Halvveis til Buenos Aires

Vi er ankommet Iguazu Falls! 25 timer på buss høres sikkert ikke ut som et barneskirenn (er det ikke det det heter i idretten om dagen), men prøv bussene i sør-Amerika, de er helt utrolige! Vi ankom Foz do Iguazu, på tidlig ettermiddag i dag. I utgangspuntet et par timer for sent, så vi måtte vurdere sterkt om vi rakk å se den brasilianske siden av Iguazu Falls. Det skulle vise seg at det var flere nordmenn på bussen vår, og Synnøve fra Sykkylven ble med å spleise på taxi inn i parken, så da gikk transporten litt raskere, og vi rakk en liten snartur innom for et par bilder om ikke annet. Vel inne i taxien inngikk vi en liten røveravtale med taxisjåføren, som bestod i å kjøre oss til parken, vente på oss med all bagasjen i bilen mens vi fotograferte og vandret i høy luftfuktighet, kjørte oss gjennom grensekontrollen, for så å sette oss av på argentinsk side. Dette var virkelig verdt pengene. For rundt NOK 400,- (delt på tre), pluss NOK 120,- per person (inngang i nasjonalparken), fikk vi en overlegen oppvisning av hvilke krefter vann har i fritt fall. Fossene er helt nydelige, i tillegg til et fint dyreliv.
Vi er nå kommet over på argentinsk side, og til byen Puerto Iguazu, som er knøttliten (kun 32.000 innbyggere), men har alt vi trenger for de neste timene. I morgen tidlig skal vi ut i fossene igjen, men ved hjelp av båt, for så å sette oss på en ny buss som tar oss videre til Buenos Aires og denne leiligheten. Vi skal også ta noen bilder av hølet vi bor på i natt. Vi valgte å bruke Per-Eriks metode (banke på dører og håpe på det beste). Haha! Det er så dårlig, illeluktende og skittent at det bikker over til hysterisk morsomt. På tide å krype ned i lakenposene! God morgen til dere..

Vi har vært hos Jesus

Det har vært rolig fra oss noen dager nå. Tenker det var godt med en liten lesepause for dere der hjemme. Vi har brukt tiden på stranda og på upersonlige kjøpesenter, Per-Erik har kastet opp litt, men sverger på at han ikke er gravid, mens været har gjort sitt beste for å hindre oss i å gjøre de vanlige turisttingene her i Rio.

I dag tok vi mot til oss, og trosset overskyet himmel. Vi skulle besøke Jesus. Han har et vingespenn på 28 meter i følge infoplakaten på toppen (30 meter i følge wikipedia), måler 30 meter på sokkelesten på sokkelen, og står på toppen av fjellet Corcovado 704 meter over havet (For de av dere som har Rio de Janeiro av Åge Aleksandersen, sett den på nå, så får dere en liten leksjon med gitar og bass til). Vi kunne velge mellom tog, som er den tradisjonelle måten å komme til toppen på, eller ved hjelp av veldig velvillige taxi/van-sjåfører . Vi valgte tog, noe som var litt dyrere (ca NOK 120,- per person), tok litt lenger tid, men var veldig sjarmerende. På toppen, kan man velge om man tar heis, rulletrapp eller vanlige trapper opp til Jesus´ føtter.
På toppen var det en utrolig utsikt trass i at det var skyet og tildels oppholdsvær. Det skulle vise seg at flere visste om denne severdigheten, for overalt hvor vi gikk og sto var det folk. Kreativiteten skortet det heller ikke på, og vi kan rapportere om flerfoldig hundre fotografier av mennesker som holder armene som Jesus, foran Jesus, med fotografen i fint froskeperspektiv med linsa rettet rett opp i nesa til Jesus. Som de rebellene vi er, valgte vi å gjøre helt andre ting foran han.
Etter en liten time takket vi for at vi fikk komme, tok rulletrapp og tog ned til sentrum igjen, og busset tilbake til Copacabana for å fikse de siste tingene før avreise i morgen. Nå sier vi oss ferdig med Brasilianske storbyer, og vender nesa mot Iguazu falls, før vi videre reiser til Buenos Aires. Det vil si at vi fra i morgen er først 23 timer på buss, et lite døgn i en foss for så å kjøre 20 timer buss til. Rapport kommer.

Vi fant restekjelleren i Rio

Tirsdag kveld hadde vi avtalt med Reece og Cassie at vi skulle dra til Lapa for en liten fest. I dette området samler det seg massevis av mennesker både under karnevalet og ellers. Det er flere sambaklubber i området, men enda flere mennesker ute i gatene. Vi hadde ikke så mye peiling, men Cassie hadde lest om en klubb som skulle være verdt å stikke innom. Vi fant fram til klubben, som så fancy ut. Faktisk så fancy at køen var ca 200 meter lang - uten overdrivelse! Jaja, tenkte vi, og ruslet videre. Vi gadd jo ikke kaste bort kvelden på å stå i kø (dette var da etter at vi prøvde å bestikke vakta på bakdøra for å slippe køen, og han bare lo og ba oss stille oss i køen). Vi tuslet litt rundt på måfå, og plutselig hørte guttene noe sambamusikk rundt et hjørne. Vi ante ikke hva slags type sted det var, men man får det jo som regel morsommest når man gjør ikke-planlagte ting. Denne gangen var intet unntak.
Vi ble overtalt av en mann på 60 til å komme inn på festen. Han kunne lokke med det beste sambabandet i hele Brasil og billig drikke. Vi fikk også inngangen litt billigere enn opprinnelig, så det var tydelig at de ønsket oss inn. Inne i lokalet var det et evig, fantastisk karnevalkaos. Et 10-mannsband sto for musikken, som var høy samba. De stoppet ikke en gang å spille mellom sangene, bare lot de gli over i hverandre. De rullerte på instrumentene og mikrofonen også, og var generelt fantastiske. Klientellet besto av mer eller mindre voksne folk i alle aldre og i alle bekledninger, men felles for alle var at de var glade.
Vi ble raskt kjent med flere av gjestene, på tross av språkbarrierene. Den mest ivrige av våre nye venner var ei frigjort dame, som viste seg å faktisk være 75 år og oldemor. Hun svinset rundt hele kvelden på 12 centimeter sko i en flagrete kjole med kun truse under. Og hvordan vet vi dette? Fordi hun løftet like godt opp hele kjolen for å lufte seg litt i varmen. Dama brydde seg svært lite om at både Kjersti og Cassie fikk en kikk på pupper og lår, og vi kunne skjønt enige slå fast at om vi ser sånn ut når vi blir 75, så kan det hende vi løfter på stakken vi og. At den samme dama brukte mye tid på å fortelle oss hvilket nydelig par vi var, og en av de andre gjestene lo og hvisket at hun nok var ute etter trekant, fikk oss til å lure på om den gamle enka hadde pådratt seg et litt løssluppent rykte på sine eldre dager.
Hun var slettes ikke den eneste interessante gjesten, denne dama. Rundt oss krydde det av utkledde og pyntede gjester. Hvor ofte ser du damer på over 60 i bikini med paljetter på dansegulvet? Eller to menn på rundt 150 år med ei bøtte med is og pils i mellom seg turnere rundt i lokalet med bermudaskjorter og shorts? Det er dette som er ekte. Det er dette som er samba, Brasil og glede. Vi hadde det helt fantastisk, og fant oss en taxi i 3-tida og dro hjem. Da var fremdeles de eldste i full fest.

Vi kunne skrevet så mye mer, men legger heller ved noen ekstra bilder tatt med den alltid så hendige lille festdigitalkompaktvennen vår.

God natt, god morgen, god dag

Bare en liten kveldshilsen fra Rio. Vi har vært ute å spist med Cassie og Reece i kveld. Vi kan bekrefte at festen fortsatt pågår der ute, og at menneskene fremdeles smiler, vrikker og drikker.
Vi har hatt en skikkelig rolig dag, tatt pause fra sola og brukt rom og AC. Internettet slutter nok aldri å provosere oss, og vi har nok en gang blitt enige om at når vi kommer hjem til Norge skal hjemmet vårt ha så bredt bånd at gatebelysningen vil dimme når vi starter opp Airporten. Vel.. Klokken syv i kveld ble vi plukket opp av Reece og Cassie, og vi vandret gatelangs på Copacabana, skravlet, satte oss på en ute-restaurant og tok litt å drikke, fant en annen restaurant, spiste god mat, klagde på regninga som var til for å lure turister (ikke ringrever som oss), avtalte nytt møte i morgen og fant hotellrommet igjen. Livet er godt!

Sambaen lever

Guri malla, for et opplegg! Vi har vært på karneval i ordets rette, og fra nå av, eneste betydning. Etter mye tenking fram og tilbake, kom vi til slutt fram til at vi IKKE kunne være i Rio under karnevalet og IKKE dra til Sambodrome på den karnevalsparaden som vi ser på TV hvert år. Problemet var at de billigste billettene kostet 500 kroner og var visstnok ikke noe særlig bra, og de nest billigste kostet 1500, så de var liksom ikke noe alternativ. Vi bestemte oss for at de til 500 fikk holde for oss, og pakket zoom-linse og videokamera i veska. I ekte karnevalsånd måtte vi jo kle oss ut bittelitt vi også, i alle fall så langt budsjettet holdt. Kjersti valgte å gå som seg selv, altså prinsesse, og investerte i en tiara til 7 kroner for å understreke poenget. Per-Erik har alltid hatt en hemmelig drøm om å komme fra en rikmannsfamilie fra Tjøme med Yacht, og gjorde sitt aller beste for å se ut som en slik´en.
Metro er beste måte å komme seg rundt i byen på i disse dager, og det var det tydligvis mange som visste. Etter noe køståing i billettluka, trangtståing på banen og trangtgåing bort til Sambodrome, fant vi endelig "vår" seksjon og klemte rumpene ned på betongen og gjorde oss klar til noen timer med trangtsitting. Det er mange ulike "sambaskoler" som har hver sin parade hele kvelden og natta igjennom, og om man ønsker kan man faktisk sitte der og bli underholdt i 12 timer.
Det var noen utrolige nummer som kom dansende nedover gata. De villeste kostymene og så utrolig mange mennesker, både i paraden og på tribunene. Madonna var visst der også, men hun hadde nok minst kjøpt de nest billigste billettene, for vi så henne ikke. Etter en 3-4 timer var vi så utrolig slitne i hodet av alle sambarytmene og slitne i rumpene etter å ha sittet på betong litt for lenge, så vi bestemte oss for å tusle hjemover godt fornøyde etter en fantastisk opplevelse!
Det var jo tross alt Valentines Day, så et hjerte fullt av mennesker var vel bare å forvente. Lite opplagt da, et hjerte fylt til randen av mennesker lissom!

Bella Vista Village, Buzios

Vi ankom Buzios sent på kvelden, og valgte å ta taxi til Bella Vista. LURT! Som navnet tilsier er det god utsikt, og slikt får man på toppen av åsen. Det hadde nok fort blitt amper stemning i troppen hvis vi i de mørke timer hadde marsjert på lykke og fromme i Buzios' bakker. Nå skal det sies at det kun er fem minutters gange inn til sentrum, men det kunne vi ikke vite den første kvelden.
Bella Vista er drevet av et eldre ektepar, som snakker flytende portugisisk og spansk, men ikke engelsk. Kjersti har derfor fått brynet seg på grill- og overnattingsspansk, og har fungert som tolk for oss og andre gjester. Det skulle vise seg at Kjersti var best i spanskklassen, men med tanke på at Per-Erik og hans semre språkøre var klassekamerat sier det vel egentlig ikke så masse.
Rommene er små hytter rundt omkring i hagen, noen med små kjøkken og kjøleskap, andre helt enkle, uten tilleggsfasiliteter, men alle rom har eget bad, og de fleste har til og med varmt vann. Vi hadde den enkle sorten, men betalte heller ikke all verden (NOK 265,- per natt). Midt i hagen finnes et fellesområde med grill, gassbluss og en vask. Her serveres frokost som ikke er inkludert i overnattingsprisen (koster NOK 48,-), eller du kan lage din egen mat. Det utstyret du måtte trenge finnes på kjøkkenet og lånes villig ut. I fellesområdet skal det også finnes trådløst internett, noe som er en sannhet med modifikasjoner. Vi er ikke helt sikre på om vi kan laste plassen eller landet for drit dårlig oppkobling.
Hadde vi dratt tilbake til Buzios ville vi sikkert valgt plassen på nytt. Den ligger litt på utsiden av sentrum, slik at man kan gå fra bruket når man måtte ønske det. I tillegg er det veldig fin utsikt over havet med alle cruise-skipene og en deilig bris i varmen.

For hostelets bookingsider, klikk her.

Copacabana er morsomt å skrive

I går var vår første dag i en helt ny verden. - Karnevalverden. Ikke det at vi sto blant fjærkledde mennesker fra otta til sene nattetimer, men antall mennesker som er rundt oss, er helt kaos-masse.
Vi startet dagen med hotellfrokost og nettavis (det er alltid deilig med en rolig start på lørdagen). Deretter smurte vi oss inn med det vi hadde av solfaktor (klok av skade nå), og gikk mot stranden. Siden dette var første gang vi spaserte i Rios gater, hadde vi ingen anelse om hvor stranda var, utenom Per-Erik som hadde en magefølelse. Det skulle vise seg at magen til Per-Erik for en gang skyld var en positiv kroppsdel, og Copacabana var å finne kun et lite kvartal fra vårt hotell. Vel fremme betalte vi for to strandstoler, og satte oss til rette. Rundt oss var det fotballsparkende, solende, bølgelekende mennesker i alle kropsfasonger, men nok en gang må vi krype til korset: også på Copacabana finnes det flest normalt bygde mennesker. Er det ikke fint at vi er en slik stor gruppe. Til de av dere som drar til Copacabana for å bade, husk å ta både hepatitt A + B-vaksine før dere drar fra Norge. Vannet er som i havnebassenget i Oslo, og lukter litt råtten fisk, men stranda er helt utrolig.
Dette er sambatrommenes tid, og det kan høres. Feststemte mennesker i alle aldre danser i gatene, og på stranden kommer det små ukulele-trommekvintetter forbi med rytme i blodet og latter i ansiktet. I bakgrunnen høres fangende rytmer om det er live eller om det spys ut fra store høytalere som er plassert midt i gatene med trompetspillende mennesker forran. Selv Air Conditionen på rommet vårt lager sambarytme. Det er vanskelig å ikke være glad (hvertfall de første dagene, vi ser for oss at dette kan ta litt overhånd mot slutten av uka).
I går kveld gikk vi ut, mest for å skjønne hva dette her går i. Slik vi observerte er alle gatekryss langs Copacabanas strandgate avsperret, og det er en liten folkefest i hver gate. Damer på godt over 175 år står til sene nattetimer og vrikker til høyttalerne, og det er rett og slett en helt vill stemning for Nordmenn med litt stive danseben. Ryktene skal ha det til at inne i selve byen er det langt flere folk, langt flere høyttalere, og langt mer fest. Vi vurderer om vi skal ta oss råd til billetter på Samba Drome, som er selve karnevalsgata, hvis ikke får vi stå på utsiden sammen med resten og lytte.
Nå skal vi teste ut takterrassen på hotellet. Det er rett og slett for varmt til å gjøre noe som helst på dagtid, så vi får ligge å lade opp til i kveld i stede.