Siste kveld i Havana

Hei alle der hjemme. Det skal vise seg at brevduer er kjappere kommunikasjonsform enn internett på Cuba, og med det blir vi teknologitroll litt handikappede. På en annen side er dette litt deilig også, men mest av alt har vi jo lyst til å dele med dere. Vi er i skrivende stund i Cinfuegos, og er inne i våre siste dager på Cuba. Våre problemer om dagen er få: Vår siste (av to som ble med på tur) mac-lader synger på siste vers, noe som gjør at vi kanskje ikke får skrevet før vi har kjøpt ny (i USA), og vårt andre problem er at internetten her på Cuba koster rundt NOK 75,- i timen, så for å ha råd til å reise hjem, begrenser det hvor mye vi får gjort på vår lille blogg. Når det er sagt, så vil alt bli publiseret, men om mulig litt hulter til bulter, da maskinen til Kjersti nå offisielt har tatt strømkvelden. La oss starte med den siste kvelden Beck & Back var alene i Havana, før de møtte GAP-gruppa si.

Som vi har skrevet tidligere oser det av finkultur i Havanas gamleby. Vi kunne sikkert oppsøkt mer enn vi har gjort, men bare det å gå rundt i smågater, lytte til musikk, trekke inn sigarrøykende turisters utpust og se på alle de gamle husene har vært en stor opplevelse. Vi har i løpet av de første dagene på Cuba og i Havana funnet vår favorittkafé, La Dichosa hvor Tamara og hennes band Los Cinco del Son spiller "to dager på, to dager av". I tillegg har vi etter tips fra Norge vært på utestedet Bar Monserrate, som etter Per-Eriks ører å dømme huser Cubas beste, ukjente trompetist. For vår del har det handlet mye om musikk og folkeliv disse første dager.

For å gjøre litt ekstra stas ut av siste kvelden før vi skulle forholde oss til en gruppe igjen, tok vi på oss finfjøra våre, og spaserte opp til den velkjente restauranten Floridita. Denne gamle erverdige restauranten har som tidligere nevnt servert storheter som Ernst Hemingway, noe de visste å skrike ut om. Prisene her er ganske stive, og tiltrekker seg stort sett turister som oss selv. Vi gikk for hver vår hovedrett, selv om bestikkmengden på bordet gav oss inntrykk av at én rett ikke var nok. Maten kom på bordet, og allerede etter først bit kunne vi erfare at pris og smakopplevelse nok engang ikke hang sammen. Hvis man er på utkikk etter god mat, dra i første omgang ikke til Cuba. Hvis man allerede er i Havana og er på utkikk etter god mat, dra så absolutt ikke til Floridita. Gardinene var fine da! Til dessert vurderte Per-Erik en sigar (turist som han var), men fikk kalde føtter. Det ser rett og slett for dumt ut å sitte i Havana ved siden av en sigarrøykende tysker med Che Guevara-trøye og revolusjonshatt å dampe på en sigar som mest trolig ikke smaker noe godt engang. Det er bare snakk om å finne balansegangen mellom autentisk og patetisk (med all respekt å melde til alle der ute som faktisk har et forhold til deres revolusjonshatt og Guevara-artikler).

Kjersti valgte lurt til dessert, og gikk for tre kuler is. Per-Erik på sin side, skulle kjekke seg med romflambert frukt, tross i at han allerede i juli 2002 hadde sin første dårlige opplevelse med alkoholflambert dessert i Cape Town. Alt i alt (som du sikkert har fått inntrykk av) ble vi aldri helt overimponerte av Floridita.

Etter middagen spradet vi ned til La Dichosa for å lytte til Cinco del Sons sett en siste gang. Tamara er virkelig en flott person, med mange smil, en super stemme og en genuin interesse for andre mennesker og deres liv. Vi føler virkelig at vi har fått en ny venn i Havana. Som en liten faktasnutt på slutten, så slutter live-musikken i gamlebyen i Havana mellom 22:30 og 23:00, noe som passet utmerket for pensjonistene Beck & Back som på det tidspunktet hadde lengtet etter senga i flere minutter allerede.

Be a Fan