Soroa og farvel til gruppa

Etter syv lange og syv breie ankom vi Soroa, den siste stoppen før GAP-turen var over. Mye av grunnen til at turen tok så lang tid som den gjorde var veiene, i tillegg til at bussen vår var utstyrt med egen GPS-sender, som fungerte helt motsatt av hvordan vi er vant med hjemme i Norge. I Norge har vi mottakere som tar imot signaler og forteller oss hvor vi er. På Cuba er det altså en sender som forklarer militæret hvor kjøretøyet deres er til en hver tid, hvor fort det kjører (ikke lov å kjøre mer en 70 km/t med buss. Takk og lov for det med de veiene), og hvor bussen stopper på veien. I tillegg til dette er bussjåføren pliktig til å skrive rapporter for hver stopp som forklarer mer eller midre de samme tingene som militæret allerede hadde fått via GPS-senderen.

Vi ble innlosjert på Hotel & Villas Horizontes, et kjempestort ferieområde med egne hytter til utleie, svømmebasseng, snackbar og restaurant. Etter mange imitasjoner og lange timer uten søvn i tillegg til en røff tur til Soroa, valgte BeckBacks å ta en rolig ettermiddag ved svømmebassenget (det var fortsatt overskyet og grøssent, så vi benyttet oss ikke av badefasalitetene). På kvelden spiste vi felles middag, og satt et par timer i snackbaren og småpratet før det ble tidligkvelden.

Tidlig neste morgen spratt Back opp av senga, løp bort til Beck (twinbed rom), som lå stille med tørr og varm snute. Hun Becka følte seg ikke så topp, så Backen måtte spise frokost for to, samt oppleve for hele flokken. Første stopp etter en middelmådig frokost var Soroa Orchid Garden. En botanisk hage med en av verdens største orkidesamlinger (mer enn 700 ulike arter). Hagen ble grunnlagt av advokaten Tomás Felipe Camacho fra Kanariøyene, som samlet ulike orkideer for å hedre sin datter som døde 20 år gammel i barselseng. Hagen er nå et nasjonalmonument, og militært velstelt.

Videre bestemte en amerikansk designer, to irer og en Back med påbegynt svulp i magen å ta spaserturen opp til nærmeste fjell og utsiktspost. Det sies at på en klar dag kan man fra denne toppen se både nord- og sørkysten av Cuba. Vi kunne med sikkerhet se den ene kysten, men med stesans som en tom tube kaviar var det vanskelig å bestemme seg for om det var nord eller sør vi så.

Tilbake på hotellet hadde Beck allerede pakket ferdig for Back i tillegg til å ha lagt frem favorittreisebuksene hans, så lykkelig kunne de og dere gruppe vende nesene tilbake til Havana. Som en avslutning på åtte dager med sosialt samvær på kryss av landegrenser, ville Coco ta oss på en guidet tur i Havanas gamleby med påfølgende middag. Per-Erik var nødt til å ta ut penger, da dette var siste sjanse på lang tid (minibanker er ikke det mest hyppige man ser på Cuba, og det er ganske krunglete å ta ut penger på utsiden av de største byene). Han avtalte at han skulle møte resten av gruppen på Plaza de la Catedral kort tid etter han forlot dem. Han vraltet avgårde uten mobil, klokke og andre nyttige hjelpemidler. Siden denne historien har to sider der begge sider både kan ha rett og feil velger vi å oppsumere kvelden nøytralt. Både Per-Erik og gruppen var på samme plass, og lette etter hverandre i mer enn en halv time, uten hell. Per-Erik på sin side begynte å lete på andre plasser i gamlebyen, mens gruppen skilte lag og lette etter Per-Erik på de mest logiske stedene en Per-Erik kunne finne på å oppholde seg. Etter en times leting valgte Per-Erik å gå tilbake til hotellet, finne frem mobilen sin (slik Kjersti hadde sagt at han skulle gjøre allerede før han skilte lag med gruppen), sendte en tekstmelding til Kjersti, og fant dem på under tre minutter. Utrolig hvordan teknologiens verden er blitt! Middagen smakte godt, og avskjeden med gruppen ble en søt smerte. Det var veldig interessant og morsomt å ha en ung turguide med så klare meninger.

Be a Fan