søndag 28. februar 2010

Bydelsvandring i Buenos Aires

I går våknet vi til en melding fra Synnøve som vi møtte i Iguazu. Hun var også i BA, skulle til Palermo (vår bydel), og kanskje vi skulle ta en liten gåtur og litt lunch. Som skrevet, så gjennomført. Vi møtte henne i vårt nabolag, spiste litt lunch og vandret litt rundt i nærområdet. Bildene beskriver nok bedre enn ord hvordan dagen var. På kvelden kjøpte vi Sushi take away, og satt (nok en gang) i hver vår godstol og spiste, tittet på fjernsynsapparatet og smilte til verden og bilhornene på utsiden.

I dag skal vi på søndagsmarked, men først litt stemningsbilder fra gårsdagen..

Hjelp oss å vinne varmepumpe

Bilde: Bauer Design sine sider på Facebook

Vi er begge med i en konkurranse på Facebook om dagen, der premien er ei varmepumpe, som også er ei bilderamme, slik at du kan henge favorittbildet ditt på veggen i tillegg til å holde varmen. Premien har en verdi på nesten 24.000 kroner og vi har skikkelig lyst til å vinne!

Akkurat nå er det Kjersti som leder, så da velger vi å fokusere på henne. Vinneren av konkurransen er den som får flest "liker" på sitt utvalgte bilde. Så hvis dere har lyst til å hjelpe oss til et varmere hjem når vi kommer hjem, gå inn på denne linken og trykk "liker":

Hvis dere ikke er venn med Kjersti på Facebook, kreves det at dere blir fan av Bauer Design, som arrangerer konkurransen for å få lov til å like bildet. Dere kan bli "u-fan" igjen så fort konkurransen er over da :) Og jo flere som blir fan, jo fortere blir konkurransen ferdig (den avsluttes ved 1000 fans), og jo forterere kan vi gå av med seieren.


På forhånd takk til alle snille stemmere der ute!
PS: Per-Erik sitt bilde kan man selvfølgelig også stemme på, HER.

Her er vidunderet i action:

lørdag 27. februar 2010

Vårt første glimt av Buenos Aires

I dag har vi beveget oss ut av den trygge, gode leiligheten vår. Med unntak av litt matvarehandel har vi brukt mye tid inne, i en godstol, i et badekar eller ved et kjøkkenbord.

Per-Erik foreslo nasjonalmuseum, noe som ble applaudert frem høylytt med tramp av resten av flokken, så nasjonalmuseum ble målet. Per-Erik som forslagsmaker fikk også jobben som dagens guide, og kort fortalt så endte vi opp på andre siden av Buenos Aires (for all fremtid BA). Per-Erik er vant til å gå etter nordliggende maurtuer og luktesansen, å gi han et kart er som å gi han ei navigasjonshøne, han går dit høna sparker.

Men turen skulle likevel ikke vise seg å være totalt bortkastet. Etter ni stopp på den grønne metero-linja gikk vi av på stasjonen i nærheten av Av. 9 de Julio. Uvitende om hva som skulle møte oss, gikk vi rett på Obelisco de Buenos Aires, et 67 meters betongtårn bygget i anledning BAs 400-års jubileum i 1936. Dette var ikke en historie dagens guide kunne på stående fot, men selv en ulærd ved å sette pris på et nesten 70 meter høyt tårn midt i ei gate. Området rundt var veldig folksomt, og hadde mange fine kafeer og restauranter. Vi vandret litt rundt, kikket på mennesker og nøt nok en varm dag (men til en forandring med tørr luft).

Hele byturen ble avsluttet med matvarehandel på supermarked (dere aner ikke hvor deilig det er å handle egne råvarer), taxi hjem (på grunn av alt for mange poser) og middag med norsk musikk inntil.

Til alle mødre der hjemme: Vi spiser sunt, i dag var det en eller annen del av ett eller annet dyr (rødt kjøtt), grov potetmos (med soltørkede tomater) laget fra bunn og en grønnsakspanne.

fredag 26. februar 2010

Argentina er inntatt

Vi pleier jo å lage et innlegg hver gang vi reiser til et nytt land, med en passe fancy kartskisse laget av Per-Erik og noen avsluttende ord om hvordan vi har hatt det i landet vi nå forlater. Vel, denne gangen glemte vi det. Men, bedre sent enn enda senere som Kjerstis gamle lærer på ungdomsskolen pleide å si.

Vi er altså i Argentina! Nærmere bestemt i Buenos Aires, i bydelen Palermo, som er litt som Grünerløkka i Oslo. Herlig, med andre ord. Vi skal være her fram til den 5. mars. Fra og med den datoen til og med den 17. er vi på gruppetur med GAP fra Buenos Aires til Santiago i Chile via sørdelen av begge landene. Denne turen har vi fått bekreftet i dag, etter at vi valgte å bytte bort turen vi opprinnelig skulle på til Peru. Vi fikk denne turen og en åttedagers tur på Cuba for samme prisen, så vi klager ikke vi :)

Brasil er altså et tilbakelagt kapittel. Vi tilbrakte rundt fem uker i dette enorme landet. Første dagene var, som mange av dere fikk med dere, en ren treningsleir. Beckback Sixpack var mer eller mindre vellykket, men gjorde sitt til at vi ikke så en døyt av Sao Paulo. Etter det hadde vi fantastiske dager både i Parati, på Ilha Grande og i Buzios, før Rios storslagne karneval var over oss. Siste stopp i Brasil var Foz do Iguazo, og også her ble vi imponert. Brasil var veldig gøy, men ganske mye dyrere enn resten av landene i sør-Amerika, så nå koser vi oss med Argentinas fantastiske priser, herlige biffer og mer behagelige klima. Og i den herlige leiligheten vi har leid. Nevnte vi at vi leid en herlig leilighet?

torsdag 25. februar 2010

Vi lager mat i vårt nye "hjem"

Vi har et hjem vi bor i, vi har et hjem vi bor i. Vi håper og antar at du kan parere oss med følgende kommentar: "jammen, det har da jeg også, dere trenger vel ikke blogge om slikt". Men vi trenger virkelig det! Etter snart et halvt år i en bag med kun en seng å sitte i (nesten uten unntak), er det å ha et hjem masse å blogge om.

I dag tidlig våknet Per-Erik av seg selv i syv-tiden, gikk inn i stua vår, satte seg i en av stolene våre, og leste bok i en liten time. Etter dette tisset han, og gikk og la seg igjen. Dagen startet for andre gang klokken 10:30. Kjersti disket opp med frokost, stekte egg med skinke, ost og oregano med ovnsristede brødskiver under. Til dette nøt vi en funky appelsinjuice tilsatt soyaprodukter. Etter litt ordning i hjemmet vårt, valgte vi å gå ut en tur, for å se på nabolaget. Det kryr av møbelbutikker, kafeer, restauranter og matbutikker i området. Vi kjøpte biff, kjøttdeig og litt mer grønnsaker, og satte oss på en kafé i sola. Kjersti gjorde nyttige ting på internett mens Per-Erik pugget spanskgloser. Han kan nå si: hvor er doen, hvor er banken, fordi jeg fortjener det, og jeg ønsker en stor flaske kald Cola Zero.
Etter dette løp vi opp til hjemmet vårt igjen, hvor Kjersti etter en mental stein-saks-papir-duell med Per-Erik, disket opp med en spaghettirett med kyllingfillet og tomatsaus. Nydelig!

Vi dro en Elling i dag, og kunne egentlig ikke fatte hvorfor man må gå ut hele tiden når man har et hjem å være i. Per-Erik har sittet i en stol og lest mer i boka si, mens Kjersti har hengt over verandarekkverket på jakt etter et trådløst nett på avveie for å høste asparges på FarmVille og knust noen knær i Mafia Wars.
Siden Per-Erik ikke har vist noe særlig interesse for kjelene, lovet han å kokkelere frem en enkel og velsmakende rett til middag. Siden dette er første soloprosjekt på mange måneder, kjørte han trygt løp, og laget biff med ovnsbakte potetbåter med en enkel salat til (sistnevnte komponert av Kjersti). Biffen her nede er rett og slett latterlig god. Kvaliteten på kjøttet og måten den blir oppbevart hos slakterne på for å få det mest mulig mørt er innertier. Man trenger ikke saus med så god biff. Til dessert (som vi enda ikke har orket å starte på) kuttet Kjersti opp frukt, så når oppvaska er unnagjort skal fruktsalaten nytes til John Mayers siste plate.

onsdag 24. februar 2010

Buenos Aires y buena vida

Vi har et godt liv, om du ikke skjønte utenlandsken i overskiften!

De siste tre døgnene har vært veldig hektiske for oss. Lørdag til søndag tilbrakte vi 25 timer på buss fra Rio de Janeiro til Foz do Iguazu i Brasil. Vi kom fram dit tidlig ettermiddag søndag og gjennomførte som nevnt tidligere et hurtigbesøk av den brasilianske siden av dette fantastiske stedet. Etterpå bar det over til Argentina. Nå høres det ganske voldsomt ut, men det skal sies at akkurat i dette området ligger Argentina rett rundt hjørnet. Paraguay også forøvrig, så på et tidspunkt satt vi i en bil på ei bru og kikket på tre forskjellige land samtidig. Artig, men vi så ikke store forskjellene altså ... Etter å ha sjekket inn på det grusomme hostellet vi hadde funnet, tok vi bussen opp til den argentinske delen av fossene. Her hadde vi en rimelig kul dag, med båtkjøring inn i fossene og to drukna rotter som kom ut igjen. Iguazu er virkelig et flott sted, og en av de tøffeste tingene vi har opplevd så langt.¨
Vi skal (nesten) ikke snakke mer om hostellet vi bodde på natt til mandag, men standarden på bussen natta før var i alle fall betraktelig høyere. Og ikke minst, bussen natta etter! Det vil si i natt. Vi dro fra Puerto Iguazu, som det heter på Argentinsk side, rundt halv 4 på ettermiddagen og hadde da 17 timer på buss foran oss. Vi gledet oss som unger! Buss i Argentina og buss i Norge kan ikke sammenlignes. Vi hadde bestilt de beste av de beste billettene vårt utvalgte busselskap Via Bariloche kunne tilby. Det betydde buss-sete som kunne slås helt ned i liggende stilling og fotskammel som kunne vippes opp til en forlengelse av denne senga. Setene var myke, store og deilige og utstyrt med egen videoskjerm. I tillegg fikk vi middag, frokost og kaffe. Vi hadde kjøpt oss hver vår pose med sukrede godsaker til turen og koste oss glugg i hjel. Det eneste som manglet var at det trådløse nettet som egentlig var der hadde fungert, men vi var strålende fornøyd med denne nesten 500 kroners investeringa.

I 9-tida i dag tidlig kom vi fram til Buenos Aires. Her er det veldig populært å leie fullt møblerte leiligheter på ukes- og månedsbasis i stedet for hotell og hostel. Og prisen er søren meg ikke noe å klage på heller. Vi har gledet oss stort til disse dagene her, for vi har ikke laget mat selv eller hatt stort kjøleskap eller stue eller sofa eller mer enn 15 kvadrat på evigheter, og nå skal vi da endelig ha alt dette og mer til for under 300 kroner natta. Luksus! Når da i tillegg vi ser fram til å lage mat selv og det omtrent er gratis på butikken, ser dette ut til å bli herlige dager. Vi skal selvfølgelig ut og spise den fantastiske argentinske biffen, men først skal vi kokkelere selv et par dager.
Første kvelden i "våre" ca 50 kvadrat er over oss nå. Vi har nettopp fullført vårt første totalt selvlagde måltid på seks måneder, sitter i hver vår godstol med et glass vin og føler vel egentlig ikke at livet kan bli mye bedre. Er det for mye å be om litt regnvær i morgen?
Vi lovte å ta bilde av det forrige hostellet vi bodde på, men fikk aldri somlet oss til det. Per-Erik ville likevel prøve med en enkel illustrasjon å formidle hvordan vi oppfattet Hostel sweet Hostel.

mandag 22. februar 2010

Halvveis til Buenos Aires

Vi er ankommet Iguazu Falls! 25 timer på buss høres sikkert ikke ut som et barneskirenn (er det ikke det det heter i idretten om dagen), men prøv bussene i sør-Amerika, de er helt utrolige! Vi ankom Foz do Iguazu, på tidlig ettermiddag i dag. I utgangspuntet et par timer for sent, så vi måtte vurdere sterkt om vi rakk å se den brasilianske siden av Iguazu Falls. Det skulle vise seg at det var flere nordmenn på bussen vår, og Synnøve fra Sykkylven ble med å spleise på taxi inn i parken, så da gikk transporten litt raskere, og vi rakk en liten snartur innom for et par bilder om ikke annet. Vel inne i taxien inngikk vi en liten røveravtale med taxisjåføren, som bestod i å kjøre oss til parken, vente på oss med all bagasjen i bilen mens vi fotograferte og vandret i høy luftfuktighet, kjørte oss gjennom grensekontrollen, for så å sette oss av på argentinsk side. Dette var virkelig verdt pengene. For rundt NOK 400,- (delt på tre), pluss NOK 120,- per person (inngang i nasjonalparken), fikk vi en overlegen oppvisning av hvilke krefter vann har i fritt fall. Fossene er helt nydelige, i tillegg til et fint dyreliv.
Vi er nå kommet over på argentinsk side, og til byen Puerto Iguazu, som er knøttliten (kun 32.000 innbyggere), men har alt vi trenger for de neste timene. I morgen tidlig skal vi ut i fossene igjen, men ved hjelp av båt, for så å sette oss på en ny buss som tar oss videre til Buenos Aires og denne leiligheten. Vi skal også ta noen bilder av hølet vi bor på i natt. Vi valgte å bruke Per-Eriks metode (banke på dører og håpe på det beste). Haha! Det er så dårlig, illeluktende og skittent at det bikker over til hysterisk morsomt. På tide å krype ned i lakenposene! God morgen til dere..

lørdag 20. februar 2010

Vi har vært hos Jesus

Det har vært rolig fra oss noen dager nå. Tenker det var godt med en liten lesepause for dere der hjemme. Vi har brukt tiden på stranda og på upersonlige kjøpesenter, Per-Erik har kastet opp litt, men sverger på at han ikke er gravid, mens været har gjort sitt beste for å hindre oss i å gjøre de vanlige turisttingene her i Rio.

I dag tok vi mot til oss, og trosset overskyet himmel. Vi skulle besøke Jesus. Han har et vingespenn på 28 meter i følge infoplakaten på toppen (30 meter i følge wikipedia), måler 30 meter på sokkelesten på sokkelen, og står på toppen av fjellet Corcovado 704 meter over havet (For de av dere som har Rio de Janeiro av Åge Aleksandersen, sett den på nå, så får dere en liten leksjon med gitar og bass til). Vi kunne velge mellom tog, som er den tradisjonelle måten å komme til toppen på, eller ved hjelp av veldig velvillige taxi/van-sjåfører . Vi valgte tog, noe som var litt dyrere (ca NOK 120,- per person), tok litt lenger tid, men var veldig sjarmerende. På toppen, kan man velge om man tar heis, rulletrapp eller vanlige trapper opp til Jesus´ føtter.
På toppen var det en utrolig utsikt trass i at det var skyet og tildels oppholdsvær. Det skulle vise seg at flere visste om denne severdigheten, for overalt hvor vi gikk og sto var det folk. Kreativiteten skortet det heller ikke på, og vi kan rapportere om flerfoldig hundre fotografier av mennesker som holder armene som Jesus, foran Jesus, med fotografen i fint froskeperspektiv med linsa rettet rett opp i nesa til Jesus. Som de rebellene vi er, valgte vi å gjøre helt andre ting foran han.
Etter en liten time takket vi for at vi fikk komme, tok rulletrapp og tog ned til sentrum igjen, og busset tilbake til Copacabana for å fikse de siste tingene før avreise i morgen. Nå sier vi oss ferdig med Brasilianske storbyer, og vender nesa mot Iguazu falls, før vi videre reiser til Buenos Aires. Det vil si at vi fra i morgen er først 23 timer på buss, et lite døgn i en foss for så å kjøre 20 timer buss til. Rapport kommer.

torsdag 18. februar 2010

Vi fant restekjelleren i Rio

Tirsdag kveld hadde vi avtalt med Reece og Cassie at vi skulle dra til Lapa for en liten fest. I dette området samler det seg massevis av mennesker både under karnevalet og ellers. Det er flere sambaklubber i området, men enda flere mennesker ute i gatene. Vi hadde ikke så mye peiling, men Cassie hadde lest om en klubb som skulle være verdt å stikke innom. Vi fant fram til klubben, som så fancy ut. Faktisk så fancy at køen var ca 200 meter lang - uten overdrivelse! Jaja, tenkte vi, og ruslet videre. Vi gadd jo ikke kaste bort kvelden på å stå i kø (dette var da etter at vi prøvde å bestikke vakta på bakdøra for å slippe køen, og han bare lo og ba oss stille oss i køen). Vi tuslet litt rundt på måfå, og plutselig hørte guttene noe sambamusikk rundt et hjørne. Vi ante ikke hva slags type sted det var, men man får det jo som regel morsommest når man gjør ikke-planlagte ting. Denne gangen var intet unntak.
Vi ble overtalt av en mann på 60 til å komme inn på festen. Han kunne lokke med det beste sambabandet i hele Brasil og billig drikke. Vi fikk også inngangen litt billigere enn opprinnelig, så det var tydelig at de ønsket oss inn. Inne i lokalet var det et evig, fantastisk karnevalkaos. Et 10-mannsband sto for musikken, som var høy samba. De stoppet ikke en gang å spille mellom sangene, bare lot de gli over i hverandre. De rullerte på instrumentene og mikrofonen også, og var generelt fantastiske. Klientellet besto av mer eller mindre voksne folk i alle aldre og i alle bekledninger, men felles for alle var at de var glade.
Vi ble raskt kjent med flere av gjestene, på tross av språkbarrierene. Den mest ivrige av våre nye venner var ei frigjort dame, som viste seg å faktisk være 75 år og oldemor. Hun svinset rundt hele kvelden på 12 centimeter sko i en flagrete kjole med kun truse under. Og hvordan vet vi dette? Fordi hun løftet like godt opp hele kjolen for å lufte seg litt i varmen. Dama brydde seg svært lite om at både Kjersti og Cassie fikk en kikk på pupper og lår, og vi kunne skjønt enige slå fast at om vi ser sånn ut når vi blir 75, så kan det hende vi løfter på stakken vi og. At den samme dama brukte mye tid på å fortelle oss hvilket nydelig par vi var, og en av de andre gjestene lo og hvisket at hun nok var ute etter trekant, fikk oss til å lure på om den gamle enka hadde pådratt seg et litt løssluppent rykte på sine eldre dager.
Hun var slettes ikke den eneste interessante gjesten, denne dama. Rundt oss krydde det av utkledde og pyntede gjester. Hvor ofte ser du damer på over 60 i bikini med paljetter på dansegulvet? Eller to menn på rundt 150 år med ei bøtte med is og pils i mellom seg turnere rundt i lokalet med bermudaskjorter og shorts? Det er dette som er ekte. Det er dette som er samba, Brasil og glede. Vi hadde det helt fantastisk, og fant oss en taxi i 3-tida og dro hjem. Da var fremdeles de eldste i full fest.

Vi kunne skrevet så mye mer, men legger heller ved noen ekstra bilder tatt med den alltid så hendige lille festdigitalkompaktvennen vår.

tirsdag 16. februar 2010

God natt, god morgen, god dag

Bare en liten kveldshilsen fra Rio. Vi har vært ute å spist med Cassie og Reece i kveld. Vi kan bekrefte at festen fortsatt pågår der ute, og at menneskene fremdeles smiler, vrikker og drikker.
Vi har hatt en skikkelig rolig dag, tatt pause fra sola og brukt rom og AC. Internettet slutter nok aldri å provosere oss, og vi har nok en gang blitt enige om at når vi kommer hjem til Norge skal hjemmet vårt ha så bredt bånd at gatebelysningen vil dimme når vi starter opp Airporten. Vel.. Klokken syv i kveld ble vi plukket opp av Reece og Cassie, og vi vandret gatelangs på Copacabana, skravlet, satte oss på en ute-restaurant og tok litt å drikke, fant en annen restaurant, spiste god mat, klagde på regninga som var til for å lure turister (ikke ringrever som oss), avtalte nytt møte i morgen og fant hotellrommet igjen. Livet er godt!

mandag 15. februar 2010

Sambaen lever

Guri malla, for et opplegg! Vi har vært på karneval i ordets rette, og fra nå av, eneste betydning. Etter mye tenking fram og tilbake, kom vi til slutt fram til at vi IKKE kunne være i Rio under karnevalet og IKKE dra til Sambodrome på den karnevalsparaden som vi ser på TV hvert år. Problemet var at de billigste billettene kostet 500 kroner og var visstnok ikke noe særlig bra, og de nest billigste kostet 1500, så de var liksom ikke noe alternativ. Vi bestemte oss for at de til 500 fikk holde for oss, og pakket zoom-linse og videokamera i veska. I ekte karnevalsånd måtte vi jo kle oss ut bittelitt vi også, i alle fall så langt budsjettet holdt. Kjersti valgte å gå som seg selv, altså prinsesse, og investerte i en tiara til 7 kroner for å understreke poenget. Per-Erik har alltid hatt en hemmelig drøm om å komme fra en rikmannsfamilie fra Tjøme med Yacht, og gjorde sitt aller beste for å se ut som en slik´en.
Metro er beste måte å komme seg rundt i byen på i disse dager, og det var det tydligvis mange som visste. Etter noe køståing i billettluka, trangtståing på banen og trangtgåing bort til Sambodrome, fant vi endelig "vår" seksjon og klemte rumpene ned på betongen og gjorde oss klar til noen timer med trangtsitting. Det er mange ulike "sambaskoler" som har hver sin parade hele kvelden og natta igjennom, og om man ønsker kan man faktisk sitte der og bli underholdt i 12 timer.
Det var noen utrolige nummer som kom dansende nedover gata. De villeste kostymene og så utrolig mange mennesker, både i paraden og på tribunene. Madonna var visst der også, men hun hadde nok minst kjøpt de nest billigste billettene, for vi så henne ikke. Etter en 3-4 timer var vi så utrolig slitne i hodet av alle sambarytmene og slitne i rumpene etter å ha sittet på betong litt for lenge, så vi bestemte oss for å tusle hjemover godt fornøyde etter en fantastisk opplevelse!
Det var jo tross alt Valentines Day, så et hjerte fullt av mennesker var vel bare å forvente. Lite opplagt da, et hjerte fylt til randen av mennesker lissom!

Bella Vista Village, Buzios

Vi ankom Buzios sent på kvelden, og valgte å ta taxi til Bella Vista. LURT! Som navnet tilsier er det god utsikt, og slikt får man på toppen av åsen. Det hadde nok fort blitt amper stemning i troppen hvis vi i de mørke timer hadde marsjert på lykke og fromme i Buzios' bakker. Nå skal det sies at det kun er fem minutters gange inn til sentrum, men det kunne vi ikke vite den første kvelden.
Bella Vista er drevet av et eldre ektepar, som snakker flytende portugisisk og spansk, men ikke engelsk. Kjersti har derfor fått brynet seg på grill- og overnattingsspansk, og har fungert som tolk for oss og andre gjester. Det skulle vise seg at Kjersti var best i spanskklassen, men med tanke på at Per-Erik og hans semre språkøre var klassekamerat sier det vel egentlig ikke så masse.
Rommene er små hytter rundt omkring i hagen, noen med små kjøkken og kjøleskap, andre helt enkle, uten tilleggsfasiliteter, men alle rom har eget bad, og de fleste har til og med varmt vann. Vi hadde den enkle sorten, men betalte heller ikke all verden (NOK 265,- per natt). Midt i hagen finnes et fellesområde med grill, gassbluss og en vask. Her serveres frokost som ikke er inkludert i overnattingsprisen (koster NOK 48,-), eller du kan lage din egen mat. Det utstyret du måtte trenge finnes på kjøkkenet og lånes villig ut. I fellesområdet skal det også finnes trådløst internett, noe som er en sannhet med modifikasjoner. Vi er ikke helt sikre på om vi kan laste plassen eller landet for drit dårlig oppkobling.
Hadde vi dratt tilbake til Buzios ville vi sikkert valgt plassen på nytt. Den ligger litt på utsiden av sentrum, slik at man kan gå fra bruket når man måtte ønske det. I tillegg er det veldig fin utsikt over havet med alle cruise-skipene og en deilig bris i varmen.

For hostelets bookingsider, klikk her.

søndag 14. februar 2010

Copacabana er morsomt å skrive

I går var vår første dag i en helt ny verden. - Karnevalverden. Ikke det at vi sto blant fjærkledde mennesker fra otta til sene nattetimer, men antall mennesker som er rundt oss, er helt kaos-masse.
Vi startet dagen med hotellfrokost og nettavis (det er alltid deilig med en rolig start på lørdagen). Deretter smurte vi oss inn med det vi hadde av solfaktor (klok av skade nå), og gikk mot stranden. Siden dette var første gang vi spaserte i Rios gater, hadde vi ingen anelse om hvor stranda var, utenom Per-Erik som hadde en magefølelse. Det skulle vise seg at magen til Per-Erik for en gang skyld var en positiv kroppsdel, og Copacabana var å finne kun et lite kvartal fra vårt hotell. Vel fremme betalte vi for to strandstoler, og satte oss til rette. Rundt oss var det fotballsparkende, solende, bølgelekende mennesker i alle kropsfasonger, men nok en gang må vi krype til korset: også på Copacabana finnes det flest normalt bygde mennesker. Er det ikke fint at vi er en slik stor gruppe. Til de av dere som drar til Copacabana for å bade, husk å ta både hepatitt A + B-vaksine før dere drar fra Norge. Vannet er som i havnebassenget i Oslo, og lukter litt råtten fisk, men stranda er helt utrolig.
Dette er sambatrommenes tid, og det kan høres. Feststemte mennesker i alle aldre danser i gatene, og på stranden kommer det små ukulele-trommekvintetter forbi med rytme i blodet og latter i ansiktet. I bakgrunnen høres fangende rytmer om det er live eller om det spys ut fra store høytalere som er plassert midt i gatene med trompetspillende mennesker forran. Selv Air Conditionen på rommet vårt lager sambarytme. Det er vanskelig å ikke være glad (hvertfall de første dagene, vi ser for oss at dette kan ta litt overhånd mot slutten av uka).
I går kveld gikk vi ut, mest for å skjønne hva dette her går i. Slik vi observerte er alle gatekryss langs Copacabanas strandgate avsperret, og det er en liten folkefest i hver gate. Damer på godt over 175 år står til sene nattetimer og vrikker til høyttalerne, og det er rett og slett en helt vill stemning for Nordmenn med litt stive danseben. Ryktene skal ha det til at inne i selve byen er det langt flere folk, langt flere høyttalere, og langt mer fest. Vi vurderer om vi skal ta oss råd til billetter på Samba Drome, som er selve karnevalsgata, hvis ikke får vi stå på utsiden sammen med resten og lytte.
Nå skal vi teste ut takterrassen på hotellet. Det er rett og slett for varmt til å gjøre noe som helst på dagtid, så vi får ligge å lade opp til i kveld i stede.