Nasjonaldag og kjendiser

Som dere sikkert har skjønt kom vi oss etterhvert til New York. Ei natt på flyplassen er kanskje ikke å anbefale for alle, men vi koste oss som best vi klarte. De første par dagene brukte vi på å rusle rundt i gatene, kjøpe nye truser og sokker på HM og sove ut.
Men, i går var det 17. mai! Vi hadde bestemt oss for lenge siden at denne dagen skulle feires på Sjømannskirken i NY, og håpet om å få kloa i en vaffel var stort. Vi hoppet over gudstjenesta, men planla å komme oss dit til barnetoget klokka halv fire. På veien stakk vi innom Apple Store på hjørnet av Central Park, dit iPaden til Per-Erik forhåpentligvis kommer før vi reiser herfra. Den butikken er jo himmelen for enhver Apple-bruker og litt helvete om lommeboka er like tom som vår. Tomhendte ruslet vi ut igjen. Butikken er forøvrig åpen 24 timer i døgnet - alltid - for den som er interessert!På veien stoppet vi forresten opp utenfor et fancy hotell, der en haug med paparazzier holdt til. Nysgjerrige som vi er, lurte vi jo på hvilke kjendiser de ventet på. Vi tok bilder av de som steg ut av bilen, og etter litt hjernevrenging og senere googling kom vi fram til at vi har bilder av mora i Gilmore Girls (Lauren Graham) og broren til Dexter i Six Feet Under (Peter Krause). Kanskje ikke de beste paparazziene, når vi bruker fem timer på å finne ut hvem som er på bildene, men artig læll.Angående kjendiser, så er det jo en del "kjente" nordmenn som bor i USA, og vi så jo noen av disse på 17.mai. Stargate-gutta Mikkel S. Eriksen og Tor Erik Hermansen var der, det samme var tidligere supermodell Sunniva Stordal. I tillegg var Sturla Berg Johansen en kjapp tur innom, men det kan vi ikke bevise med bilder. Det var flere der også som garantert var modeller eller forsøkte å bli det, men vi kjenner verken navn eller ansikter på slike.
Hehe, nok kjendiser! Vi kom fram ca en halvtime før barnetoget og Per-Erik kastet seg umiddelbart over Soloen og wienerpølsene med lompe (ketchup tur/retur, sennep tur) de solgte på utsida. Inne fotsatte vi med vafler med jordbærsyltetøy, kaffe og Fruktnøtt. Puh. Men, det er lov på 17. mai. Barnetoget var overraskende langt og ble ledet av en glad kar i rosa Moods-dress. Han skulle foresten senere vise seg å være klassisk pianist. Snakk om feil førsteinntrykk. Barna var bunadskledd med norske flagg i ansiktet, og sammen med presten (ved navn Per Erik) og en høyttaler koblet til et agregat fra krigen marsjerte de rundt kvartalet til klassiske 17. mai-toner. Ved tilbakekomst tok Bergens Politiorkester over, og de framførte alle melodiene vi er vant til å høre på nasjonaldagen. Per-Erik (ikke presten, men han andre) er vant til å ikle seg korpsuniform og på spørsmål fra Kjersti om han kunne alle låtene som ble spilt, var svaret: alle stemmene på alle instrumentene på alle låtene. Jaja, det kunne vel ikke jeg vite vel :) Erfaring eller ikke med korpsmusikk, vi ble begge litt blanke i øya til "Ja Vi Elsker", og en uke føltes plutselig veldig lenge.Etter barnetoget gikk alle inn (stappfullt, sikkert 150-200 mennesker) og folkemusikerne Tørvikbygd hadde underholdning for barna. De store barna koste seg også! Etterpå gikk vi rundt hjørnet for å finne oss litt mat, og selv om vi ikke klarte å oppdrive kjøttkaker, fant vi oss noen kjøttboller som fungerte som substitutt. Etter maten, gikk vi tilbake til Sjømannskirken, og kikket på live streaminger fra NRKs 17.mai-sendinger.

Klokka 19 var det klart for kveldens festprogram. Tørvikbygd spilte og sang, sang gjorde også Kjersti Kveli og Aksel Kolstad spilte Grieg på piano (han i rosa dress og orange Nike-sko altså). Festtaler for kvelden var Stein Villumstad fra "Religions for Peace" og i tillegg hadde konsulen fra ambassaden med hilsen fra Kongen og Dronninga. Til slutt viste de en haug med bilder fra Norge på lerret og kvelden tok sakte men sikkert slutt. Beck og Back tok banen opp igjen til upper west side, der vi bor, og sa seg storfornøyde med dagen.

En stor dag og en stor kveld for en stor gutt

I går var virkelig dagen med stor D! Vi sto opp relativt tidlig, kjente på lemmene etter den relativt harde vulkanklatringen dagen før. Vi fant fort ut at vi var i toppform, og lett kunne klare tre-fire timer på en sykkel.
Vi syklet i vei, og passerte kyr, jorder, bjørnebærbusker og innfødte. Etter to timer stoppet vi i et lite naturreservat med fine fossefall, tok våre bilder og lyttet til fuglen på den grønne gren. Kjersti klarte å fange Per-Eriks oppmerksomhet med fin påkledning, hun påstår selv at alt annet var til vask, og det morsomme var at engelskmennene mente dette var skikkelig funky.
Etter to nye timer kom en utslitt gjeng tilbake til Pucon, med syre i beina, og gnagsår i pumpen. Turen var veldig bra, men kanskje litt i hardeste laget med tanke på hva vi utsatte kroppene våre for tidligere i uka.
Men, over til noe langt viktigere. Bursdag! Det er vanskelig å beskrive en slik storslått kveld med ord, så vi har lagt inn endel bilder som beskriver det meste. Vi valgte første dagen i Pucon å dra på et arrangement der vi kunne spise og drikke så masse vi ville til klokken slo midnatt, og det var stort sett det vi gjorde. I tillegg til vår gruppe var det også en annen GAPgruppe som var med på bursdagen til Per-Erik (lite visste de om akkurat dette, men hvem henger seg vel opp i detaljer på en dag som denne?).
Etter at den gamle mannen i hjørnet hadde sovnet, dro en bil med høylytt innhold (skriv mennesker) tilbake til vår base, og fortsatte ut i de sene nattertimer. Bursdagsbarnet var storfornøyd, bursdagsforloveden var tilfreds, og engelskmennene snakket om fotball.
In vino veritas, ergo bibamus.

En viktig dag er snart over

Kammerater ...
Jeg kunne tidligere i dag oppservere noe utilgivelig, noe krenkende, noe helt utenfor min fattige forstand. Frem til nå har 14. mars for meg vært MIN dag, MIN alene, og ingen andres (med unntak av Kristin på barne-/ungdomskolen, hallo til deg hvis du leser). Etter at Facebook ble et dagsaktuelt medie, er det en og annen SNIK (hallo til deg også) som har tråkket inn på mitt territorium, men på å forsiktig vis at jeg faktisk kan finne det underholdende, og lite truende.

Når jeg i dag tidlig satte meg ned med en utgave av VGnett, kunne de faktisk presentere følgende overskrift: Gratulerer med dagen, Pi. Skal Pi være av større betydning enn MEG? Jeg mener at vi her på grasrota må stå samlet, og ta dette opp i fagforeninga, slik at vi kan få slutt på denne konstante sjikane av hard arbeidende sønner av arbeiderklassen. Jeg ønsker med dette å gå til en verbal krig mot Pi, og starter svertekampanjen med at lille duste-Pi kan kose seg med sine 3,14etc. mens jeg på min side skal ut å feire 28 om kun få minutter!

Til alle dere der ute som har sendt meg meldinger på Facebook og mailer. Tusen takk for en fantastisk oppmerksomhet. Jeg har virkelig satt pris på det. Om dagen i dag og kvelden i kveld blogger vi snart.

:: perik ::

Bursdag i Sydney

Nå ble jeg jo feiret med brask og bram før avreise til det store utland, så det er kanskje ikke noe å gjøre noe stort nummer ut av, men på lørdag ble jeg altså 30. Dagen begynte med at vi våknet tidlig, noe vi har gjort helt siden vi kom hit. Det er veldig deilig faktisk å være A-mennesker. Spørs hvor lenge det varer da … Vi spiste en kjempefrokost på hjørnet (masse toast, eggerøre, bacon, pølser, tomat, potetgreier, frukt, juice, syltetøy og kaffe for drøye 40 kroner), før vi ruslet opp på gullsmeden for å tilpasse den fiiiiine forlovelsesringen jeg fikk dagen før!! Litt av en bursdags-surprise :)
Så satte vi oss på en takløs turistbuss og tok en runde rundt i byen i sola, veldig deilig. Hoppet av i Darling harbour, en veldig koselig del av Sydney. Der spiste vi Subway-lunsj på bryggekanten. På dette stedet ligger også verdens største kinolerret, og vi fikk oppleve en 3D-film der – sprøtt! Etter det så ruslet vi rundt i havna og kikket etter en restaurant der vi skulle spise bursdagsmiddag seinere på kvelden. Vi endte opp med Meat & Wine company, etter at vi hadde smugkikket på de enorme biffene folk satt og spiste. Fikk ikke bord før kvart på ti, men det er lov til å spise sein middag på bursdagen!
Etter å ha slappet av litt og surret litt rundt på internett tok vi taxi til restauranten. Der spiste vi deilig 3-retters. Desserten er faktisk noe av det beste jeg har smakt i hele mitt liv! Servitøren sa etter hovedretten: I know you have been through alot, but I have to ask: Would you like to see the dessert meny? Hihi, sjølsagt! Vi avsluttet kvelden med en drink på en bar i nærheten. Perfekt! Jeg glemte jo at jenter har lov til å fylle 29 mange ganger, men jeg tenker jeg blir 30 en del år framover i stedet jeg, for det var egentlig veldig veldig stas :)
Hele denne dagen er for øvrig sponset av våre gode venners bursdags-/reisepenger!