Hjelp, vi er smittet av liggesyken!! Del II

Vi er inne i vår åttende dag på Isla Margarita, og vi har ikke rukket å gjøre så masse. Det er jo så mange ting som hindrer oss fra å stresse rundt. Vi har badebasseng, solsenger, badestrand, strandstoler, bassengleker (ball!), hengekøyer, luftig veranda, AC hvis det blir for varmt ute. Vi kunne nevnt en meter til med hinder, men du fatter sikkert poenget. Vi har vært på farten i snart syv måneder, og vi begynner å bli litt seige i avtrekkeren. Vi tar Isla Margarita som et lite hvileskjær på vei til Cuba. Det har vist seg at pga påske er prisnivået (med unntak av på klær) gått kraftig opp, og da er det jo greit å bare ligge stille og bli brune (det er tross alt gratis).
Kun få meter fra hostellet vårt har vi en fin hvit strand med forhåndbetalte solsenger. Rett i nærheten finnes flere restauranter, som er flinke på sjømat. En rett som fort kan bli en gjenganger for oss er tomatsuppen med sjømat som er helt himmelsk.

Du lurer sikkert på dagens bilde. Da vi ankom hostellet var eieren fælt så kry av at de hadde eget fjernsyn med fullt av kanaler (nærmere bestemt 200, minst!), surround anlegg og DVD-spiller på hvert rom. Det han ikke fortalte var at opptil flere av kanalene (nøyaktig tre i følge Per-Erik som har gått gjennom alle for å sjekke) var av den voksne typen. Dette betyr at vi har tilgang til kjønnsorganer i alle vinkler 24 timer i døgnet. OG DETTE FINNER VI UT FØRST ÅTTE DAGER UT I OPPHOLDET!! Makan!

Trass i litt late dager nå, så har vi ikke vært liggesyke siden Fiji, så vi føler vi har holdt formen ganske bra. Ha en fin palmesøndag og til de av dere som skal på fjellet, husk dette!

Perikos hostell, Bariloche, Argentina

Dette var det første hostellet vi ikke booket selv. Etter seks måneder på tur var det godt å slippe all organisering, lene seg tilbake og heller bli organisert av vår GAP guide.

Bariloche er egentlig en stor motsetning, sport eller fedme. Den lille byen er omgitt av fjell, og ligger tett inntil en gigantisk innsjø. I tillegg er byen en sjokoladehimmel med god inspirasjon fra Sveits og deres sjokoladekultur. Det betyr at du har valget mellom å gå i fjellheimen, dykke i ferskvann, rafte, paraglide, kadle pajakk, stå på ski eller snowboard (på vinterstid, juni-september), spise sjokolade, spise is, eller du kan gjøre som oss, en fin kombinasjon. Vi hadde fine turer de dagene vi var i byen og på ettermiddagene brukte vi tiden godt på sjokoladebutikkene.
Perikos er et veldig godt hostell, med engelsk- og spansktalende betjening. Rommene er rene og luftige (i motsetning til Buenos Aires og store deler av Brasil er det klar, tørr fjelluft i Bariloche) uten AC, men med vinduer. De rommene vi så hadde varmeovner som gjør sin nytte om du skulle legge skiferien hit. Badet på vårt rom var veldig bra med stor dusj, masse varmt vann og godt trykk.
Fellesrommene er også veldig bra. Resepsjonen er stor, med en sofagruppe, lange bord med benker, tv og dvd-spiller. Det finnes også en kassegitar i det ene hjørnet, og normal vestlig radiopop strømmer ut av høyttalerne på moderat styrke frem til de sene nattetimer. Alt dette er bygget opp som varmestua på et hvilket som helst alpintanlegg med trehvite vegger og villmarkspanel. Kjøkkenet har gode kokemuligheter, to store kjøleskap der du lagrer din egen mat og drikke, et kjøkkenbord med sittebenker. Frokosten er gratis, men ikke allverdens for en som skal ut å gå i fjellet.
I bakgården har de en grill som kan brukes av gjestene, i tillegg til at de en gang i uken arrangerer felles grilling. Vi betalte 40 argentinske pesos (ca NOK 60,-) for et gigantisk grillmåltid med biff, pølse, koteletter og tilbehør. Perikos er også behjelpelige med å bestille turer og utflukter i nærområdet. Vi syntes turene var litt dyre i forhold til vårt budsjett, men for folk som reiser kortere enn oss og har litt bedre budsjett er det mange alternativer til helt ok priser (eks. Paragliding fra en av fjelltoppene med 20-30 minutters sveving over byen kostet NOK 430,- i mars 2010). Om budsjettet er litt smalere har de ansatte god oversikt over fjellturer som er verdt å få med seg. Vi er storfornøyd med både Bariloche og Periko.

For hostellets hjemmeside, klikk her.

Fredag, men ingen gullrekke

Det begynner å bli lenge siden sist vi slang oss ned i sofaen etter endt arbeidsuke, med hjemmelaget mat, smågodt og gullrekke på tv-skjermen. Det er faktisk nesten på grensa til at jeg (Kjersti) savner vår alles kjære "eh... hmm.... fnis"-Skavland. Men, bare nesten. Stas skal det uansett bli neste gang det skjer! (Det med å slenge seg i sofaen altså. Etter arbeid. Sofa har vi - ikke arbeid.) Avsporing er vel ikke det beste ordet å bruke etter siste dagers tragiske hendelse i togverdenen, men dette var nå en gang en slik en.
Anyways, i dag har vi vært på kjøpesenter, og det er moro. Vi var på samme senteret her om dagen også, men hadde noen ærend igjen. Per-Erik hadde lagt av et par plagg han kanskje skulle kjøpe, og vi hadde sett et kjempestort supermarked vegg i vegg der vi hadde planlagt å kjøpe inn neste ukes middag. Dessuten er det artig å vindusshoppe i dette landet - utsillingsdukkene i Venezuela har nemlig enda større "dunker" enn dukkene i Miami, og de er enorme! På vei til senteret tok Robert, eier oss med til et annet kjøpesenter, et litt mer high class et. Vi skulle vente på han der i en halvtime mens han hadde et ærend i nærheten. Her fantes det både Bvulgari, Armani, Rolex og det som verre er. Og Superdry, som er en ganske tøff butikk, spesielt for gutter, og Periks favoritt. Det var faktisk på samme butikken på det andre senteret Per-Erik hadde lagt av noen klær, så vi måtte bare innom her også. "Tilfeldigvis" visste vi at de for øyeblikket opererer med 50 % på hele butikken grunnet påske, og da Per-Erik fant skinnjakka over alle skinnjakker var han bare nødt til å slå til. At den også passer til Kjersti gjør jo heller ikke noe ...

Halvtimen gikk og vi ble kjørt tilbake til det andre senteret, der vi surret rundt noen timer uten å kjøpe noe som helst. Per-Erik hadde jo ikke ei krone igjen etter jakkekjøpet (kun cash ikke sant, pga den dårlige offisielle kursen med kort), og Kjersti brukte opp sin shopping-kvote sist vi var på senteret (fant faktisk TO jeans som var tøffe OG passet fint - helt utrolig). Lunsjen ble, som så ofte før i så veldig mange land, inntatt på Hard Rock Café. Kombinasjonen god musikk, kyllingretter for Kjersti og Cheeseburger for Per-Erik blir som regel en for stor fristelse. Vi klarte nok en gang å unngå browniesen og eplekaka til dessert, så det kroppslige misbruket ble ikke altfor stort.
Etter endt lunsj og rusling storhandlet vi på supermarkedet. 5-6 middager, flere lunsjer, ymse snacks, solkrem, hårfarge og barberhøvler til under 500 kroner er godt kjøpt, mener nå vi. Dermed ble det hjemmelaget middag ála Per-Erik i kveld: biffkjøtt, hjemmelaget potetstappe og grønnsaker. Herlig! Hvorfor de på død og liv hadde plastpakkede griseører og nyfanget hai uten finne i sortimentet sitt må dere ta opp med butikkledelsen, ikke oss.
Her er forresten et helt random bilde av noen litt store meloner.

Vi har vært i vannet, og det var storveis

I dag tidlig spratt vi opp av senga kl 07:30 (det er faktisk ganske tidlig til oss å være), slurpet i oss en bolle Kellogs Special K og satt klare med lua i hånda for å vente på vår sjåfør som ta oss ut til vår dykke- og snorkledag. Kjersti var klar for å bruke en dag i vannskorpa kikkende ned på en Per-Erik med utstyret i orden. For Per-Erik var dette ekstra stas da han skulle få gjøre noe av det han er mest glad i (se på fisk), og i tillegg slippe å betale for det. Gratulerer med dagen Per-Erik, hilsen Kjersti.

Bilen tok oss et par kilometer bort fra de trygge murene vi har vært på innsiden av omtrent siden vi kom til øya. Der ventet en båt som igjen tok oss en halvtime østover, for så å kaste oss rett ut i det blå havet.

Dykkefirmaet SSI-Margarita kjører guidede turer og sertifiseringer (bare vær obs på at dette ikke er PADI, men mest trolig like bra). Per-Eriks guide for dagen var Patricia, mens Kjersti og de andre snorklerne pent måtte klare seg selv (Det gjorde da ikke noe, vi er jo ikke tapt bak en hæsj heller. Sitat Kjersti). Sammen med Per-Erik var en tysk kar (med bart, men uten skinnbukser) og ei jente fra Sverige.
Første plaskeplass var El Velero som kunne by på sterk strøm, syv meter sikt og (på det meste) 18 meters dyp. Per-Erik som nesen kun har dykket i Asia og Egypt fant en helt annen flora under vann, og de tingene som forekommer oftest i Thailand er WOW-ting her. Kjempegøy, og ganske slitsomt (50 minutter i motstrøm tar på). Kjersti og hennes snorklevenner hadde passe sikt og med unntak av en og annen stor fisk med masse farger var første del av turen ganske kjedelig.
Etter at alle var på plass i båten igjen, var det tid for lunch. På en av småøyene hadde SSI-Margarita en hytte med grill til disposisjon, og da vi ankom stranden oste kullstekte kyllingvinger mot oss.
Andre omgang snorkling skulle vise seg å bli minneverdig. Kjersti jumpet i vannet med hendene fulle av kyllingrester, og rundt henne stimet til fisker som spiste både av kyllingbeina og menneskefingrene. Ingen skade skjedd, men veldig morsomt og fint med mange tusen fisk i alle mulige farger. Per-Erik var blitt sluppet av lenger sør, og kom etter 50 minutter drivende til sin Kjersti, og kunne tilby en liten prøvesmak av sin regulator. Puste under vann er og blir unaturlig for et menneske. Per-Erik på sin side hadde sett Sand Diver, Stonefish, Batfish, Spider Crab (Vel og merke i mindre skala og uten menneske i bakgrunn) og ulike åler. Vi kunne smilende returnere tilbake fra vår dag i vannet, og kunne med god samvittighet legge oss på senga å fjolle litt med datamaskinene våre.

Vi har kommet oss til Venezuela

Vi har det altså, selv om vi har vært latterlig dårlige på oppdateringer de siste dagene. Det har bare vært litt sabotasje på internetten her på resorten, men nå er alt tilbake til "normalt" igjen. Venezuela er ikke som andre land, men det skal vi komme tilbake til.
Lørdag morgen, så tidlig at det for de fleste B-mennesker fortsatt regnes som fredag, satte vi oss inn i den forhåndsbestilte taxien som skulle ta oss til flyplassen i Santiago. Vi visste jo at den hadde vært stengt en periode etter jordskjelvet og at den var åpnet igjen med midlertidige løsninger, men ante egentlig ingenting om hvordan eller OM det i det hele tatt fungerte. Inngangspartiet til flyplassen er nå et stort telt, men med gode skilt og velfungerende informasjonsskranke som fint forklarte oss hvor vi skulle gå for å komme til internasjonale avganger. En litt lang kø tok oss etterhvert fram til innsjekkingsskrankene, som også var provisoriske, men overraskende velfungerende. Den eneste skuffelsen var at de ikke hadde satt opp vekter til bagasjen, for for en gangs skyld hadde vi "for lite" vekt å sende avgårde. Vi fikk forøvrig surret bagene våre godt inn i plast av DETTE selskapet, slik at ingen snuskemenn skulle få putte muffinse pakker inn i vår bagasje i alle fall. Og skulle bagene bli borte, har dette selskapet også en gunstig forsikringsordning.
Flyvningene gikk veldig greit. Først fra Santiago til Lima, en liten times mellomlanding og så til Caracas. Det er her helvete på jord begynner. Uten at vi helt skjønner hvordan det fungerer, så er altså pengeveksling på det svarte markedet VELDIG utbredt i dette landet. Dette bunner i at de innfødte ikke har lov til å eie US dollar og at regjeringa (Chávez) har satt en fast kurs for utlendinger som ønsker å veksle inn sine dollar. Det er heller ikke lov å veksle tilbake fra Bolivarer til Dollar. Den offisielle veklingskursen er 4,3 Bolivarer per Dollar, mens på svartebørsen får du gjerne både 5 og 6, kanskje til og med 7. Med andre ord er denne vekslinga noe som ikke er lov, men som alle gjør. Det skumle er at det finnes "undercover" politi som kan gjøre denne vekslinga til noe veldig sjebnesvangert. For alle (les: Kjersti) som er flinke på "i verste fall"-tenkning, blir slike ulovligheter i meste laget å håndtere. Overalt prøver folk å få deg til å veksle penger - helt åpenlyst - og det er ikke lett å vite hva man skal gjøre, eller hvem man skal stole på. Når da den eneste i flokken som snakker spansk tydeligvis fungerer dårlig under slikt kriminelt stress, er det greit å ha en mann som kan ta tak i situasjonen og ordne opp! Vi MÅTTE kjøpe flybillettene ut til Isla Margarita på flyplassen i Caracas, disse MÅTTE bli betalt cash og med Bolivarer, og dermed MÅTTE vi veksle inn bittelitt i offentligheten. Masete, er vel en svak beskrivelse. Uansett, Per-Erik fikk fikset biffen og vi kom oss på et fly til Margarita. Der fant vi oss en snill taxi-mann som kunne kjøre oss til hostellet/pousadaen/resorten vi hadde forhåndsbestilt.
Heller ikke her er noe normalt, men det er mer på den artige siden. Eieren, en manisk, middelaldrende fransk-kanadier som lyder navnet Robert, gjør sitt aller, aller beste for at gjestene skal ha det så godt som mulig. Det vil si at vi har låste dører, vakter med avsagde hagler i lomma og ingen innfødte får bo her - for de kan nemlig ikke stoles på ifølge vår mann. Dette høres egentlig verre ut enn det er, men det er trygt og godt for oss her uansett. Stedet består av tre små hus, med tilsammen åtte utleierom. Det har to kjøkken til fritt bruk, og både brød, melk, juice, pasta, egg og en haug med andre ting er inkludert. Midt på tomta har vi basseng og solstoler. Det blir ikke mye bedre enn det. Det er også 200 meter til stranda, og der har Robert en avtale med en "solsengeier", som gjør at vi kan få solsenger og parasoller gratis hver dag. Herlig! Vi oppdaget tidlig to jenter i 20-åra her som vi ikke helt klarte å plassere. Det viste seg at hun ene, ei nydelig, flott, mørk jente fungerer som "kjæresten" til eieren. Hun andre, ei tynn, blond ei med 1,5 kilos struttepupper og stemme som Fran fra "Nanny" var i utgangspunktet gjest, men har vært her så lenge at hun har sluttet å betalte og får arbeidsoppgaver i stedet. Mens vi har vært her har dette arbeidet bestått i å ta seg av kompisen til Robert. Jaja, vi dømmer ikke - bare observerer!

Livet består i å sole seg litt, bade seg litt, dra inn til sentrum eller et kjøpesenter for shopping, og å spise mat. Shopping har vi jo ikke penger til å gjøre så veldig mye av, og ettersom vi begge har blitt noen tjukkasser, kan vi ikke spise så mye heller, så med andre ord går det mye i soling og bading. Det kan vi leve med!

Vi hadde egentlig tenkt å dra ut til Los Roques neste uke, et sted som blant annet er fantastisk for dykking, men ettersom det er påske er prisene der altfor høye, så vi blir bare her helt til den 4. april. Da stikker vi til Cuba.

Fitz Roy, Buenos Aires

Puh, denne vurderinga er way overdue, som de sier i statene, men det får gå.

Da vi skulle til Buenos Aires fant vi ut at det var veldig mange ferdige møblerte leiligheter til utleie til en svært gunstig pris der. Vi hadde lest oss fram til at Palermo var det beste valget for oss, et litt Grünerløkka-aktig strøk med kaféer, retauranter og butikker, og generelt god stemning. Etter et kjapt Google-søk fant vi fram til ByT Argentina, som er et firma som alene sitter på over 100 leiligheter bare i Palermo. Vi søkte, fant ei som fristet, bestilte og håpet på smertefri gjennomføring.

Og det ble det. Vi fikk kjapt bekreftelse på mail, med beskjed om å si i fra når vi kommer og avtale tidspunkt for når vi skulle møtes i leiligheten. Vi dukket opp til avtalt klokkeslett, møtte eier og utleiefirma, fikk nøkler og informasjon og vips så hadde vi 50 kvadrat helt for oss i selv i 10 dager. Herlig!
Leiligheten består av et soverom med dobbeltseng, ei stor stue og kjøkken med spisestue, godstoler og tv, bad og terrasse. Sett bort ifra et litt ustabilt internett har vi egentlig ingen ting å utsette på leiligheten. Men ikke ring på til naboen (eieren av begge leilighetene) om internettet slutter å fungere, det kan være dama til eierdama som åpner og hun er mannevond!

I nærheten finnes som sagt restauranter, kaféer, supermarkeder, slakterier og vaskeri. Det er ikke langt til klesbutikker og heller ikke langt til verken trikk, park eller museer. Leiligheten kostet forøvrig rundt NOK 250,- natta for en bestilling på mellom ei uke og en måned. Litt dyrere om du leier for kortere perioder og litt billigere om du vil bo over en måned. Seks måneder er maks om du har tenkt å bli lenge.

Vi kan anbefale denne måten å bo på, for de som er lei av hosteller og hoteller, og kanskje kunne tenke seg å lage maten sin selv. En ulempe kan jo være at det kun kommer vaskedame en gang i uka, så det blir verken skiftet på senga, skiftet håndklær eller bært ut noe søppel. Men litt må man jo klare selv.

De siste dagene i Santiago

Det har egentlig ikke vært så hektisk for oss de siste dagene, bortsett fra litt dårlig gatemat som gjorde at Per-Erik igjen måtte tjenestegjøre nær toalett (sart sjel med dårlig fordøyelse han der Per-Erik altså, ville ikke satset på ham). Gruppenturen ble offesielt avsluttet på tirsdag, med påfølgende vin-tour på onsdag. Dette betydde at torsdag var første dagen på lenge uten en eneste plan, og det var slik den ble også.Onsdag kveld gikk flokken ut for å spise. Jackie, Line, Holly og David fra "vår gruppe" skulle ut å spise med sin nye gruppe, men lovet å møte oss etterpå for å feire St. Patricks day på den kreativt navngitte puben Dublin. For å være sikker på at vi faktisk skulle finne dem, satte vi oss på en utekafe med god oversikt over Dublin og bestilte mat. Det var her vi begikk en kritisk feil. Maten var velsmakende og drikken god. Vi satte en liten stund, en mann med sekkepipe kom masjerende, dro ei låt, så ei til. Vi ble akuttrøtte, praiet ei drosje som viste seg å ha "gullbelagt" takstameter (prisen for å drosje fra bydelen Bella Vista som vi var til hotellet i sentrum varierer fra NOK 13,- til NOK 54,- så for de som skal til Santiago: avtal pris først, eller følg nøye med på 'meteret!). Det skulle vise seg at de andre ankom Dublin kun få minutter etter vi hadde dratt, men det er vel prisen å betale når to gamle kroker er på tur med single ungfoler.

Dagen på torsdag ble en relativt rolig dag, liggende ganske så rett ut, lytte til trafikken og løpe på toalettet. En fin dag med andre ord. På kvelden våget vi oss ut på en siste avskjedsmiddag med våre nye venner. Det var en utrolig koselig avslutning, med noen flotte mennesker som vi håper vi kan holde kontakten med også i fremtiden.

Fredagen var vår praktiske dag. Vi fant fort ut at turister får være turister, for vi hadde jobb å gjøre. Først av alt har vi nå sendt hjem vår aller siste pakke (lover). Den ramlet opp i snaue 17 kilo, og skal være hjemme om rundt 14 dager. De av dere som ikke klarer å forestille seg tyngden av 17 kilo, kan fylle en ryggsekk til randen med praktiske reiseting, og på toppen av lokket plassere 13 drektige kaniner av den lille typen. Det utgjør en stor del for slitne backpacker-rygger. Etter den omfattende postrunden gikk turen videre til banken for å ta ut og veksle til US$ om er en meget omgjengelig valuta i de kommende landene vi skal til. Som avslutning av en meget produktiv og vellykket dag gikk vi på jakt etter mat, og fant restauranten El Naturista, som skulle vise seg å være en vegetarrestaurant (kanskje vi er blitt påvirket av Jackie). Uansett var maten av ypperste kvalitet, og smakte fortreffelig. I 19-tiden på kvelden subbet et slitent men tilfreds "schæsjtepar" tilbake til sitt hotellrom i håp om å få litt søvn før de skulle starte sin reise til Venezuela neste morgen kl 04:00.