En Hyundai med forsikring i Everglades

Som vi i forrige innlegg nevnte, fikk vi leie en Toyota Corolla av Miami Beach Rent a Car. Dette skulle vise seg å være en delvis sannhet, og som vi vet kan en delvis sannhet ofte vise seg å være en total løgn. Dette er en sannhet også i vårt biltilfelle. Vår Corolla endte opp å være en grå Hyundai Accent utleid av firmaet Miami Ocean Car Rental, og prisen ble til slutt US $ 360,- (mot $ 250,- som vi var lovet) da den ordinære forsikringen ikke dekket "noe som helst", men for 100 dollar ekstra (min gode venn), ville vi være forsikret selv om det skulle regne rotter og lavastein i området (så lenge vi kun kjørte innenfor Floridas statsgrense).
Etter en varm og litt halvveis dag på South Beach, der Kjersti så harry-bling mens Per-Erik så Vipere og Mustanger, vendte vi nesa sørover. Bak oss la vi en maratonlengde med motebutikker, og en Apple Store full av iPads og for de som senere skulle vandre på Lincoln Road i South Beach: Presto Pizza, den beste pizzarestauranten i Miami ifølge Per-Erik (se etter den avbildede kokken hvis du er i området).
Beck var ikke helt klar for å begi seg ut av Miami i rushtrafikken med en Back som ikke hadde kjørt bil på nesten ni måneder bak rattet (takk høyere makter for automatgir), men etter forholdene gikk også dette greit (han holdt kun på å drepe flokken én gang). Vi kjørte til vi så det første Walmart-skiltet, og der campet vi for kvelden. Knights Inn kunne huse oss til den nette sum av US $ 57,- per natt. Dette inkludert gratis WIFI på rommet og smulteringer til frokost (SOLGT!). Walmart har skjønt hvordan å tjene mest mulig penger, nemelig å aldri stenge. Dette gjorde at BeckBacks kunne gå bananas i hyllene inn i de sene nattetimer med penger de så absolutt ikke besitter. Det skal her sies at de tingene vi kjøpte er ting vi trenger til vårt nye liv i Norge, men det er sikkert en og annen toller som kommer til å lure når de scanner bagene våre og finner manualer (ja, slike til å løfte for å bli sterk). Vi har hvertfall nok vekt når vi baggasje Norge.Dagen i dag var i Per-Eriks tegn. Han smilte pent, klappet og strøk litt ekstra på bakhodet til Becka og fikk lurt henne med på både nasjonalpark i sandaler, og alligatorfarm. Vi kjørte fra motellet og til Everglades, verdens største sub-tropiske nasjonalpark. På besøkssenteret snakket vi med en hyggelig herre, fikk fortalt ham at vi ikke var klar for lange turer i fuktig terreng, og han sendte oss til Royal Palm, en liten kilometers tur inn i sumpen, på asfalterte veier og opphøyde plankestier. Denne lille turen var en "must see"-rute, og rundt oss krydde det av Florida Gar, Largemouth Bass (begge fisker), skilpadder, firfisler som skiftet farge etter omgivelsene (ja, det er samme firfisla på bildene), alligatorer i alle størrelser og fulger. Mest imponerende var kanskje en gigantisk alligator som lå langflat under en av gangbroene, og den uredde Anhiga (fugl) som sto helt i vannkanten som en hvilken som helst buffetrett. Beck kan etter denne gåturen smykke seg med tittelen "flokken skarpeste øye", for makan til flinkis til å finne dyreliv i død vegetasjon skal man lete lenge etter. Med natur og mennesker i så umiddelbar nærhet til hverandre, så vi flere skilt med påskriften "Opptil US $ 5.000,- for å fôre eller forstyrre dyrene i Everglades Nasjonalpark". Kanskje like greit å skremme med økonomiske sanksjoner, selv om folk ved sine fulle fem sikkert burde bli nok advart av de 80 tennene som er inne i munnen på en alligator.Videre tok Hyundaien oss til Everglades Alligator Farm, en park full av slanger, alligatorer, krokodiller og en trist løve i bur. Her kunne man se oppdrettsalligatorer fra rugekassestadiet helt opp til fullvoksen størrelse. Vi var med på kontrollert mating av alligatorer ledsaget av slange- og alligatoreksperten Bob, som kunne fortelle at de hver sjette måned dumpet ca 250 kg kjøtt i en av endene av alligatordammen. De som er sultne nok finner mat, de andre må pent vente nok et halvår. Dette er ikke uvanlig ventetid for en alligator (snakk om treg forbrenning). Dagens store opplevelse (kanskje mest for Per-Erik) var uten tvil å kjøre Airboat (sånn som de "alltid" kjører i CSI Miami). Vår guide James kunne første delen av turen peke ut ulike dyr i deres naturlige omgivelser, mens han på andre delen av turen blåste bortover sivet i 50 km/t og "spant" rundinger så søla skvatt! Som en liten funfact her, så trenger en Airboat rundt 15 cm vann for å komme igang, og på toppfart trenger de ca 3 cm vann for å holde farta.
Rundt om i parken hang skinn av døde dyr. Lite av det vi har sett før når nok opp til den 7,2 meter lange Burmese Python-slangen eller "Grandpa", den amerikanske alligatoren på 4,6 meter som de hadde på utstilling. Siden vi ikke hadde med oss noen fyrstikkeske til sammenlikningsbildet, var vi nødt til å bruke Per-Erik, men for de av dere som har sett han i levende live er det sikkert lett å forestille seg hvor gigantiske disse skapningene har vært.
På slutten av parken var det også mulig for tjukke turister å kjøpe alligatorhoder dynket i blank klarlakk for rundt 20,- dollar. Vi styrte unna dette, da vi rett og slett ikke kunne bli enige om hvilken hylle vi kunne putte et avkappet alligatorhode på når vi kommer hjem.
Vi har nå ankommet Key Largo, den første øya i Florida Keys, i morgen skal vi kjøre sørover og kikke på de ca 99 andre, for så å ende helt i sørspissen av USA, Key West. God natt fra oss, god morgen til dere.

Favorittbildene fra Argentina

Vi har gjort et lite utvalg av våre mange bilder fra Argentina. Klikk her for å ta en liten titt.

En Toyota med bremser, takk

Allerede etter et litt langt døgn i Miami velger vi å reise. Begge har vært her før, og hovedhensikten med South Beach som vi nå er på er å selge dyre ting til rike, vellykkede og pene mennesker. Siden modellbyrået ikke har betalt oss lønn enda (vi jobber jo strengt tatt for bananer om dagen) ser vi liten grunn til å menge oss.

På Hostellet vi bodde, var de behjelpelige med å finne leiebil for de fire dagene vi skal tilbringe på hjul i Florida. Miami Beach Rent A Car er plassen som hadde en Toyota Corolla til overs som BeckBack skal benytte. Ekstra stas var det jo også at bilen er utstyrt med bremser som så langt ser ut til å ha fungert. Det skal sies at innleggets bilde er mer vårt håp av hvordan bilen skal se ut, da vi ikke har sett den enda. Vi betaler totalt US $ 250,- for fire dager med fri kjørelengde og alt av forsikringer. En pris som er god sammenliknet med de store, kjente plassene. Faren er vel at vi møter en 92-modell Corolla med rødt panser og grønne, gjennomrustede skjermer. I så fall kan vi med sikkerhet slå fast at bremsene sikkert er bedre enn på mange av de nyere modellene.

Vår plan er ganske enkel for vår lille road trip: Vi skal på Walmart og kjøpe billig Yogaball, vi skal kjøre ut til Key West og vi skal til Everglades og se på alligatorer. Er det noen som har forslag, så kom med dem fort, for vi starter å kjøre NUH!

Nå har vi i tillegg meldt oss på konkurransen Reiseblogg2010 der det konkurreres i å ha den beste reisebloggen i 2010. Vi håper at det er flere enn oss som setter pris på bloggen, og at vi med det har en mulighet til å score høyt i konkurransen.

På ei ferje over Mjøsa ...

... eller på en cruisebåt i Karibien (eller Karibia om du vil, men heretter kalt Karibien) kæn de skje så mye rart - har vi ærfart! Vazelina vil nok sikkert ikke være helt enig i sammenlikningen, men nå bor jo Eldar Vågan i Bærum, så litt luksus kan han nok tåle han også.
Vi er ferdige med cruiset vårt, og har hatt ei strålende uke på havet. Været var i utgangspunktet ikke meldt til å bli noe særlig, men værgudene var på vår side denne gangen og ga oss solstråler hver eneste dag. Mandag og tirsdag var seiledager og vi var på båten hele tida. Den tida tilbrakte vi stort sett til å spise, sole oss og se på kveldsshowene. Vi hadde ikke råd til å bruke spaet, beautysalongen eller butikkene (med unntak av en sommerstråhatt til hver av oss), ikke var vi så flinke til å bruke aktivitetene om bord og treningssenteret ga oss kun dårlig samvittighet. Så vi ble brune i stedet. Det var gratis. Og så drakk vi Cola Light på bruskortet vårt og spiste softis fra selvbetjeningsmaskina. Fint liv. I tillegg har vi kost oss med våre nye latinovenner til middagen, unntatt på torsdag da vi var så heldige å få spise middag sammen med kaptein Kjetil.
Onsdag var det på tide å komme seg på land. St. Maarten var første stopp, og siden vi begge har vært der før og det er artigst på denne øya med penger, endte vi etter en liten times gårtur opp på en restaurant med gratis internett. Vips forsvant et par-tre timer, og nerdene Beck og Back fikk stilnet abstinensene. Torsdag var det klart for San Juan, Puerto Rico. Også her har vi vært før, og siden vi ikke kunne ta oss råd til å melde oss på de ulike utfluktene fra båten, tok vi en rolig dag ved poolen i stedet. Den deiligste tida på båten er når alle andre er i land og det er så stille og rolig på de ulike dekkene. Per-Erik var kun i land en ørliten tur for å se om det museet han var på i fjor hadde noen spennende utstillinger på gang, men det hadde gått konkurs. Fredagen kom og dette er den store stranddagen. På Labadee, Haiti har Royal Carribean Cruise Line sin egen avstengte, og etter jordskjelvet omstridte, strand. Her er det uttallige solsoler, hvite strender og masse restauranter med mat som er inkludert i prisen. Vi hadde lyst til å leie oss et par flytematter også, men de kostet 12 dollar stykket, så det ble liksom ikke aktuelt. Det kunne også vært artig å ta zip-linen de har der, men da vi sjekket prisen fikk vi hakeslepp. 85 dollar for 20 sekunders moro!! Det ble ikke noe av for oss, gitt. I løpet av to timer talte vi over 100 personer som føyk nedover løpestrengen, altså mer enn 8500 dollar (over 50.000 NOK) på null komma niks. Folk har for mye penger! Etter en par-tre timer ble det for trangt på stranda for oss, så nok en gang gikk vi til poolen på båten, der det nesten ikke var mennesker.
Som du sikkert har begynt å forstå er aktiviteter en dyr affære når du er på cruise. Båten skal ha sitt for å hjelpe sine gjester, og mange gjester som er på cruise har valgt å legge igjen hjernen hjemme og heller ta med seg ekstra penger. Som et eksempel er prisen for å dykke på St. Maarten US $ 150,- hvis du booker på båten. I denne prisen får du to dykk med drikke mellom. Det eneste du trenger å gjøre er å gå ut av båten, ha med deg båtpasset og dykkesertifikatet ditt. Hvis du derimot vet at du skal dykke i forkant av cruiset, er det mulig å kontakte dykkesenteret direkte. Et av senterne som for oss virket veldig bra er Caribbean Dive College. De kan ordne samme pakke som på båten til US $ 99,- og hvis du mailer Dive Master Michel i forkant av cruiset, og gir dem tidspunktet du befinner deg på St. Maarten, henter deg på kaia.
Onsdag prøvde forøvrig Kjersti seg i casinoet for første gang, og hadde sett seg ut pokerbordet som hennes sted å tape de tilsidesatte pengene på. Det skulle ikke skje, og ved endt kveld var hun faktisk 400 dollar rikere enn ved begynnelsen av kvelden. Artig! De neste kveldene ble brukt til å tape litt av de pengene igjen, men langt i fra alt. Dog det var mange rundt oss som nærmet kastet fra seg dollarene inne på casinoet. Galskap, var det! Lørdagen kom fortere enn du kan si buffetmat, og den siste dagen var en hel dag med seiling. Ettersom både Becken og Backen hadde brukt sololje på Haiti, var vi litt i overkant stekt, så vi valgte fornuftig nok å ikke legge oss i sola denne dagen, men heller henge litt rundt på båten. Kjersti kikket på mennesker som prøvde å vinne tilbake pengene de hadde tapt i løpet av uka, mens Per-Erik fikk startet på arbeidet med den siste videoen for denne turen.
Lørdag kveld var siste kvelden og vi satt i den ene baren sammen med middagsselskapet vårt, noe som var veldig hyggelig. Vi har fått oss nye venner både på Rhode Island og i Atlanta - sånt liker vi! Utover dette var det pakking, tipsing av personell (Mike på middagen var også glad i å være med på bilder) og enda mer spising.
På søndag var cruiset slutt og kokkene hadde laget ferdig alle de 560 000 tallerkenene med mat som inntas i løpet av uka. Vi hadde heldigvis fått siste avstigningstidspunkt, så vi kunne sove helt til klokka 9, før vi tuslet gjennom toll og immigrasjon og av båten. Vi fant oss ei taxi-dame, fant hostellet vårt på Miami Beach, så et par kakkerlakker ved veggene og følte oss med ett mer hjemme. Det er begrenset hvor lenge man orket å reise med fiffen. Mandag har vi leid bil, tenker å kjøre sørover og se hva verden bringer.

Nå har vi i tillegg meldt oss på konkurransen Reiseblogg2010 der det konkurreres i å ha den beste reisebloggen i 2010. Vi håper at det er flere enn oss som setter pris på bloggen, og at vi med det har en mulighet til å score høyt i konkurransen.

Endelig fremme i det forjettede land

Halv tre natt til søndag 2. mai ringte vekkerklokka på det mexicanske hotellrommet til BeckBacks, og de krøp seg ut av den alt for gode senga. Bagene var heldigvis allerede pakket, så det var bare å lesse på og rusle ned til resepsjon og utsjekk, og finne taxien til flyplassen. Et par timer seinere var vi klare for å innta det aller siste landet på turen vår - nemlig USA. Vi har vært der før, vi har elsket det før og vi gledet oss som unger. I tillegg skulle vi den første uka befinne oss på et cruise-skip i karibien, så livet kunne ikke bli mye bedre (sett bort i fra det å stå opp midt på natta da).
Litt nervøse var vi jo, vi hadde jo tross alt et par feite cubanere i bagen, og selv om det er fullstendig lovlig inn til Norge, er ikke amerikanske myndigheter like snille på det punktet. Alt gikk uansett strålende, og på formiddagen søndag sto vi i Miami. Det var 4-5 timer til vi skulle være på kaia, og vi hadde bestemt oss for å finne et sted å vaske trusene våre i mellomtida. Erfaringsmessig visste vi at vaskeriet på båten tar betalt som om det var diamanter og juveler de jobbet med, så vi måtte fikse oss selv for å ikke gå personlig konkurs. En lokal taxisjåfør visste råd og tok oss til et myntvaskeri i et av latinostrøkene i Miami. Mens trusene ble reine kom vi i snakk med en amerikaner som opprinnelig var fra Nicaragua, og vi holdt det gående i en times tid om likheter og forskjeller og helsereformer og skatter, og vi fikk nok fortalt at Norge er et herlig land. Etter ferdig vask tok mannen oss til kaia, da han ikke ville la oss ta de alt for dyre taxiene. Snille mannen! Og vi lovet å ringe han neste gang vi var i Miami.
Innsjekk på den enorme båten vår gikk veldig smertefritt og den var enda større enn vi husket (både Per-Erik og Kjersti har vært ombord på båten tidligere, dog ikke samtidig). Kabinen vår er søt og senga herlig. Første punkt på programmet er selvfølgelig mat. Det er noe av det man bruker mest tid på ombord på båten - å spise. Mye. Ofte. Det bugner over av mat overalt - hele tida - og det er selvfølgelig inkludert i prisen, så folk går helt bananas. Gud bedre så mange 150-kilosmennesker det er her. Etter lunsjen gjorde vi som unger flest på cruise: vi kjøpte oss bruspass, så vi kan drikke så mye dispenserbrus vi vil hele uka også. Drikke er nemlig ikke inkludert, så 250 kroner må vi ut med for ubegrenset med brus... Stive priser, men nødvendig! Da vi ikke er så flinke til å bruke treningssenteret ombord gir denne brusen oss faktisk den eneste trimmen vi får: opp og hente brus, og veldig ofte løping på do. Dessuten tar vi trappene mye oftere enn folk flest ombord, og vi spiser i 3. og bor i 10., så det kan vel kanskje kalles trim ...
Nå har det seg slik at som medlem av en sjømannsfamilie kjenner Per-Erik mange sjømenn, inkludert kaptein Kjetil på Liberty of the Seas. Å komme i kontakt med kapteinen derimot er ikke så lett, det er liksom ikke oppgitt noen direktelinje til kapteinskontoret rundt om på båten. Perik tuslet derfor til resepsjonen for å høre med de. - Ja, hei. Jeg skulle vært i kontakt med kaptein Kjetil. Han er en venn av familien.
- Jaha, venn av familien sier du. Fra Norge. Jeg skal sende en e-post. "Hei kaptein. En viss Per-Erik Bjørnback er her, og PÅSTÅR at du er en venn av familien. Hvis det skulle være av noen som helst interesse å komme i kontakt med han, bor han på rom 1317. Hilsen resepsjonen."
Hehe, det er sikkert et par mennesker som prøver seg i løpet av turene. Anyways, etter noen timer ringer telefonen på lugaren og displayet lyser "captain". Vi ble invitert til kontoret hans, kikket på leiligheten har har der og ble med opp på brua. Artig for Beck og også Back, selv om han hadde vært der før. Til middagen samme kvelden sendte han også ei flaske vin til bordet, så vi var heldige med den!Ellers kan man oppleve soling, bading, spising, show, skøytegåing, golfsimulator, minigolf, basketballspilling, klatring i klatreveggen, surfing på surfebølga, spillebule, casino og livemusikk i de mange barene. Jeg har sikkert glemt noe, men båten er så stor at det ikke er så lett å huske alt. Vi har det med andre ord veldig bra!

Nå har vi i tillegg meldt oss på konkurransen Reiseblogg2010, der det konkurreres i å ha den beste reisebloggen i 2010. Vi håper at det er flere enn oss som setter pris på bloggen, og at vi med det har en mulighet til å score høyt i konkurransen.

Hola señor Tequila

Å neida, vi har ikke drukket noe tequila, men vi har jo vært noen få dager i Mexico, så man må jo late som. Man er jo nødt til å ta en liten mellomstopp for å komme seg fra Cuba til USA, så vi valgte korteste vei og enkleste utvei: Cancun, Mexico. Egentlig hadde vi bestilt oss et hostel på Playa del Carmen, men så kom vi fram til at det egentlig var litt langt unna flyplassen, ettersom vi bare skulle være to dager og vi måtte reise til flyplassen klokka 4 om morran den siste dagen. Dermed ble det noen kjappe søk på hotels.com på flyplassen i Havana og på dette hotellet (LINK), var det godt med rabatt. Hotellet er stilfullt innredet med hvitt som hovedfarge og innslag av rødt og svart. Alt er relativt minimalistisk og romantisk, og vi synes de har fått til en gjennomført stil.
Disse to dagene vi var på hotellet blåste det noe helt innmari, det var faktisk hvite topper på poolen, så vi valgte å gjøre andre ting enn å ligge i sola. Første dagen, altså fredag (grattis med dagen nok en gang, Marius) valgte vi å reise inn til sentrum for litt etterlengtet "vestlig" shopping. Vi tok bussen til Wal Mart og slo oss løs. Hårprodukter, solkrem, godteri samt litt ymse vi bare hadde lyst til å kjøpe (markeringstusjer), havnet i handlekurven og vi kunne fornøyde ta turen videre etter en times tid. På forhånd hadde vi søkt opp en adresse til en Apple-forhandler i Cancun, da vi desperat trengte ny lader. To Mac´er og ingen fungerende ladere er en dårlig kombinasjon. Taxisjåføren skjønte lite da vi hoppet av midt i et "ikke-turist-strøk" og tuslet inn i denne elektrosjappa med eplelogo på utsida. Skeptiske spurte vi en av de som jobbet der om de hadde ladere, og han kunne vise oss en brukt en som han mente kunne fungere. Rett etterpå kom sjefen hans og fortalte at den hadde han fått av en kar som ikke kunne betale for seg og at vi gjerne kunne få kjøpe den for en veldig god pris. 1200 Pesos (580 NOK) mente han skulle gjøre nytta, men vi mente at da ville vi mest sannsynlig få en ny en for samme pris et mer seriøst sted og takket for oss. På veien ut hvisket medarbeideren oss i øret adressa til en iStore og vi satte kursen for et kjøpesenter.Ved synet av "vanlige" butikker fikk Kjersti vann i munnen og Per-Erik lengtet etter Apple-logoen, så vi ble enige om og skilles for et par timer. Etter en fire-fem timers kikking i butikker, en god del gode kjøp (fornuftige sådan, en del av klærne våre hang ikke sammen lenger) og lunsj på food-courten fant Kjersti en frisør og bestemte seg brått for å klippe seg kort. Det vil si, hun hadde tenkt på det ei stund, og håret var så skadet av sol og saltvann at det ikke var brukanes til noe, men impulsklipping ble det uansett. En time senere rakk håret ned til skuldrene og både jenta og håret gikk lykkelige ut for å gå i gjennom resten av butikkene.
På slutten ble det nesten litt mye for Per-Erik, gutten som aldri kjeder seg (det er bare kjedelige mennesker som kjeder seg), syntes faktisk Kjersti brukte litt vel lang tid på shopping, så vi fant ut at det var best å ta turen hjemover. Dette var fredag kveld og fram til avreise til flyplassen natt til søndag brukte vi resten av Mexico-tiden i verdens beste seng. Blogginnlegg har blitt masseprodusert, bilder redigert og bagene pakket og gjort klare for vårt siste land på turen. På TV´en har både Spiderman og Batman underholdt oss samtidig og room service har gitt oss mat. Vi kan vel ikke påstå at vi har utnyttet Mexico så innmari godt, men kost oss - det har vi!