mens de prøver å selge oss ei håndvifte med et smil, spist utrolig smakfull og god mat fra noen av de utallige restaurantene som finnes her, sovet på steinhard madrass (noe som er ganske standard i Asia). Rett og slett kost oss glugg ihjel.

I dag har vi vært innom Hoa Lo Fengsel. Et fengsel i utgangspunktet bygget av franske kolonister på slutten av 1800-tallet for vietnamesiske revolusjonære. Fengselet ble brukt som krigsfengsel under Vietnamkrigen, og holdt blant annet John McCain som fange. Ikke overraskende virker som om det skal bli vanskelig å få en god og upartisk forståelse av Vietnamkrigen ved å vandre rundt på minnesmerker og museer i Vietnam. Fengselet fremsto slik vi leste det som om de amerikanske krigsfangene som kom hit hadde et middels trivelig hotellopphold med do og dusj på gangen. På veggene hang det bilder med tekster som (fritt etter hukommelsen) "Se så glade fangene er, her har vi to som planter et tre i luftegården". Det er helt klart at det har vært ganske umenneskelig forhold både som vietnamesisk revolusjonær og som amerikansk krigsfange på Hoa Lo Fengsel.

I morgen skal vi opp tidlig, sitte tre timer på buss til Halong bay og ut på en liten helgetur med Vega Travels. Dette omfatter tre dager i skjærgården av Halong, kajakking, tur i Cat Ba nasjonalpark, bading og kos.

Dette fortjener vi for å pleie potensielle posttraumatiske lidelser etter Kina.

onsdag 11. november 2009

Viet-NAMnamnam, et land med gastronomiske muligheter

Etter tre uker i Kina er vi nå på jakt etter litt mat som ikke kakler på tallerkenen eller bjeffer fra kjøkkenet. Vi gjør halvomvending og tar en tur til Vietnam, der vi har hørt rykter om at bikkje hvertfall står på menyen slik at vi kan velge bort.

Uten å bli arrestert, kan vi kanskje si at Kina er et egenrådig og komplekst land. Dette er noe de viser tydelig. Har de bruk for deg eller pengene dine er de hyggelige, hvis ikke ofrer de deg ikke mye. Dette synet hadde vi sikkert endret ved å bli mer integrert i samfunnet, lært oss språk og kultur, men vi er nå engang bare turister. Det er sikkert beintøft å vokse opp i det kinesiske samfunnet, men det inntrykket vi sitter igjen med er at fremmedfrykt og hat er godt forankret hos de fleste, hvertfall de som vi møtte på. Det skal sies at vi kanskje ble litt kyniske etterhvert, og avfeide potensielt hyggelige mennesker, men etter å har blitt forsøkt lurt konstant i tre uker på alt, er terskelen lav for å stoppe allerede før de innledende samtalene.

Etter Beijing toget vi ned til Huangshan, og vandret en liten dag i Yellow Mouantains. Huangshan er en koselig, liten by med ca 150.000 innbyggere, noe som er for landsby å regne i kinesisk målestokk. Vi bodde på Huangshan Old Street Youth Hostel, et meget hyggelig hostel med rene rom, bar/restaurant med både vestlig og kinesisk mat, gratis internett og over gjennomsnittet god engelskkunnskap blant de ansatte. I resepsjonen hjalp de til med utflukter, og tok vare på bagasjen vår mens vi gikk i fjellet.

Hvis du skal tilbringe litt tid i Kina og kan reise litt rundt, er Yellow Mouantains en fin opplevelse å få med. Det er organisert slik at alle kan oppleve det nesten uansett helsetilstand. Gondoler kan ta deg opp fjellsidene om du ikke ønsker å gå selv, og fjellformasjonene er helt utrolige. De har bygget opp godt "vegnett" rundt i området, i tillegg til noen hoteller for dem som ønsker å bruke mer tid på toppene.

De siste dagene tilbragte vi i Nanning, etter en reativt grisete transportetappe på rundt 33 timer med tog og venting. Det inntrykket vi fikk av Nanning var at her gjør man ikke annet enn å vente på å reise til Vietnam. Byen ligger ca tre timer fra grensen, og det finnes bussforbindelser som går flere ganger daglig. Nanning kan tilby et slags provinsmuseum, en dyrehage og et fjell, men vi opplevde ingen av delene. Vi sjekket inn på Lotusland Hostel, priset oss lykkelige for rent sengetøy (etter litt uggent togsengetøy), og ble der.

Vi er nå på vei mot Hanoi, Vietnam, og skal bruke de neste dagene til å gjøre oss kjent med hva vi skal gjøre de neste tre ukene.

Og en siste ting om Kina: Det heter bare putt her borte!!

tirsdag 10. november 2009

Pass deg for Beijings luringer

Beijing er en fantastisk by for den som liker å se og oppleve gamle, flotte templer, storslåtte olympiske anlegg, voldsom pruting på markeder og vandring i brede gater stappfulle av folk, og vi syntes alt dette var supert – men jammen er det lett å bli lurt også. Beijing, resten av Kinas storbyer og Sør-Øst Asia forøvrig er alle steder der det er populært å lure turister. Og med å lure så mener jeg å flå deg for litt ekstra penger. Vi klarte faktisk å gå på to av de mest vanlige og eldste triksene i boka på én og samme dag ...

Først har du ”kunststudenttrikset”. Du går langs gata, plutselig kommer det et veldig hyggelig menneske opp til deg og begynner å snakke engelsk (noe som er sjelden kunnskap i dette landet). Hun(/han) ønsker bare å trene på å snakke engelsk og kan gjerne vise deg litt rundt omkring om du vil. Etter ei stund forteller hun at hun er kunststudent og at galleriet deres er rett rundt hjørnet, og du har vel ikke lyst til å bli med inn bare for å kikke litt? Etter enda ei stund forlater du galleriet med et eller annet i hånda du har kjøpt, for hun var jo så hyggelig at du følte du måtte kjøpe noe.

Nå skal det sies at dette trikset er godt beskrevet i Lonely Planet, så her har det skorta litt på researchen vår. Det andre stuntet kaller man gjerne ”tehustrikset”.

Også her møter du på noen som snakker engelsk til deg, i vårt tilfelle en mann og ei litt yngre jente som fortalte at de var student og lærer på ferie i Beijing. Vi snakka litt om løst og fast, Norge og Kina, livet i landene våre, kultur, religion – ja egentlig litt om det meste. Hyggelig og interessant var det også. Etter hvert blir det foreslått at vi kanskje skal ta en bit å spise, og dere vil kanskje smake på litt kinesisk te? Dere blir geleida til et kinesisk tehus, har en hyggelig opplevelse med spennende tesmaking, kanskje tekjøping, en interessant samtale og muligens til og med utveksling av (muligens ekte) e-postadresser, og SÅ … kommer regninga … Og den er stor. Det blir gitt uttrykk for av at dere deler på kostnadene med de andre, men her kan du være sikker på at dere har betalt for både dere selv, de andre i selskapet og en dæsj til resten av familien også antakeligvis. Men, høflige som dere er (og nye i byen og relativt ukjente med prisnivåene), betaler dere regninga, smiler og bukker og rusler hjem igjen med en øøørliten følelse av at det er noe som ikke stemmer.

I tillegg finnes det bøttevis av andre måter å lure godtroende turister på. Utenfor de største severdighetene finner du mange som prøver å selge deg guidebøker, souvernirer, dattera si, og mat og drikke, og jammen kan de ikke vise deg rundt på området også - for du kommer IKKE til å klare deg på egenhånd, og prisen deres er GARANTERT den laveste du kommer til å finne. Dessuten er de jo alle eksperter på både forbudte byer, store murer, et hav av templer og perfekt til å guide deg rundt på shoppingmarkedene. Alt dette i en alder av 21 og et halvt. Utrolig! Jo da, det er veldig kjekt med guide i blant – men prut på prisen! De prøver seg ALLTID med en ”turistpris”.

Du kan nesten aldri stole på at den prisen de gir deg på varer og tjenester er en riktig pris. En artig ting er på Silkemarkedet og tilsvarende markeder, der det er en del av gamet. Du SKAL prute der, gjerne så hardt som ned til 1/5 – 1/10 av startprisen, avhengig av hvor høy startprisen er. Også her opererer de med helt andre utgangspriser for turister enn for de innfødte, i håp om at en eller annen tulling ikke har fått med seg at det skal prutes. De forteller deg for eksempel at ”normalt” koster denne veska 1100 RMB (1000 RMN = ca 800 NOK), men fordi det er deg så skal du få den for 800. Nei, nei, nei, sier du – det er jo latterlig dyrt. Både du og jeg veit at dette er kopier. Yes yes, sier selgeren på sitt enkle salgsengelsk, but is good quality fake! What you want to pay? Dette er det vanskeligste, for det er flaut å komme med ditt tall nå etter den voldsomme utgangsprisen, men kjør på: start mellom 50 og 100 et sted. – No, no, no, yoo have to give more. This is veLy good quality. I tell yoo 700. Og så videre, og så videre. Det er nok ganske utrolig hvor lavt de faktisk kan gå, det står ofte på hvor tøff du tør å være. Og blir du ikke fornøyd, bare start å gå, og har du ikke gått under minsteprisen deres, så kommer de etter deg for å fullføre salget. Åååkei, yoo win …

Dette er jo litt morsomt, og utvikler seg etter hvert til et lite spill og en konkurranse om å gå lavest, men også veldig slitsomt. Litt kjipt er det at etter du har vært i byen ei stund så oppdager du også at det opereres med ulike priser på det aller meste du kan få kjøpt for penger, og hvem som helst kan være ute etter på ”tjene” seg noen ekstra kroner. Sørg for at taxisjåføren setter på taksameteret, prøv så godt du kan å se at restaurantregninga stemmer med det dere har bestilt, følg med når butikkekspeditøren slår inn varene dine, og tell vekslepengene overalt. I Kina har de to ulike sedler som det står 1 på, og to ulike som det står 5 på. De er henholdsvis verdt 1 RMB, 10 ”øre”, 5 RMB og ”50” øre, og vi har opplevd at noen prøver å gi deg den minste seddelen i stedet for den du skulle hatt. Å gjøre seg til tosk for 90 ”øre” er litt smålig synes vi, men det har skjedd oss flere ganger.

Men, Beijing er en bra by altså. Lover!

Jade International Youth Hostel, Beijing

Midt i Beijing, like i nærheten av Den Forbudte By og Den Himmelske Fredsplass, ligger Jade Hostel. For å være ærlig, er det faktisk litt feil å kalle det et hostel, for det minner mer om et 3 stjerners hotell enn ungdomsherberge. Vi bodde på dobbeltrom med eget bad. Det var tv, vannkoker og gratisgreier på badet, og rommet ble rengjort hver eneste dag. Vårt rom kostet rundt 240 kroner for oss begge, og vil du bo enda billigere, kan du booke seng på 4-mannsrom til ca 65-70 kroner. Hostellet har 24 timers åpen resepsjon, travel desk, som kan hjelpe deg med å bestille utflukter, togbilletter og det du måtte ønske, gratis sykkelutleie, billige vaskemaskiner og tørketromler, gratis frokostbuffet for de som bor på dobbelt- eller tomannsrom, gratis internett i lobbyen og i baren, og i baren serverer de både kinesisk og vestlig mat til en rimelig penge. Og ølen koster 4 RMB (3,30 NOK) for 6 dl – det er billig det! Med andre ord et veldig fint sted å bo selv om man har et budsjett å forholde seg til. Andre vi snakket med hadde prøvd seg på ulike hosteller rundt om i byen, både før og etter de kom til Jade, og etter det de fortalte om standarden på de ulike rommene så vi ingen grunn til å flytte på oss.

Et par småting kan man alltids trekke litt på. Engelskkunnskapen hos de ansatte er så som så. Et par av de snakker greit til kinesere å være, men det er vanskelig å få detaljert informasjon om det du lurer på. Utfluktene de arrangerer kan også være litt dyre. Vi meldte oss på tur til Den Kinesiske Muren, med 4 timers hiking, frokost, lunsj og engelsktalende guid inkludert i prisen på 300 RMB (250 NOK). I tillegg måtte vi betale 95 RMB til for inngangsbilletter til muren og 40 for en helt akkurat passe morsom zip-line (festet fast i sele til en lang wire, og så seiler du av gårde langs denne 30-40 meter over vannet). Frokosten var ikke noe å snakke om, lunsjen var heller ikke noe særlig og det eneste guiden gjorde var å mase på oss om å slutte å ta så mange bilder for da ville vi ikke rekke å komme til møteplassen til avtalt tid. Men, på tross av dette var denne dagen helt fantastisk, og det var en flott opplevelse å gå på muren. Det kan bare være en tanke å prøve å organisere en tur selv, og ikke via hostellet. Vi rakk for øvrig møtetidspunktet da :)

For hostelets egen hjemmeside, klikk her
For veibeskrivelse og kinesisk adresse (.pdf-fil til å printe ut), klikk her


BeckBack Backpack på Fiji

Post-deres-tante, gjerne i Kina, men husk eske

Forklarende tekst (for dem som ikke forstår Mandarin)
1. Sende bag til Norge via sjøveien
2. Vi betaler kontant
3. Bagen veier 13,8 kg
4. Trenger vi å putte bagen/innholdet i en pappeske før vi sender den?
5. Hvor lang tid kommer dette til å ta

På grunn av shopping, og ønske om å kvitte seg med flere kilo (vi klarer virkelig ikke å holde vekta på tur) har vi allerede sendt hjem en bag fra Australia, og har ønske om å sende hjem også fra Kina. Språket er en utfordring, og velviljen fra offentlige ansatte på China Post er om mulig en enda større barriere. Vi forsøkte så godt vi kunne, og kom frem til følgende:
Våre notater ble mottatt og forstått. De likte at vi ville betale kontant (13,8 kg koster drøye NOK 430,- å sende per november 2009). Å sende til Norge via Sjøveien (tregeste og billigste måte) tar ca 3 måneder, men vår emballasje, en sort trillekoffert, var ikke akseptabelt. Vi var avhengig av å ta vårt innhold ut av kofferten, og plassere det i China Post sine egne esker. Det var her utfordringene begynte å melde seg: Vi hadde ikke flere notater på lappen vår, så vi kunne ikke fortsette samtalen. Dama bak skranken var i utgangspunktet mer interessert i å koke en ny kopp nype-te enn å hjelpe to nordmenn videre. Det endte med at hun krevde drøye NOK 1.800,- for å sende tingene våre. Vi takket pent nei, og gikk.

Vi antar i etterkant at dette hadde løst seg smertefritt om vi bare kunne kommunisert med dama, men uten språk og tegn er vi hjelpesløse. En ting lærte vi imidlertid: Skal du sende noe ut fra Kina, skal det sendes i pappesker.

Tog i Kina

En fin, billig og relativt effektiv (hvis man ser bort fra flyvemaskiner) måte å forflytte seg i Kina på er med tog. Tognettet er etter det vi har erfart godt utbygd fra nord til sør og øst til vest. Ut fra Beijing (som vi dro ut fra) går det tog til de fleste andre store byer i Kina, enten direkte eller via korresponderende tog i andre byer. Våre to togreiser har vært fra Beijing til Huangshan, og fra Huangshan til Nanning. På siste toget var vi avhengig av å bytte tog i Guilin, noe som viste seg å være en middels lett affere, selv med pekelapp med kinesiske tegn. Det viste seg at det finnes 2 togstasjoner i Guilin, nord og sør. Disse er på hver sin kant av byen. For oss var det ren skjære flaks at vi hadde god tid, og at vi ved en tilfeldighet viste togbilletten vår til sikkerhetsvakten ved Guilin Nord, som kunne peke seg frem til at vi skulle med tog fra Guilin Sør. Fantastisk hvor dyktige de er til å peke i dette landet. Vi forsto ham etter bare ti minutter. Det var sikkert pekedialekten hans som spilte oss et puss.

På togene i Kina er det fire klasser; hard seat, soft seat, hard sleeper og soft sleeper.
De to første kategoriene er relativt selvforklarende. Hard sleeper er en sovekupé med køyesenger (tre i høyden) med bagasjehylle helt oppe i taket eller under bordene på gulvet. Du får utlevert pute og dyne (der trekkene benyttes opptil flere ganger). Vi antar at det er mest komfortabelt å sove i øverste seng, da privatlivet hvertfall heves litt over hodehøyde, men samtidig er det kanskje smart å velge nederste seng da det er lettere å ha oversikt over bagasje der. Soft sleeper (som vi benyttet oss av) er egne lugarer med to køyesenger (to i høyden), egen plass til bagasjen, bord og sengetøy tilsvarende det som finnes hos hard sleeperne. Det er et must å reise med soft sleeper hvis du bærer mye bagasje. Kvaliteten øker mens antall interessante mennesker, snorking, tåfislukt og røyking på rommet avtar for hver klasse. Det samme gjør selvfølgelig prisen. Det er ca dobbel pris fra hard sleeper til soft sleeper. Hvis du bare ønsker å sitte deg gjennom 17-20 timer på et tog, koster det rett ved siden av ingenting, men fy så sliten du blir.

På hvert tog vil du finne en matvogn med kinesiske retter og fullrettighets "bar", i tillegg til mattralle som passerer deg ca én gang i timen. Prisene i restauranten er lave, og ønsker du et om mulig billigere alternativ kan du kjøpe deg en ferdigboks med nudler i tralla. Tredje mulighet er som erfarne togfarere å kjøpe alt du trenger til turen på det lokale landhandleriet før avgang. I hver vogn vil du finne varmtvann til mat og drikke.

I kina spiser de hund

Nei, vi sikter ikke til Lasse Sprang Olsens mørke komedie fra 1999. Vi har vært på det lokale matmarkedet i Nanning, og fått en opplevelse av hvordan det virkelige Kina er, ikke tulle-turist-Kina med skorpioner på en pinne og sauepeniser i lange baner på grillen. Dette innlegget er i utgangspunket for sterk kost for en gjennomsnittsnordmann, men en helt hverdagslig ting i Kina. Av den grunn har vi valgt å ikke kaste groteske bilder inn i de tusen hjem. Kikk på linkene som følger om du ønsker å se bilder. Vi advarer om sterkt materiale!!

Som nevnt gikk vi gjennom de turist-tomme gatene i Nanning, og snublet over et lokalt matmarked, og valgte å se oss litt rundt. Førsteinntrykket var egentlig ikke så ille. Det er en annen kultur for hygiene her, så synet av salat og halv-filetert fisk som ligger på sølete asfalt uten annet underlag enn en tynn flettet trematte har sluttet å sjokkere. Lukten er en persepsjon som er vanskelig å beskrive. Det er en blanding av råtne grønnsaker, kjøttavfall som har ligget for lenge i sola, med søte innslag av menneskeavføring. Lyden er krydret med fluesvermer, larmende bilhorn og hylende kjøpmenn. Rett og slett en helt annen verden. På dette markedet fikk man alt til dagens middag og til helgens festmåltid. Boder bugnet av grønnsaker og frukt, rosiner og stekeoljer. En bod hadde spesialisert seg på dyreinnvoller, og kjøpmannen som hadde lite kunder for øyeblikket satt med en skitten klut og dasket fluer av lever, hjerte, tarmer og det du måtte ønske eller ikke ønske. Innover i smågatene slo lukten av fordervet kjøtt mot oss. I bur på under en kvadratmeter sto opptil 30 høner stuvet sammen mens eieren deres holdt på å koke en nylig halshugget hønesøster for letter å kunne nappe den for sin kunde. Ved siden av hadde en annen selger spesialisert seg på katt og and. Grunnet mangel på bur i riktig størrelse ble endene plassert i bur for småfugl og landskilpadder. Innerst på markedet hørte vi hundehyl, og fikk med det bekreftet hva vi fryktet. I bur sto fem og fem hunder samlet mens slakteren sto rett bak dem og slaktet en hund. Kokte og flådde hundeskrotter lå på rekke og rad bak burene, og ved siden av satt en liten ansamling menn og spilte kort og røykte.

Vi kan ikke forstå slikt, og vil ikke heller. Vi lever i en helt annen kultur, og kan ikke sette oss inn i levesettene til et land som Kina med vår bakgrunn. Det er ikke dermed sagt at vi skal godta, for dette er en dyrebehandling som går langt over alle etiske retningslinjer vi er kjent med.

torsdag 5. november 2009

Et selskab er dannet

Vi ønsker med dette å danne et selskab, et tea-selskab om vi må få be. Ulikt andre norske og internasjonale loger har vi en fullstendig åpen agenda og opererer uten opptaksprøver. Vi ønsker bare å drikke tea. Men, som de sosiale vesnene vi er ønsker vi ikke å drikke vår tea alene, derfor oppfordrer vi dere til å sosialisere med oss. Meld deg inn i vårt selskap allerede i dag, og medlemskort blir sendt dem per elektronisk post ved første anledning.

onsdag 4. november 2009

Hilsen fra gamlelandet

Det begynner å bli en stund siden nå, men for oss har Lillo vært skrivebordsbakgrunn i lang tid. Vi er så hedige å holder kontakten med de fleste hjemme via Skype, noe vi setter veldig pris på. Til og med Per-Eriks beste venn, Jan Tore har funnet frem til Skype og det digitale telefonapparat, selv om han inntil videre opererer uten mikrofon og må skrive de svarene vi spør etter. Man kan vel si at Skype-livet vårt toppet seg (så langt på turen) sist lørdag under Kristian og Monicas innflyttingsfest der vi fikk snakke med og ikke minst se mange av våre kjære venner.

I tillegg har vi fått et lite innblikk i hvordan oppkjørselen til Kjerstis onkel er.

tirsdag 3. november 2009

Landet med de store avstander

Etter ganske nøyaktig 14 dager i Beijing vender vi på oss og toger sørover. Vi tar oss sørover med NSB avdeling Kina, og det skal sies at Kinesere ikke tuller med togkjøring og distanser. 1.346 kilometer fordelt på 20 timer på sovevogn med inntil to ukjente (noe som her kalles soft sleeper).

De siste dagene i Beijing har absolutt betalt seg i form av opplevelser. Vi har slukt silke- og klesmarked, Den Himmelske fredsplass, Summer Palace, muren og ikke minst 798-området, kunstnerområdet med gallerier i fleng og utrolig masse å se. Vi har også vært innom ulike matmarkeder der man får kjøpt grillet sauepenis, frityrstekte skorpioner, selvdrepte geitetestikler og annet turistsnadder. Vi har vel ikke sett noen kinesere gumle på medium stekte geitetestikler, men mang en drittøff, pølsetykk tysker som har gnaflet i seg det ene og det andre foran konas kamera mens han har stønnet frem "Sehr gut, sehr gut, Ich liebe sauepenis!!" (kjenner typen?!?)

Utover dette så er det ganske folksomt her, og vi prøver å forstå hva de tenker om oss, noe som virker ganske komplekst. På en måte er vi bare rusk i øynene deres, noe de ikke vil ta i med ildtang. På den andre siden er vi litt skremmende der vi kommer uten et språk eller skrifttegn de forstår, med store kart over områder de ikke kjenner til og store armbevegelser. Vi prøver å forstå frustrasjonen utlendinger i Norge kan føle, men som en gedigen forskjell prøver ikke vi å skaffe oss jobb, og trenger ikke bekymre oss for stort annet enn å komme oss frem, bestille mat og kjøpe billetter til turistatraksjoner. Vi har vanskeligheter med å beherske oss, og føler det utrolig urettferdig når sjåførene prioriterer kinesere i taxikøen fremfor oss. Men det er faktisk bare slik det er, og dette minner oss på at vi må oppføre oss bedre enn dem når vi kommer hjem igjen.

På lørdag var vi i shopping- og bargata Sanlitun, og fant til vår overraskelse Peppes Pizza. Vi vet ikke om denne restauranten er satt opp på lovlig vis, eller om den bare føyer seg inn i rekken over gode kopier som er lette å finne i dette land. Etter uker med varierende kvalitet på vårt kosthold var det uansett fantastisk å sette tennene i en Heavy Heaven igjen. Det var forresten gratisk påfyll av cola (kanskje noe å tenke på, Kjære Norge-Peppes)

Vi føler at vi har spist store deler av Beijing, og begynner for å være helt ærlig å bli ganske mette. Derfor skal det bli fint å sette seg på toget og vende kroppene mot Huangshan (sør-øst for Beijing). Etter å ha snakket med flere reisende vi har møtt i Beijing, dropper vi Shanghai (Kinavettregel nr. 5 - Lytt til erfarne kinafolk), og reiser i høyden til Yellow Mountain for litt fjellvandring.

Det er flere som har bedt oss undersøke litt når vi først er her borte, og her kommer noen av svarene:

Ja, vi har hørt av noen som kjenner noen, som har et hemmelig forhold til noen i gravitasjonsdepartementet i Kina at hvis alle kinesere hopper samtidig vil jorden gå ut av bane.

Vi har peronlig opplevd at hvis alle som bor i, og rundt Beijing går ut på gaten samtidig er det ikke plass til alle (spesielt oss). For å utvide påstanden; hvis det finnes én kinesisk mann ute på gatene i Beijing er personligheten hans for stor til at vi kan være i samme gate (På grunn av ettbarns-regelen i Kina blir alle glade for guttebarn, og dyrker disse fra fødsel til grav. Dette gjør noe med egoet, og av den grunn er det over gjennomsnittet mange ræwhål her).

Ja, kjøttkaker er kinamat i Kina.

Asiatiske snømenn er relativt like norske, problemet er bare å finne annet enn skeive øyne

Utover dette heter det kun kål og sjakk her nede.

mandag 2. november 2009

Julefeiringen 2010

Som dere kanskje har fått med dere er vi på reise, og kommer til å bli borte lenge. Faktisk så lenge at vi ikke kommer til å feire julen med noen av dere. Siden vi ikke har kostet dere noe så langt i høst, og at vi er født med en god dose næringsvett er vi så freidige at vi sender adressen som dere kan sende julegaver til. Vi forventer ikke de største pakkesangene, men det er noen behov vi har, og det kan dere gjerne hjelpe oss med. Per-Erik har et særig behov for Otrivin, og Kjersti ønsker seg Candy King. Utover dette får dere bare sende det dere føler er passende til oss reisende.

Adressen er
Andatel Patong Hotel
41/9 Rat U Thit 200 Pee Road., Patong Beach, Kathu, Phuket 83150, Thailand.
Skriv nøyaktig adresse!!


Vi har funnet postens rater for sending, og de ser slik ut:
2 - 20 kg
CarryOn Cash Egenemballert
Pakk inn selv. Fremme innen 10-15 dager. Pris inkl. eksportfortolling, transport og utlevering til mottakers postkontor. Maks vekt 20 kg, kilotillegg regnes pr påbegynt kg - minimumspris kr. 322,-
250,- + 72,- pr. kg

CarryOn Cash - Frankert emballasje
Emballasje inklusive porto i størrelse 50 x 30 x 20 cm. Fremme inne 10-15 dager. Emballasjen har svært god kvalitet. Gir erstatning inntil kr. 10.000,- Ev. eksportdeklarering er inkl. 480,-

Vi forventer absolutt ikke at det kommer hauger av gaver, men for å være på den sikre siden har vi gjort det lettvint for dere.

søndag 1. november 2009

Det snør, DET SNØR!!

Vi våknet i dag tidlig etter en fantastisk dag på kunstområdet. Vi drar fra gardinene, og hva ser vi: SNØ!! Det er den mest fantastiske følelsen blåfrosne Nordmenn kan få. Årets første snø. Vi har tilbragt nesten 14 dager i Kina og Beilijng nå, og har opplevd alt fra forkjølelse til intenst menneskeliv. Vi skal skrive mer senere, men nå skal vi ut å ake!