En hitparade i Languedoc

Etter min lille reise i Languedoc-regionen, så er det helt klart at dette er en plass vi kommer til å reise tilbake til som fulltallig flokk. Det er mange ting jeg har opplevd som jeg vil se igjen, men like fullt mange for meg uoppdagede perler som fortjener en visitt.

Det første er enkelheten i å komme dit. Med den nye direkteruta fra Moss lufthavn Rygge, er det kjapt og enkelt å reise til Béziers. Prisen får deg ikke til å miste håret heller (rundt 1.300,- T/R for en langweekend, og mest trolig billigere hvis du kan være mer fleksibel på dagene, april 2011), i tillegg til at rundt 2,5 timer ikke er urovekkende lenge i en flygemaskin. Det er Ryanair som har startet den nye direkteflyvningen til Béziers, og denne ruta er også tilgjengelig fra blant annet Sandefjord lufthavn Torp.

Selv om dette ikke er helt min stil (men langt mer Kjersti sin), så anbefaler jeg å planlegge litt i forkant. Languedoc har korte avstander mellom byer/tettsteder, men de er fortsatt lange hvis du skal gå. Jeg ville planlagt en 'kombo', med én del leiebil, én del sykkel, og én del kollektivt/taxi.

Bilkjøring i Languedoc
Som jeg har nevnt i tidligere innlegg, er kjørekulturen relativt lik den vi har i Norge, men å ha en relativt god kartleser i passasjersetet vil nok gjøre susen biffere (eller noe sånn). Rundt 1,5 time med bil fra Béziers ligger både Massif de Caroux med gode klatre-/fjellturmuligheter, og St-pons-de-Thomiéres som er starten av en stor nasjonalpark. Vi besøkte ingen av disse plassene på vår forrige reise, men guidene vi møtte anbefalte dette for folk som setter pris på natur og fine gåturer. Kjører du som min far vil du nok være der på én time og 20 minutter, og den som ikke tisset eller spiste i Béziers får pokker meg vente til vi er fremme. En helt annen mulighet er å ta dette som en tur, mer enn en transportetappe. Langs veien kan man gjøre alt fra elvepadling, fisking og vingårdbesøk til landsbyvandring.
En annen ting vi heller ikke fikk med oss var regionshovedstaden Montpellier. Er du i Béziers, og føler at du trenger mer storby, så er dette en plass å besøke, selv om jeg på vår neste tur hadde planlagt en helt annen storby (drypper litt nå jeg for å holde interessen oppe til slutten av innlegget). Fordelen med leiebil her er at det er mye å se på veien, men strengt tatt så er det gode kollektivruter mellom Béziers og Montpellier, så du er ikke avhengig av egen bil.

Sykkelferie i Languedoc
Sykkelferie er kred+! Tenk å oppleve samtidig som du forbrenner kalorier utover det vanlige – makan til kombo! Når det er sagt, så kan du med litt planlegging finne en rute som er tilpasset deg og dine, og få en fantastisk fin 'slow travelling'-ferie uten at du tråkker på deg brokk (er det strengt tatt mulig?). I april 2011 lanserte Henriette Bingen Sande boken "Sykkelferie i Frankrike, På egenhånd i Languedoc", som tar for seg ulike ruter, opplevelser og praktisk informasjon rundt sykkelferien. Vi har sett kjapt gjennom den, og her er det mye god informasjon å hente. For mer informasjon og bestilling av bok, klikk inn på hennes hjemmeside.
Om du ikke har lyst til å ta med deg sykkelen på flyet, så kan det være et godt alternativ å kontakte Mellow Vélos eller en annen sykkelutleier. Hvis du her gjør reservasjoner i forkant av reisen, kan dere avtale hvor han skal levere syklene, og hvor han skal plukke dem opp. Mellow Vélos kan tilby alt fra terrengsykler til tandem, så her er det litt for enhver smak. Prisene ligger fra NOK 480 - 560 per uke (april 2011).

Så... hvordan vil vår neste reise hit muligens se ut?
Når vi skal tilbake til Languedoc, vil vi sette av rundt 14 dager. Fra Béziers ville vi leid bil direkte, og startet med en kjøretur rundt i regionen. Litt uten mål og mening, men med St-pons-de-Thomiéres og nasjonalparken som et klart delmål for turen. Hvis du er over gjennomsnittet interessert i vinslott, så kan ferien bli hektisk, da de ligger strødd overalt. For min del hadde jeg nok sett for meg litt færre vinslott enn forrige tur (det er her finkultur vs ukultur slår inn regner jeg med). Det som virket fint med Languedoc er at du med bil kan stoppe eller passere små, koselige landsbyer for "hver mil", noe som underbygger ideen om å reise litt uten mål og mening. I de fleste landsbyene finnes det home stay/bed & breakfast i ulike prisklasser. En utfordring kan selvfølgelig være å finne ledige rom i høysesongen, men overnatting finner man alltids.
Etter rundturen ville vi sjekket inn på Hotel de Poètes et par dager for å oppleve Béziers, shoppe litt, gå på et par museer og være pittelitt 'schæshter'. Videre har vi i forkant (rutinerte som vi er) kontaktet Mellow Vélos som ville møtt oss med sykler for en liten rundtur til Cap d'Agde med bading, soling og et etter ryktene veldig bra akvarium-besøk. Som en liten kuriositet kunne vi også gått til porten av nudistbyen (en fysisk avlukket del av Cap d'Agde hvor alt og da mener jeg alt foregår uten klær), for så å feige ut, sette oss på syklene og vende nesen mot Valras-Plage for mer strand og småbyliv (det er viktig med store gulrøtter mellom treningsøktene).
En opplevelse jeg ønsker meg er å få bo en natt eller to hos Christine og Jean Viennet på deres slott Château de Raissac. Vi besøkte plassen på sist reise, og her ønsker jeg mer. Bare det å gå rundt på slottet og se (men ikke røre) på alle de gamle tingene som står over alt, sitte i hagen å lese en bok, spise god mat kokkelert av Jean og våkne opp dagen etter på et slott virker veldig forlokkende.
Som en avslutning på turen er det samlet opp et par høydepunkter: Fra Béziers kan man leie kanalbåter for to-ti personer. Her står du helt fritt til å cruise sakte fra vinslott til vinslott, sitte på dekk i sola med iskald cola på glassflaske (ja, glassflaske), lese, lage mat eller rett og slett stoppe båten og gå en tur langs kanalen eller fiske. Om du bare ønsker en liten svipptur på kanalen kan båtene leies for dagsturer, og hvis du ønsker kan du legge hele ferien til kanalen. Det vi fikk anbefalt var en 3-dagers tur fra Béziers til Homps som visstnok skal være den fineste delen av kanalen. Skal du leie kanalbåt i høysesongen er det viktig å være tidlig ute. Vi ble anbefalt å kontakte Rive de France i april/mai om vi ønsket båt i juni/juli/august.

Som en avslutning på vår fremtidige ferie, ville vi etter båtturen kommet oss til togstasjonen i Béziers, og bestilt oss en enveisbillett til Barcelona, som kun ligger 2,5 timer unna. Tenk å få så mye ut av skarve 14 dager! Fantastisk, og god tur!

For utfyllende informasjon om reisen, anbefaler vi å lese våre innlegg fra fredag, lørdag og søndag fra Per-Eriks forrige tur til Languedoc.

Palmyra Golf Hôtel, Cap d'Agde

Tidvis luksus ønsker deg velkommen på Palmyra Golf Hôtel. Golf til mor/far og spa til far/mor. De kan smykke seg med fire stjerner, som et av få hoteller i Cap d'Agde. Det er så absolutt ikke noe å utsette på komplekset, men det er nå en gang slik at man blir blendet av stjerner, og da blir fallhøyden større.
Hotellet er finfint, rent, stort, har egen restaurant, room service, et utall kanaler på flatskjermen, myke senger, enkelte engelsktalende resepsjonister, badebasseng, god frokost, golfbaner så langt øyet kan se og treningsanlegg. Problemet er bare at jeg blir så urettferdig i min bedømmelse når jeg ser disse 'fordømra'de' stjernene.
Prisen på rommet jeg hadde var € 130,- (april 2011), og slik vanligvis reiser ville vi nok funnet et billigere hotell i Cap d'Agde, og brukt mellomlegget på tull og fanteri i stedet. Men for å presisere; skal du spille golf, eller unne deg litt ekstra er dette virkelig plassen å bo i Cap d'Agde. Gratis wifi på hotellområdet ble godt mottatt av bloggeren, og totalopplevelsen var god.

Palmyra Golf Hôtel
Avenue des Alizés
34300 Cap d'Agde
www.palmyragolf.com

Hotel des Poètes, Béziers

Godt plassert midt i sentrum av Béziers ligger Hotel des Poètes litt bortgjemt, men for plassering og pris så er det verdt å lete litt. De fikk april 2011 et flunkende papirbevis på at de er et at de best rangerte hotellene på Tripadvisor, noe som for oss backpackere er et viktig og godt bevis.
Rommene er rene, lyse og fine, "alt" ligger rett rundt hjørnet, og i informasjonen er de veldig behjelpelige med å fortelle om alt som skjer i Béziers. På motsatt side av hotellet ligger en liten park som blir benyttet flittig av Béziers' befolkning som lunchsted og "soverom" (for de litt mindre heldige).
Også denne plassen bodde vi kun én natt, så noe stort inntrykk fikk jeg ikke, men jeg hadde ikke hatt betenkeligheter med å bo på Hotel des Poètes neste gang vi ferierer i Béziers. Prisen her er en viktig faktor. Som vi fant ut på vår lange reise, så er det bedre å bo på et litt dyrt hostel enn på et ekstra billig hotell. Selv om Hotel des Poètes skryter på seg 'Hotel' i tittelen, så er det mer for et eksemplarisk hostell å regne. Et hostell for både eldre og unge. Rommene ligger fra € 45 - € 85 (april 2011), den siste prisen er for et familierom med plass til 4 personer. Rommet jeg bodde på kostet € 60, og hadde twin bed, et lite bad, og god plass til koffert, men ikke stort mer. Med andre ord perfekt, da Béziers er en by som har mer å tilby enn innsiden av et hotellrom. En annen fordel er at hotellet har god wifi-dekning og raskt nett.

Hotel des Poètes
80 Allées Paul Riquet
34500 Béziers
www.uk.hoteldespoetes.net

Hostellerie de Saint-Alban, Nézignan l'Evêque

Hostellerie de Saint-Alban er en ombygget herregård, med alt fra enkelt- til familierom. I førsteetasjen er det en restaurant/bar som serverer velsmakende mat, og frokostbuffet for morgenfuglene.
Rundt Hostellerie de Saint-Alban har de en koselig hage med plass for å lese favorittboka, ta seg en dukkert i bassenget eller slikke til seg en liten solstråle. De har gratis wifi på hele området, men det begrenser seg til én enhet per rom (altså litt trekk der fra datanerden som liker å være på nett med alle enheter samtidig).
Prisen på rommet jeg bodde på var € 145,- mens i høysesong er prisen € 160,- (april 2011). For enmannsrom var prisen € 82/92, og for frokostbuffet var prisen € 15,-
For alle som verdsetter rene rom, koselige omgivelser og god restaurant i "kjelleren", ta turen innom Hostellerie de Saint-Alban.

Hostellerie de Saint-Alban
31, route d'Agde
34120 Nézignan l'Evêque
www.saintalban.com

En snarvisitt i Skien

Per-Erik tok en snartur til Skien i helgen. Ikke masse å melde fra om utover at han kjørte både gravemaskin (gravde grøft for overvannsdrenering) og traktor (flyttet paller for vedsekker). Dette er ganske stort for en datanerd!
På lørdagskvelden nøt vi denne solnedgangen i Gjerpensdalen mens vi spiste god mat, hadde litt godt i glassene, for så å dra på konsert med Sixpack. Et band med rutinerte karer som burde oppleves om de kommer til en scene nær deg!

All in?? I'm out!

Da ble det dessverre slik denne gangen at NM i poker får gå sin gang uten at BeckBack er representert. Noen ganger må man bare si nei til ting. Enda vi klarte eliteserieopprykket med Gjøvik HK, var det denne gangen for mange ting som ikke klaffet.

Men, nå som jeg har dere her, kan jeg jo skravle i vei litt. Det har vært mye Per-Erik de siste dagene, så for å balansere litt kan jo jeg fortelle om våre reiseplaner i nærmeste framtid. Jeg gjør oppmerksom på at det i denne teksten ikke vil forekomme fullt så mange metaforer, bilder, anekdoter og svulstige formuleringer som den siste tids innlegg.

Vi vant jo, som noen sikkert husker, en konkurranse der norges beste reiseblogg ble kåret. Premien var reisegavekort fra Ticket til en verdi av kroner 10000. Denne premien ble det tidlig bestemt at skulle brukes til å kose oss litt ekstra. Vi har etter at vi kom hjem fra vår lange reise i mai i fjor stort sett hatt det travelt. Vi har startet opp i nye jobber begge to, og tatt på oss fryktelig mye for å spare opp igjen litt av de pengene vi brukte opp rundt om i verden. Dette har resultert i at vi rett og slett trenger en husmorferie. Vi måtte, på grunn av håndballsesongen og diverse andre forpliktelser, reise i påska og/eller uka etter. Vi ønsket oss sol, basseng, god mat, svenske reiseledere og helst ingen severdigheter, da det siste vi trenger er dårlig samvittighet for å ligge rett ut ei uke og spise oss feite(re). Vi ønsket heller ikke å reise så langt som til Thailand eller karibien for bare ei uke, så valget falt til slutt på Egypt. Der var det varmt nok. Vi var på Ticket og booket oss en chartertur - den første noensinne for min del, og alt var bra.

Så brøt opptøyene ut i Egypt, og med det kansellerte de fleste turoperatørene Egypt-turer fram til og med påske. Og vi var like langt. Turen vi bestilte gjennom Ticket var operert av Star Tour, og begge selskapene opptrådte meget ryddig. I løpet av et par dager hadde vi fått all informasjon om hva som var våre muligheter og rettigheter, og i løpet av et par dager til hadde vi pengene våre på konto igjen. Så var det å finne seg nytt reisemål da. Vi MÅTTE reise i påsken, både for kropp og sjel, og med våre spesifikke krav var det egentlig bare Kanariøyene igjen. Denne gangen bestilte vi selv gjennom nettsidene til Apollo. Lanzarote, charter, all inclusive, 5 basseng og (nesten) helt sikkert svenske reiseledere! Hit skal vi. Fra langfredag og ei uke fram i tid. Det blir nok helt OK.
Vi skal selvfølgelig gjøre vårt aller beste mellom soltimer, lekestunder i bassenget og isspising for å få kloret ned et par blogginnlegg - i alle fall få vist dere noen bilder, men vi kan ikke love noen ting. Det kan jo bli for slitsomt ...

Heng ei med ditt hode, tapre søndagssoldat!

Søndagen ble de virkelig store ildsjelers dag! Det er så deilig å se hvordan enkelte mennesker hodestups pakker med seg sitt utleste eksemplar av "Alkymisten", gir opp sitt A4-liv og kaster seg ut i en tango på en knivsegg mellom gal- og lidenskap.

Le Jardin St Adrien
Le Jardin St Adrien ligger i Servian rundt 25 minutter utenfor Béziers. Før i tiden var dette et stenbrudd hvor de tok ut stein i hovedsak til produksjon av Sarkofager, i tillegg til å være Daniel Malgouyres lekeplass. Da Daniel var liten drømte han om å bygge og bo i steinbruddet. Han valgte å ta en liten omvei til Belgia hvor han traff sin flotte kone, la seg opp en (mest trolig) betydelig egenkapital, for så å en kveld lage en ekstra porsjon med soppstuing, sprite opp vinen en liten pinne og si til henne: "Kjære Françoise, min alltid så vakre og forståelsesfulle kone. Langt er vi kommet, og vårt liv er fullkomment. Sammen har vi funnet lykken med gode jobber, stabil økonomi, en terrasse bygget av trykkimpregnert materiale og tre-lags isolerglass i rutene. Hva sier du til at vi gir opp alt dette, flytter tilbake til min barndoms drøm steinbruddet, bor i campingvogn i syv år og gjør stenbruddet om til en hage så vakker at selv Babylonerne begynner å luke igjen?" (Jeg vil på ingen måte saksøkes for å gjengi feil stemningsrapport, men to ting skal være sikkert: Kona var virkelig vakker og de bodde syv(!) år i campingvogn mens de jobbet ut prosjektet sitt).
Nå, 22 år etter ser de fortsatt like lykkelige ut, og om det er noen som har nådd sitt mål, så må det være familien Malgouyres. De brettet opp ermene, satset alt, gjennomførte tidenes oppussingsprosjekt, og vant. Malgouyres har gjort hele jobben fra landskapsarkitekturen (hvor de har beholdt steinbruddets naturlige forming av stedet), planering, planting av blomster, plassering av skulpturer og avgrensning av hagens tre dammer. Med stolthet sier han at de ikke har hatt hjelp til noe, og at det kun er dem gjør det daglige vedlikeholdet. På eiendommen har de et duetårn, og et avgrenset område hvor parets Emuer svinser rundt.
Etter en liten rundtur i hagen med Daniel som los var tiden inne for å vise oss det nyeste tilskuddet til eiendommen, ja nettopp ja; et amfiteater. Jeg har hørt at enkelte menn bygger en garasje, starter å jogge på fast basis, begynner med elgjakt eller andre aktiviteter når de går lei av konene sine, men det er vel ingen som hater partneren sin så mye at de anlegger et amfiteater i bakgården!?! Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette er intens lidenskap og gode overtalelsesteknikker.
Amfiteateret blir brukt til konserter og skuespill, og er godt kjent i smale kretser for ekstremt god akustikk. Malgouyres er ikke interessert i å lage dette til en offentlig scene, så for å få konsertdatoer må hagens besøkende registrere seg på deres mailingliste. Vanligvis er det rundt 200 stykker på konsertene, noe de ser på som et passende antall i hageselskapsammenheng.
Hvis du har lyst til å gjøre som 20.000 andre (årlig) når du er i Béziers, så ta med deg leiebilen, eventuell partner og 5 blankpolerte euros per person og kikk innom Le Jardin St Adrien. De holder åpent fra mai til september, og har guidede turer onsdag til søndag klokken 17:00 i denne perioden. Selve omvisningen varer rundt 1,5 time og forklaringene går på fransk, noe som ifølge verten ikke er noe problem, da gjestene alltid hjelper hverandre med nødvendige oversettelser. Hvis du på den andre siden hater hager, missliker å tilbringe tid med rundt 150 andre mennesker med kamera og spørsmål, og ikke kan fordra kjølig hvitvin på terrassen etter en god gåtur i varmen, anbefaler jeg deg å finne en annen aktivitet i Languedocs mangfold (på en ferie er det vel så viktig å utelukke aktiviteter). Jeg skal hvertfall ta med meg Kjersti når vi skal tilbake hit!
Château de Raissac
Det er vanskelig å tro at når man drar fra en plass som Le Jardin St Adrien at man skal ha flere gisp igjen i kroppen, men Languedoc sluttet virkelig ikke å overraske denne solfylte søndagen. Da vi ankom Château de Raissac fikk jeg en instinktiv følelse av at det franske turistrådet hadde kontaktet feil mennesker til å rapportere hjem. Dette var vitterlig et hjem Toppen Bech skulle dekket, så kontakter de Kjersti Beck i stede, og for å toppe det hele er det Per-Erik Bjørnback som drar på tur. For en herskapelighet i all sin prakt. På Château de Raissac bor Tønsberg-jenta Christine Viennet (barnebarnet til den ikke så ukjente Sam Eyde). Hun flyttet til Frankrike som 10-åring sammen med sin mor, og har sammen med mannen Jean utviklet 1600-tallslottet til den storheten det er i dag. Slottet bugner av ærverdige nipsgjenstander som er så presist satt sammen at man skulle tro at hele Château de Raissac med inventar var skapt som en enhet akkurat der det ligger.
Joan arbeider som kunstner, og er skolert ved Jullian Academy i Paris under lærere som blant annet Salvador Dali. Hans kunstneriske identitet ligger i modellenes øyne, som veldig ofte har to sett: Ett sett øyne for å se verden rundt seg, og ett ekstra sett som symboliserer det blikket som ser inn i deg selv. Han er godt etablert og har hatt mange utstillinger i hjemlandet og i USA og England. I tillegg til dette er han slottets kokk, og sammen med Christine eiendommens interiørarkitekt og utfører.
Christine er en driftig dame som har gjort alt annet enn å sløve på laubærblader. Hun er keramiker og forfatter (av bøker rundt temaet keramikk). Hun har gjort stor suksess i inn- og utland med mange utstillinger. I tillegg til dette har hun en såpass stor samling av porselen og keramikk at hun like gjerne har laget sitt eget museum på eiendommen. Grunnen til at Christine begynte å samle på serviser var at hun brukte dem som underlag for sin egen kunst. Et av hovedtemaene hennes er keramisk fremstilte matplater montert til gamle tallerkener. I tillegg til å ha en stor samling dekketøy fra ulike land utstilt, regner hun med at det finnes rundt 7.000 tallerker lagret på slottet. Vi snakker her om ei dame som de siste 30 årene har brukt mye tid på loppemarkeder og mange kroner på overvekt på sine mange reiser.
Hva er vel et Château i Frankrike uten vinproduksjon? Vel, det er vel fremdeles et Château vil jeg tro. Château de Raissac har en gjennomsnittlig stor vinproduksjon (fransk målestokk) med hovedeksport til USA og England. Det er parets sønn og hans kone som nå har tatt over driften av vinproduksjonen, og de har et stadig ønske om å få vinen sin ut til flere land. I "vinlandet" Norge er de riktignok ikke så store, men skal ifølge Christine ha en stor tilhengerskare på Rjukan. Forklaringen er enkel: Som barnebarn av sin bestefar har det vært naturlig for familien Viennet å delta på Marispelet i Rjukanfossen ved ulike anledninger, og til en slik folkefest er det helt vanlig å ta med seg medbragt. Slike ting er fiffig når man faktisk driver egen vingård i sør-Frankrike, som igjen gjorde at en håndfull telemarkinger fikk smaken på Château de Raissac fristelser.
Om det ikke skulle være nok å produsere vin, jobbe med ulike kunstneriske uttrykk og pusse opp et slott fra 1600-tallet har Christine og Jean også sitt eget bed & breakfast på slottet. De leier ut fem soverom i tillegg til et eget gjestehus, og kan losjere inntil 20 mennesker samtidig (som visstnok skal være en god samling mennesker til for eksempel et bryllup). Rommene ligger på rundt € 150 per natt, og for de som ønsker å oppleve gammeldags herskaplighet anbefaler jeg en overnatting her. Ikke minst for å møte et sett meget interessante mennesker som er stolte av egen eiendom og alt som deres omgivelser har å by på, samtidig som Jean etter brennhete rykter skal være en meget habil kokke.
Som en liten fun fact heter Toppen Bech Langballe (dette var helt nytt for meg). Siden vi nå er på langt-ned-i-buksa-humoren, håper jeg at hun i lystig lag presenterer seg som Toppen Langballe. Det hadde hvertfall hvert min type humor! (Kjersti ba meg presisere nok en gang at hun ikke har noe med dette innlegget å gjøre).

Etter så mange visuelle inntrykk var det på tide med litt gastronomisk påfyll. Fra Château de Raissac bilet vi til Valras-Plage som ligger rund 20 minutter utenfor Béziers, og skal være en vel så god plass for bading som Le Cap-d'Agde. Her møtte vi det norsk-tyske paret Hartmut og Jorunn Frings som har bodd i Pézenas de siste åtte årene. De kunne bekrefte det jeg allerede hadde konkludert med. Languedoc er den "nye vinen", med hyggelige mennesker, hyggelig prisnivå og god temperatur (gjennomsnittlig vintertemperatur i området er rundt 10-13 grader, men med små innslag av nesten frysepunkttemperatur enkelte dager i vinterhalvåret).
Familien Frings og pressekorpset ble tildelt et langbord på restauranten Mira-Mar, en restaurant som med unntak av en liten veg og en gedigen strand lå helt i vannkanten. Her ble jeg presentert for østers for første gang (jaja, the joke is on me! Bønder på tur og alt det der!!). En av mine reisekollegaer beskrev retten som "årets første stup fra bryggekanten og ned i det friske havet", noe jeg synes er en god forklaring. Utfordringen her er at jeg har ingenting å sammenlikne med, men som den kroppsspråksleseren jeg er, forsto jeg lett at dette var prima vare! Til hovedrett fikk vi en torskerett med en fiskestuing (les: lett fiskegrateng) og spinatsaus som tilbehør, i tillegg en meget god dessert. Det er vel en velkjent klisje å si at maten i Frankrike er god, men pokker skinn og bein da, for et måltid.
Ettermiddagen begynte å nærme seg brått, og det skal sies at etter snart tre dager med inntrykk begynte hjernen å bli ganske full. Personlig hadde jeg ganske stort utbytte av vår neste post på programmet, mest trolig fordi min sans for humor har bestanddeler av tilbakestående enkelhet (hvis det er lov å si) og store deler kompliserte bilder som ikke alltid er like lett å få kommunisert ut.
Musee de l'Ephebe au Cap d'Agde
I fjorden rundt Cap d'Agde er det de siste årene gjort mange funn helt tilbake til romernes og grekernes tid. Dette er virkelig et museum for spesielt interesserte, så med andre ord en helt perfekt plasseringsanstalt for mannen når kona ønsker seg en liten shoppingrunde. På Musee de l'Ephebe kan man se gamle bronseskulpturer, kanoner, ulike oppbevaringskrukker og ikke minst ankerets historie! Hva mer kan man si? Det første registrerte ankeret var faktisk ikke mer enn en stein med en tilhørende taustump. Det er sjeltendt vi kommenterer bildene som er på bloggen, men dette er unntaket: Til venstre ser dere verdens "første" anker og til høyre har vi den andre enden i tidlig ankerevolusjon. Utrolig ikke sant?
Etter museet ble vi tatt med til Cap d'Agde sin bryggepromeade. Vi skulle sikkert ha opplev en god del mer langs bryggekanten, men lufta hadde gått ut av ballongen, og jernlodda hadde lagt seg rundt anklene. Det endte med at vi satte oss på en bryggerestaurant, drakk litt kald drikke og kikket på folk. Ut fra det vi kunne se er Cap d'Agde en ferieplass for alt fra småbarnsfamilier til pene unge mennesker i dyre designerklær. Det virker som et kommende jet-set-paradis, med områder for shopping, fine strender og muligheter for vannsportsaktiviteter, ulike turistutflukter, et eget akvarium som skal være helt unikt (jeg skal hvertfall sjekke det ut neste gang jeg er her) i tillegg til et utall andre aktiviteter.
En ting som er verdt å nevne er at Cap d'Agde har sin egen by i byen som kun er tillatt for nudister. For at dette ikke skal bli til allmenn sjenanse for sarte sjeler er det bygget en stor mur rundt området (nevnte jeg Babylon tidligere i innlegget tro?). Her skal visstnok alt foregå i bare stumpen, ikke bare bading og solslikking, men også kafébesøk, innsjekking på hoteller (hvordan de håndhever den internasjonale loven som sier at en hotellgjest alltid må ha med bagasje, aner jeg ikke) og graving av grøfter. Det var helt naturlig for oss å ikke sjekke ut dette mer inngående, i tillegg til at turistkontoret i Cap d'Agde ikke ønsket å eksponere det mer enn i en bisetning.

Jeg valgte å ikke bli med på turens siste middag, da bloggingen hadde tatt mye av nattesøvnen min i løpet av reisen, så jeg ble på hotellet og hadde min egen lille restaurantopplevelse som er verdt å få med seg!