Noen intensive dager i Bariloche

Fy som dagene går når man går hele dagen! Vi later som vi er spreke, beina våre protesterer, og vi er laangt over anaerob terskel på daglig basis (ifølge kosthold- og treningsekspert Per-Erik Bjørnback).
Vi starter med grillingen der vi sluttet sist. Vår hyrde og stolte tjener Lucio stakk på butikken og kjøpte inn kjøtt og grønnsaker til åtte ulver og en gamp (Jackie fra England er vegetarianer). Det skulle også vise seg at Line fra Danmark hadde bursdag (nøyaktig én uke før Per-Erik, så husker dere det neste søndag!!), så utover kvelden ble det både kake, og Marit Larsen på anlegget. Dette var altså første kvelden hele gruppa var samlet, og en fin start på de neste dagene. Vi har veldig fine folk i gruppa, og vi får håpe vi ikke "skrævlær høl i hue på'rem" siden vi ikke har hatt så stort publikum på mange måneder.
I går var det turgåing som sto på programmet. Fordelen med fjellturer er at det er et sunt alternativ som ikke trenger å koste så masse. Det er mye å gjøre i Bariloche, men det meste er med ekstra guide, noe som igjen betyr mer penger ut. Ikke det at det koster all verden hvis man er på en kortere tur med større budsjett, men for oss må vi vurdere litt hvilke aktiviteter vi ønsker å bruke penger på. Med andre ord så var fjellet Cerro López et godt alternativ.
Vi startet tidlig med frokost, og 40 minutters busstur til foten av fjellet. I startet var det på grensa til klatring, men bare det å få lov til å gå i tørr, frisk luft igjen gjorde styrkeøkta nesten umerkelig (hvertfall på det tidspunktet). Planlagt tur var tre timer opp en liten pause på den lokale, rosa kafeen (som også har overnatting) og to og en halv time ned igjen. Værendringene var drastiske med sol, tåke og sprutregn. Til turlystne kan vi opplyse om at fra den rosa kafeen er det også mulig å gå videre oppover fjellet, og gjøre det til en to-dagers tur.
På vei ned klarte vi å gå riktig så feil, noe som gjorde at vi spradet på tvers av tomta til satans søskenbarn. Han var lite interessert i å hjelpe oss med å komme på rett spor, men desto mer interessert i å fortelle oss hvilke idioter vi var som spaserte tvers over tomta hans (skog uten grenseskille og gjerde). Falleri fallera som bestefar pleide å si: da vi endelig fant veien tok vi til høyre i stede for til venstre, noe som resulterte i at vi etter 20 minutter måtte snu 180 grader og gå tilbake. Enden på visa var at vi måtte vente to timer på bussen som skulle ta oss tilbake til byen. Ventetiden kortet vi ned med å spille kort, kaste småstein på skilt mens vi ropte så høyt vi kunne, fant opp nye dyreraser og balanserte en pinne på nesa.

Etter alt for mange aktive timer, var det to slitne, tilårskomne mennesker som kapitulerte i senga etter en lang dusj og et kort måltid. Det er godt å endelig legge seg fysisk sliten igjen!
I dag valgte vi nok en billig løsning, og vandret til alpinanlegget Piedras Blancas. Vinterstid er nok dette et meget bra anlegg, men med tørr sand under bena og stekende sol var det vanskelig å se på dette som en plass med snowboard og ski i alle retninger.
Videre gikk turen til den roterende restauranten på toppen av nabofjellet (høres ikke dette sprekt ut?) Fordelen med denne restauranten var at de serverte sjokoladekake, og i tillegg kunne de friste med flott utsikt, bordene var plassert i en sirkel som roterte 360 grader rundt med fjell, innsjø, store fugler og skjønnhet så langt øyet kunne se.
For de late går det en taubane fra restauranten og ned til byen igjen. Vi valgte å taubane oss ned igjen, noe som kanskje gjør oss til halvlate sjeler. Det kan vi absolutt leve med.
I ettermiddag gikk flokken alene til byen, som ser ut som en hvilken som helst tyrolerby, med villmarkspanel og vestlandskledning på husene. Dette er nok ikke tilfeldig, da Bariloche er Argentinas svar på Sveits og dets sjokoladefetisj. Det er sjokoladebutikker over alt, noe som sendte Kjersti direkte opp i sjokoladehimmelen men med kalorikalkulatoren godt innplantet i bakhodet "Jeg har gått i to dager, det må da tilsvare endel biter sjokolade". Per-Erik diltet etter, og fant på et tidspunkt en butikk med supertilbud på Helly Hansen-sokker. Fiffig å dra verden på tvers for å kjøpe med seg sokker. Det er sikkert et tegn på at vi begynner å bli gamle. På vei tilbake til hostellet passerte vi forresten den skandinaviske pub'en Los Vikingos, som hjalp vår teori om at alle ord med 'os bak er spanske.

I kveld har det vært grilling på hostellet igjen, og etter litt søvn er det vel på tide å busse seg videre. Vi er på vei inn i Chile. Det kommer til å bli en sterk opplevelse.

Be a Fan