Mårn du, seiltur sier De?

Vi må innrømme at vi har brukt flere timer på båt den siste uka enn på lenge, og det begynner sånn smått å gå opp for oss at båt faktisk kan være kos og avslapning, ikke bare ølsjenking og 45-åringer som er verdensmestere i alt annet enn å være tro mot sin partner.

I dag tidlig var det duket for nok et sjøslag av den fine typen, og vi vandret ut på kaia til vår båt for dagen Phoenix 2 (vil tro den er gjenfødt). Turoperatørene på Ilha Grande er bevisste på hva kundene vil, så hvis man har lyst på en båttur vil de nok aldri si "beklager vi er gått tomme for båter". Det er bare å forklare hvor lenge du vil være ute, og vise hvor tjukk lommebok du har, så ordner de resten for deg. Turen vår varte i fem og en halv time, og kostet BRL 25,- (ca NOK 80,-). Fin pris for en fin tur.
Første stopp var den blå lagune, som er en av to (den andre er grønn) laguner som er en 'must see'-attraksjon på Ilha Grande. Ekspertene har som regel rett. Dette er det klareste vannet Per-Erik noen gang har snorklet i, med mer enn 50 meter sikt. Fiskene her er godt oppdratte, og kommer logrende til overflaten hver gang en båt stopper opp (kommer båt, kommer mat). Dette gjør sikkert fisken både tam og lat, men på andre siden er det veldig estetisk og moro å bade med spisende fiskestimer rundt kroppen.
Videre gikk turen til Saco Do Céu for lunch. Ingen av oss er helt flytende på denne portugisisken, men vi fant en rett Kjersti tolket til fisk. Det viste seg å være helt rett, men at det var snakk om en fiskerett som kunne mettet hele Brasil sto ingen plass (der fikk du den, Jesus! Èn fisk til å mette 198 739 269 mennesker! In your face!). Fisken var hvertfall helt utrolig god, og vi brukte store deler av måltidet til å minne oss selv på å ta med slike fiskeretter hjem til Norge, og til vårt fremtidige hushold.

Siste stopp på denne båttur var Japariz. Dette var vel ikke all verdens til stopp, men båtturens lekeleder ropte noe skikkelig gøy på portugisisk, alle de Brasilianske passasjerene klappet, lo og hoppet ut i vannet med barnlig glede, så da hoppet Per-Erik like gjerne etter. Kjersti tok på seg jobben som veskepasser, samtidig som hun vinket, smilte og sendte forelskede blikk til sin badende kjæreste (akkurat nå er det Per-Erik som skriver som dere skjønner).
Båten tutet, passasjerene skvatt opp i båten, og vi vendte hjem. Vel hjemme fant vi en bakgårdsrestaurant og spiste deilig pasta, og kylling stroganoff. Etter dette sjekket vi om internetten hadde forandret seg de siste timene, og spaserte rolig hjem til rommet som strålte mot oss med sin fukt og varme.


Her er forresten et helt random bilde av noen litt store meloner.

Be a Fan