Chile, sør-Amerikas Norge

Chile minner veldig om Norge. Det er masse skog, fjell, innsjøer, tørr og litt kaldere luft og generelt mye friluftsliv som vi har valgt å benytte oss av.

Det har, som flere har lest i avisene, også i dag vært etterskjelv i Chile, men vi har i alle fall ikke merket noe. For øyeblikket befinner vi oss i Puerto Varas, men vi reiser til Pucon i morgen. Begge stedene er et godt stykke sør for der jordskjelvene har vært hardest. Denne turen er jo en gruppetur arrangert av Gap Adventures, og de følger hele tiden med på situasjonen og kommer ikke til å sende oss opp til Santiago om det ikke er trygt. Her oppe i fjellene er det uansett ikke farlig.
For å starte i rett rekkefølge, så kom vi frem i går kveld. Vi sjekket inn på hostellet som er et gammelt kråkeslott med et virrvarr av trapper, smårom, et fjernsyn av den gamle typen stående midt i en trapp med en blomstervase på. I det hele tatt, så er det mye sjarm her, og senga er av det myke slaget med dundyne. Meget bra med andre ord. Etter en kjapp samling, bestemte gruppa seg for å dra ut å spise og hyrde-Lucio kunne anbefale Las Buenas Brasas. Restaurantvalg i Puerto Varas skulle vise seg å være en av hans sterkeste sider, for maken til fiskeretter må man lenger enn til Oslo for å få tak i. Kjersti hadde en ovnsbakt hvit fisk med pølser, sopp og ostegratinering, mens Per-Erik valgte en kongekrabbe-brødsmule-melk blanding som også ble ostegratinert. Etter middagen gikk vi videre på den lokale pub'en, der Per-Erik med sin flytende sjarmørspansk fikk den mannlige bartenderen til å spille alle de versjonene han hadde av "This Love" med Maroon 5.
I dag hoppet hele gruppa på ni personer inn på en liten buss og humpet oss avgårde til Vicente Perez Rosales National Park. Der fant vi en snøkledd vulkan, en liten hissig foss, flust av trær og blomster, og vann så turkis at kongen av turkis hadde blitt sjalu. Dette var et mekka for oss med kamera og vi har nesten fått senebetennelse i knipsefingeren. Nå skal vi straks ut igjen for å forevige solnedgangen, før vi tar turen til en restaurant for å spise mer skikkelig, innmari god fisk.

Fra tango og biff til vulkanklatring og fisk

Vi har nå vært 18 dager i Argentina, og har fått med oss tre byer. Puerto Iguazu, Buenos Aires og Bariloche. Eneste fellestrekk mellom disse plassene er biff og spansk. Vi har som alle andre som har reist i Argentina spist masse biff, og blogget masse om det å spise biff. Det er en grunn til dette! Kjøttkvaliteten i Argentina er tidligere rost opp i skyene, og vi gjør det igjen. 22 biffmåltider har satt sine spor, men fy katten hvor godt det har vært. Men nå er denne saken biff, og vi er ferdig med den.

Puerto Iguazu er mer en grenselandsby som er bygget opp for å tilby turister en plass å spise og sove når de er i nasjonalparken Iguazu falls. Hvis man ikke skal se fossene er det ingen grunn til å reise hit, men hvis du er i Argentina bør Iguazu falls stå høyt på lista.

Buenos Aires er storslått med store fine parker, et yrende folkeliv, tango-show både organisert på flotte teaterscener, og mer improvisert på gata, fine restauranter, god shopping (for de som har mer penger enn oss), typete bydeler og smilende mennesker. Vi har følt oss veldig trygge i BA, med unntak av en gåtur der vi spradet rett gjennom et av de mer belastede områdene. Ingenting skjedde, men hadde det gjort kunne vi skyldt på oss selv.

Bariloche er en liten tyrolerlandsby med sjokolade og friluftsliv i en salig blanding. Fjellene som omringer byen er massive og turløypene er mange. En mulighet er å ta turen til Bariloche i juni-september og få en skikkelig skiopplevelse, men for oss må det bli en annen gang med noen andre penger enn de vi sitter på nå.

Vi er nå ankommet Chile og byen Puerto Varas som ligger 598 km unna Conception som var senteret for jordskjelvet som traff Chile for noen dager siden. Vår guide Lucio har løpende kontakt med sitt firma, GAP adventures, som så langt kan bekrefte at den delen av Chile vi skal bevege oss i er trygg. Sålangt har vi ikke sett stort til ødeleggelsene, og vi får håpe at det verste vi opplever blir sterke inntrykk.

Noen intensive dager i Bariloche

Fy som dagene går når man går hele dagen! Vi later som vi er spreke, beina våre protesterer, og vi er laangt over anaerob terskel på daglig basis (ifølge kosthold- og treningsekspert Per-Erik Bjørnback).
Vi starter med grillingen der vi sluttet sist. Vår hyrde og stolte tjener Lucio stakk på butikken og kjøpte inn kjøtt og grønnsaker til åtte ulver og en gamp (Jackie fra England er vegetarianer). Det skulle også vise seg at Line fra Danmark hadde bursdag (nøyaktig én uke før Per-Erik, så husker dere det neste søndag!!), så utover kvelden ble det både kake, og Marit Larsen på anlegget. Dette var altså første kvelden hele gruppa var samlet, og en fin start på de neste dagene. Vi har veldig fine folk i gruppa, og vi får håpe vi ikke "skrævlær høl i hue på'rem" siden vi ikke har hatt så stort publikum på mange måneder.
I går var det turgåing som sto på programmet. Fordelen med fjellturer er at det er et sunt alternativ som ikke trenger å koste så masse. Det er mye å gjøre i Bariloche, men det meste er med ekstra guide, noe som igjen betyr mer penger ut. Ikke det at det koster all verden hvis man er på en kortere tur med større budsjett, men for oss må vi vurdere litt hvilke aktiviteter vi ønsker å bruke penger på. Med andre ord så var fjellet Cerro López et godt alternativ.
Vi startet tidlig med frokost, og 40 minutters busstur til foten av fjellet. I startet var det på grensa til klatring, men bare det å få lov til å gå i tørr, frisk luft igjen gjorde styrkeøkta nesten umerkelig (hvertfall på det tidspunktet). Planlagt tur var tre timer opp en liten pause på den lokale, rosa kafeen (som også har overnatting) og to og en halv time ned igjen. Værendringene var drastiske med sol, tåke og sprutregn. Til turlystne kan vi opplyse om at fra den rosa kafeen er det også mulig å gå videre oppover fjellet, og gjøre det til en to-dagers tur.
På vei ned klarte vi å gå riktig så feil, noe som gjorde at vi spradet på tvers av tomta til satans søskenbarn. Han var lite interessert i å hjelpe oss med å komme på rett spor, men desto mer interessert i å fortelle oss hvilke idioter vi var som spaserte tvers over tomta hans (skog uten grenseskille og gjerde). Falleri fallera som bestefar pleide å si: da vi endelig fant veien tok vi til høyre i stede for til venstre, noe som resulterte i at vi etter 20 minutter måtte snu 180 grader og gå tilbake. Enden på visa var at vi måtte vente to timer på bussen som skulle ta oss tilbake til byen. Ventetiden kortet vi ned med å spille kort, kaste småstein på skilt mens vi ropte så høyt vi kunne, fant opp nye dyreraser og balanserte en pinne på nesa.

Etter alt for mange aktive timer, var det to slitne, tilårskomne mennesker som kapitulerte i senga etter en lang dusj og et kort måltid. Det er godt å endelig legge seg fysisk sliten igjen!
I dag valgte vi nok en billig løsning, og vandret til alpinanlegget Piedras Blancas. Vinterstid er nok dette et meget bra anlegg, men med tørr sand under bena og stekende sol var det vanskelig å se på dette som en plass med snowboard og ski i alle retninger.
Videre gikk turen til den roterende restauranten på toppen av nabofjellet (høres ikke dette sprekt ut?) Fordelen med denne restauranten var at de serverte sjokoladekake, og i tillegg kunne de friste med flott utsikt, bordene var plassert i en sirkel som roterte 360 grader rundt med fjell, innsjø, store fugler og skjønnhet så langt øyet kunne se.
For de late går det en taubane fra restauranten og ned til byen igjen. Vi valgte å taubane oss ned igjen, noe som kanskje gjør oss til halvlate sjeler. Det kan vi absolutt leve med.
I ettermiddag gikk flokken alene til byen, som ser ut som en hvilken som helst tyrolerby, med villmarkspanel og vestlandskledning på husene. Dette er nok ikke tilfeldig, da Bariloche er Argentinas svar på Sveits og dets sjokoladefetisj. Det er sjokoladebutikker over alt, noe som sendte Kjersti direkte opp i sjokoladehimmelen men med kalorikalkulatoren godt innplantet i bakhodet "Jeg har gått i to dager, det må da tilsvare endel biter sjokolade". Per-Erik diltet etter, og fant på et tidspunkt en butikk med supertilbud på Helly Hansen-sokker. Fiffig å dra verden på tvers for å kjøpe med seg sokker. Det er sikkert et tegn på at vi begynner å bli gamle. På vei tilbake til hostellet passerte vi forresten den skandinaviske pub'en Los Vikingos, som hjalp vår teori om at alle ord med 'os bak er spanske.

I kveld har det vært grilling på hostellet igjen, og etter litt søvn er det vel på tide å busse seg videre. Vi er på vei inn i Chile. Det kommer til å bli en sterk opplevelse.

Buenos Aires, et oppsamlingsheat

Vi har vært litt blogge-sløve noen dager. Vi kan si at vi ble grepet av fredagsfølelsen, og glemte å meddele dere der hjemme hva som skjer. For å starte med slutten har vi kommet frem til Bariloche i Patagonia (etter 24 timer på buss), som er den sørlige delen av Andesfjellene på argentinsk side, og vi har startet vår GAP-tur.

De siste dagene i BA ble en blanding av finkultur og byliv. Vi opplevde Nasjonalgalleriet som hadde en god blanding av religiøse ikoner, europeisk kunst og en stor avdeling med latinamerikansk kunst. Inngangen var gratis (bare vær obs på at det er stengt på mandager).
Vi hadde hørt at Cementerio de la Recoleta skulle være spektakulært til gravplass å være, men ord kan vanskelig beskrive hva vi opplevde. De største storhetene (og ofte deres avdøde familier) lå tett i tett med ikke mindre enn hvert sitt mausoleum. Det tok litt tid til å venne seg til alle kistene som lå opp i dagen, og løvehjertet Per-Erik kunne fort slå fast at han aldri kommer til å jobbe som vaskehjelp på et mausoleum. Vi burde sikkert skrevet noe storslått om vårt møte med Evitas grav, men totalinntrykket av kirkegården var så mektig at det var vanskelig la seg imponere av enkeltgraver.
For å lære mer om Evita eller Eva Perón om du vil (ingen av oss har sett filmen , og Per-Erik kan bekrefte overfor sin ungdomsskolelærer Liv Sneltvedt Lund at han sov i hennes Evita-time) valgte vi å ta turen innom Evita-museumet. Her fikk vi et fin, lite innblikk i presidentfruens liv, og ble nok interessert til at vi skal finne filmen og kanskje lese en bok om denne driftige dama.
Som en avslutning på vårt opphold i den fantastiske byen BA dro vi til La Boca, med dets fargerike bygg og flagrende tangoskjørt. Dette er en "turistattraksjon", som er av det mindre oppsøkende slaget. Oppskriften for en fin dag i La Boca er å finne seg et kafebord, sette seg ned, ta en matbit og suge til seg det som skjer rundt hodet ditt. Akkurat den dagen vi var der var dagen før en eller annen kamp på grønt gress, så rundt oss banket supportertrommer, men til en forandring i sneisen rytme. Uten å kritisere i noen retning har enkelte norske supportertrommere litt å lære av argentinske supportertrommere.

Gatekunst er noe som fascinerer oss, og her er et lite utvalg av de veggene vi passerte i BA.
Siste nytt fra BeckBackene er at de er blitt flere i gruppa (flokken er fortsatt like stor), nærmere bestemt en kar fra Venezuela, ei jente fra Danmark (som har bursdag i dag) og fem stykker fra England. Disse skal vi reise med de neste 14 dagene, og vi kommer til å introdusere dem etterhvert som vi har bilder av dem og husker hva de heter. Så langt virker det som en trivelig gjeng. Bare Per-Erik klarer å la være å snakke om fotball og favorittfinter skal nok dette gå greit.

Grillen venter, så vi må løpe. Snakkas

Tango for to, altså oss!

Er man i Buenos Aires er man nødt til å gå på tango-show. Det er en ufravikelig regel, og vi ønsket ikke komme på kant med noen regelryttere, så i går dresset vi oss opp i den ene finstasen vi har og dro på tango.

De fleste store tangoplassene tilbyr ulike pakker, der du kan velge om du vil ha show, middag og drikke, show og drikke eller bare show - og det finnes selvfølgelig også VIP-avdelinger for de som har penger til sånt. Vi valgte å kjøpe bare showet på billige plasser, for så å unne oss en bedre middag på den dyreste, mest fancy restauranten vi kunne finne. Vi kan kalle det en bursdagsfeiring på forhånd for Per-Erik (han har bursdag 14. mars, og kommer til å bli biiitteliiittegranne glad for meldinger på dagen sin).
Restauranten som ble valgt heter Tomo 1. De har vakt med propp i øret i døra, og du må ta heis opp et par etasjer for å finne den. Vi ble anbefalt å reservere bord på forhånd, noe vi også forsøkte via e-post, men vi hadde ikke problemer med å få bord da vi troppet opp uten å ha fått svar på mailen. Vi fikk forøvrig svar i dag, om at det nok var lettere å ta slike reservasjoner på telefon, så da vet vi det.

Restauranten ligger midt i sentrum, like ved den store obelisken, og finurlig nok rett over gata for Porteño Tango, som var vårt andre stoppested for kvelden. Biffen var nydelig som alltid i dette landet, vinen smakte som den skulle og desserten var superduper. De har en ganske spennende innredning med blant annet strisekker kledd på veggene.
Litt over ti ruslet vi bort til tangoen og ble plassert på våre plasser, og i det vi fikk bestilt oss noe godt i glasset startet underholdninga. Vi har vel ikke sett så mye tango opp igjennom, men det inntrykket vi har hatt av tango, med strake armer, heftig snuing på hodet og litt sinte, intense ansiktsuttrykk ble ettertrykkelig bevist som feil. Denne tangoen var en imponerende oppvisning i beinbevegelser, fleksibilitet og koordinasjon. Intet midre enn fantastisk!
Rundt midnatt var det på tide å finne seg en taxi-bil hjem til leiligheten. Man kan jo ikke drive å vandre gatelangs til langt på natt. I dag skal vi være kulturelle igjen, prøve å komme oss på et par museer. I morgen sjekker vi ut herfra og skal møte gruppa vår på et hotell i sentrum, før vi setter kursen sørover i Argentina på lørdag. Over helga skal vi inn til Chile også, det blir spennende og sikkert ganske sterkt.

En liten tur i byen

Det går mye i gatevandring om dagen. I går tok vi til venstre ut av leiligheten, og vandret gatelangs. Målet var Museo Nacional de Bellas Artes, Museo de Arte de Latinoamericano de Buenos Aires og Cementerio de la Recoleta. For oss vanlig dødelige er dette altså Nasjonalgalleriet i Buenos Aires, Museet for Latinamerikansk kunst og til slutt den kjente kirkegården der deriblant Evita ligger gravlagt. Vi klarte en av tre, og det er ikke dårlig bare det!
Museet for Latinamerikansk kunst var en fint, lite museum med to av tre etasjer åpne. Her hang det i tillegg noen bilder av Andy Warhol (han med banana og hermetikkboksen). God stemning.
Videre gikk vi forbi en gigantisk blomst i stål, og en universitetsbygning som vi ikke vet nevneverdig mye om. Men fine ting å se var det.
Det skulle vise seg at Nasjonalgalleriet og kirkegården var stengt. Førstnevnte fordi det var mandag, og sistnevnte fordi vi bukte så lang tid på å ta bilder av hverandre på kafeen vi satt. Vi fikk ihvertfall tatt bilder av vaktholdet på utsiden av de ulike attraksjonene. Vi krysser fingrene for at vi har mer hell med oss ved neste besøk (i morgen).
Her er forresten to helt random bilder av Kjerstis ferdiggrodde meloner.

Om tango og søndagsmarkeder

Etter uker som siamesiske tvillinger ble vi i går skilt (om ikke annet for noen timer). Per-Erik hadde et sårt ønske om å ta t-bane under hele BA, for så å gå åtte kvartaler, for til slutt å ende opp på markedet Feria de San Pedro Telmo som hver søndag er å finne i gatene rundt Plaza Dorrego i bydelen San Telmo.
På selve Plaza Dorrego er det et utall boder som blir satt opp hver markedsdag, der folk selger alt fra gamle sølvskjeer til håndmalte skilt via slitte, gamle tangosko som visstnok skal ha tilhørt en eller annen lokal tangocowboy. Det er folk over alt, de smiler, hilser og slår av en prat (heldig for de som faktisk kan spansk, men Per-Erik er dyktig til å nikke pent på alle språk). I gatene var det musikanter, performance kunstnere, og vogner som solgte sukkerristede nøtter og nypresset appelsinjuice. Ut fra bakgårder kom oppsminkete tangodansere med en dragspelar på slep for spontanshow, og man kan rett og slett si at det var god stemning.
Som den Bjørnbacken Per-Erik er, er det forståelig at han ønsker å bruke en søndag i Buenos Aires for å gå på loppemarked. Som den Bjørnbacken Per-Erik ikke er, kom han hjem til varm middag uten å ha kjøpt noe som helst. Nydelig dag som ble avsluttet med nok et godt hjemmelaget måltid. Fajitas Fiesta!
Nok en gang beskriver vel bilder mer enn ord hva som er opplevd. Per-Erik har hvertfall fått sterke følelser for Buenos Aires og Tango!