Wining and dining

Klokka var ikke mer enn ni i dag tidlig da vi satte oss inn i en minibuss på vei til vinsmaking. Litt tidlig vil nok de fleste si, men vi kan skrive under på at det gikk helt fint. Vi skulle innom to ulike vingårder: en familiebedrift og en stor superkommersiell en. På vei til og fra de ulike stedene hadde vi en guid på bussen som fortalte oss litt om vin og mye om Chile. Svært interessant å høre på og mannen hadde mye kunnskap om det meste virket det som.
Første stopp på veien var familiebedriften Cavas del Maipo, der sjefen sjøl, Jaime Romagosa sjarmerte oss i senk med sin enkle, men lidenskaplige tilnærming til vinlaging. "Den beste vinen er den du liker best, og forhåpentligvis liker mange vår." De er fem ansatte som jobber året rundt, noen flere i innhøstingen. Det aller meste gjøres manuelt for å få den beste kvaliteten, og de få maskinene som brukes har de brukt i 50 år. Vinen smakte fortreffelig og vi dro derfra med en hvit Cabernet Sauvignon som var veldig god. Prisen var heller ikke noe å klage på, vi kan leve med 36 kroner.
Neste stopp var Chiles største vingård og den åttende største på verdensbasis, Concha y Toro. Her var det meste lagt til rette for turister, og selv om det var stort og flott og imponerende, var det langt fra så sjarmerende som hos vår venn Romagosa. Over 4 millioner flasker vin ble ødelagt hos Concha y Toro under jordskjelvet, mens hos Cavas del Maipo produseres det kun 200.000 flasker i året. Det sier vel litt om størrelsesforskjellene.
Nå skal vi straks ut for en aldri så liten St. Patrick´s day-feiring. Vi hadde ingen irer i gruppa, men vi kan da ta oss et par øl for det. Vi er ferdige med gruppeturen for denne gang, men er på samme hotell som de andre på gruppa en dag til, så det blir ikke farvel riktig ennå.

Santiago på 1-2-3

Bursdagsfeiringa til Per-Erik ble såpass heftig at dagen derpå ble en skikkelig blåmandag. Vi var rett og slett litt slitne, kall det gjerne bakfulle eller fyllesjuke. Da vi hadde hatt en liten mistanke på forhånd om at dette kunne skje, hadde vi heller ikke lagt noen store planer for dagen, og hang stort sett bare i stua kun avbrutt av noen små sovepauser oppe på rommet. På et eller annet tidspunkt klarte vi til og med å pakke sakene våre, ettersom vi skulle forlate Pucon og sette kursen nordover mot Santiago med nattbuss denne kvelden. Denne bussturen føyer seg ikke inn i rekken av svært komfortable bussturer i Sør-Amerika - den var faktisk ikke noe særlig behagelig i det hele tatt. Vi har nok for lange bein.

Uansett, i dag tidlig rundt klokka 8 kom vi fram til Santiago. Vi trodde vi skulle se spor av jordskjelv her, men det ser ut til at det kun er utenlandske medier som mener at Santiago ble hardt rammet av jordskjelvet. Som bussjåføren vår sa, så har Santiago vært forberedt på kraftige jordskjelv i årevis, og ble knapt nok berørt. Det er en svært oppegående by, med godt konstruerte byggverk. Det har vært små etterskjelv i Chile nesten hver dag etter at vi kom hit, men vi har ennå til gode å kjenne det. Flere ganger har chilenerne spurt oss om vi kjente skjelvet i dag tidlig/natt/ettermiddag, men vi har ikke merket en ting. Det er lett å bli redd for ting man ikke vet nok om eller har kjent på kroppen, men vi har nå erfart at etterskjelv i Santiago høres mye skumlere ut i norske medier enn på gata i Santiago.
Etter at vi kom fram og sjekket inn på hotellet ruslet vi litt rundt i byen. Kerrie, James, Jackie, Dave, Line og vi tok turen opp til Santiago Zoo, som egentlig ikke var noe særlig i det hele tatt. Det var relativt slitt, skittent og flere av dyrene så skikkelig utilfredse ut. Etter en rundtur i dyreparken dro Line, Jackie og vi inn til sentrum for å se om vi fant noe som skulle stilne shopping-abstinensene til jentene. Vi endte faktisk kun opp med en singlet til Jackie, men vi i det minste vindus-shoppet litt.
Vi hadde avtalt å spise middag ute alle sammen i kveld, ettersom det er siste offisielle kveld på Gap-tur, selv om det nok blir noen felles øl på St. Patrick´s day i morgen kveld også, så i halv 8-tida tok vi taxi til restauranten Como Agua Para Chocolate. Der koste vi oss med super sjømat før vi tok en tidlig kveld, da vi skal opp tidlig i morgen. Da skal vi nemlig på vintur og lære oss alt som er verdt å vite om chilenske viner.
Etter dette er gruppeturen vår over og vi må stå på egne bein igjen de resterende tre nettene i Santiago. Vi har forøvrig booket vårt neste overnattingssted nå. Det heter Villa del Sol og ligger på Isla Margarita i Venezuela. Tenker vi skal klare å kose oss noen dager med sol og strand nå!

En stor dag og en stor kveld for en stor gutt

I går var virkelig dagen med stor D! Vi sto opp relativt tidlig, kjente på lemmene etter den relativt harde vulkanklatringen dagen før. Vi fant fort ut at vi var i toppform, og lett kunne klare tre-fire timer på en sykkel.
Vi syklet i vei, og passerte kyr, jorder, bjørnebærbusker og innfødte. Etter to timer stoppet vi i et lite naturreservat med fine fossefall, tok våre bilder og lyttet til fuglen på den grønne gren. Kjersti klarte å fange Per-Eriks oppmerksomhet med fin påkledning, hun påstår selv at alt annet var til vask, og det morsomme var at engelskmennene mente dette var skikkelig funky.
Etter to nye timer kom en utslitt gjeng tilbake til Pucon, med syre i beina, og gnagsår i pumpen. Turen var veldig bra, men kanskje litt i hardeste laget med tanke på hva vi utsatte kroppene våre for tidligere i uka.
Men, over til noe langt viktigere. Bursdag! Det er vanskelig å beskrive en slik storslått kveld med ord, så vi har lagt inn endel bilder som beskriver det meste. Vi valgte første dagen i Pucon å dra på et arrangement der vi kunne spise og drikke så masse vi ville til klokken slo midnatt, og det var stort sett det vi gjorde. I tillegg til vår gruppe var det også en annen GAPgruppe som var med på bursdagen til Per-Erik (lite visste de om akkurat dette, men hvem henger seg vel opp i detaljer på en dag som denne?).
Etter at den gamle mannen i hjørnet hadde sovnet, dro en bil med høylytt innhold (skriv mennesker) tilbake til vår base, og fortsatte ut i de sene nattertimer. Bursdagsbarnet var storfornøyd, bursdagsforloveden var tilfreds, og engelskmennene snakket om fotball.
In vino veritas, ergo bibamus.

En viktig dag er snart over

Kammerater ...
Jeg kunne tidligere i dag oppservere noe utilgivelig, noe krenkende, noe helt utenfor min fattige forstand. Frem til nå har 14. mars for meg vært MIN dag, MIN alene, og ingen andres (med unntak av Kristin på barne-/ungdomskolen, hallo til deg hvis du leser). Etter at Facebook ble et dagsaktuelt medie, er det en og annen SNIK (hallo til deg også) som har tråkket inn på mitt territorium, men på å forsiktig vis at jeg faktisk kan finne det underholdende, og lite truende.

Når jeg i dag tidlig satte meg ned med en utgave av VGnett, kunne de faktisk presentere følgende overskrift: Gratulerer med dagen, Pi. Skal Pi være av større betydning enn MEG? Jeg mener at vi her på grasrota må stå samlet, og ta dette opp i fagforeninga, slik at vi kan få slutt på denne konstante sjikane av hard arbeidende sønner av arbeiderklassen. Jeg ønsker med dette å gå til en verbal krig mot Pi, og starter svertekampanjen med at lille duste-Pi kan kose seg med sine 3,14etc. mens jeg på min side skal ut å feire 28 om kun få minutter!

Til alle dere der ute som har sendt meg meldinger på Facebook og mailer. Tusen takk for en fantastisk oppmerksomhet. Jeg har virkelig satt pris på det. Om dagen i dag og kvelden i kveld blogger vi snart.

:: perik ::

Vulkane dager i Pucon

Vi er ankommet ny landsby, Pucon. For å starte med det viktigste så er alt helt fint, og vi har ikke merket noe det som skjer rundt oss. Guiden og reiseselskapet holder god oversikt, og vi er i de beste hender..

I går ankom vi hostellet, og fikk utdelt et eget hus. Fiffig! På ettermiddagen fikk vi besøk av de lokale turoperatørene, som hadde masse å tilby. Deriblant vulkanklatring, rafting og fisking. Hele gruppa meldte seg på vulkanklatring, for så å ta turen på den lokale, mexikanske restauranten Mamas & Tapas.
I dag tidlig kl 06:30 satt ni vulkanjomfruer og tre guider ferdig påkledt i en litt for trang bil på vei til vulkanen Villarrica om ruver 2840 over havet. Vi fikk en nydelig soloppgang, og været så ut til å være på vår side.
I tillegg til oss ni med guider, var det rundt 30 andre som hadde valgt å begi seg opp vulkansiden denne morgenen. Vi vandret i zikk og zakk oppover, og beina til både beck og back var ikke som de burde vært for denne turen.
Etter drøye 1000 moh bikket vi en snøskavvel, og plutselig blåste det nordavind fra alle kanter. På dette tidspunktet hadde vi tatt på ispigger og gamasjer samt tatt isøksa i hånda. Etterhvert som vi beveget oss oppover og energien gradvis brutalt forsvant, satte trass-gåinga inn mens stenene rullet nedover rundt oss. Heldigvis hadde vi erfarne og dyktige guider, som etter 2500 moh satte en stopper for toppturen, da det blåste for kraftig og skydekket ble for tett. For flokken var dette en god avgjørelse, for hadde vi nådd toppen hadde vi aldri kommet oss ned igjen, hvertfall ikke uten et ekstra sett med bein. På dette tidspunktet hadde vi gått i 3 timer og 45 minutter I oppoverbakke.
Nedturen gikk vesentlig raskere, men var desto skumlere. Beina våre var havarert, og det å bevege seg nedover med ispigger ble ganske heftig. Per-Erik tok av seg sine pigger på et tidspunkt og skosurfet nedover i håp om at dette ikke skulle ta like hardt på lårene (DUMME DUMME KU!).
Etter alt for mange timer (hvertfall for oss) med hardkjør på beina satt vi igjen, stille i en litt for trang bil som tok oss tilbake til senga, og der har vi nesten vært siden. Bare med unntak av inntak av et superdupert spaghettimåltid komponert av selveste Kjersti, og påfølgende "bursdagskake" sponset av Dave.

Stemningsrapport fra Puerto Varas

Etter en relativt aktiv dag, var vi ute og spiste i går kveld. James og Carrie var de mest økonomiske i reisefølget og laget middag på hostellet (hvorpå de gikk på pub etterpå, så vi vet jo ikke om vinninga gikk opp i spinninga, men det har da ingen betydning heller), mens resten av oss gikk to kvartaler ned, og havnet på havna. Vi hadde allerede tidlig på dagen sett en finere restaurant som sto på stylter ute i vannet, så vi gikk dit først. Ingen hell. Folketomt, med priser som gikk langt over norske statsbudsjett (hvertfall på tidlig 1800-tall). Men det var absolutt ingenting å utsette på interiørbiten. Flott selskapslokale, og fine navn på rettene.
Vi gikk noen meter tilbake mot byen, og havnet inn på en annen liten plass med ulike stoler, panoramautsikt mot en vakker solnedgang og et gammelt piano som de stablet menyene sine på. Maten var nok en gang god, Kjersti spiste reker i hvitløk og Perik valgte stekt laks med kokte poteter (til dessert tok han et lårhalsbrudd og en pose kamferdrops).
Rosina i kransepølsa kom kl 20:00 da hele byen lå i skumring, mens fjellene i horisonten sto røde og feite foran oss. Da kunne ikke livet bli finere, hverken for den hvitløskstinkende, pensjonisten med laksebein mellom tennene, gampen (som fortsatt holder seg til grønnsaker) og resten av gjengen.

Nå er vi som nevnt i tidligere innlegg på vei til Pucon med buss. En tur som bare tar seks timer. God arbeidsdag.