Andatel skulle altså være vårt hjem julaften og dagene før og etter. Hotellet ble bestilt for lenge siden, slik at vi kunne ha en adresse å få tilsendt gaver til, i tillegg til at det fort blir veldig dyrt rundt jula i Thailand, så vi tenkte det var greit å ha det klart. Kjersti (her!) sto som vanlig for research av overnattingsmuligheter, men dette var i den spede begynnelse av turen, og rutinene var ikke like gode. Etter hvert som det nærmet seg dagen for innsjekk ble magefølelsen dårligere og dårligere. Ikke virket det som beliggenheten var den beste, ikke var referatene fra andre gjester overbevisende og ikke var prisen spesielt god heller (500 NOK ca). Jeg gruet meg skikkelig til å komme fram og se plassen vi skulle feire jula 2009 på.22. desember, etter den tidligere omtalte båtturen, en del venting og rundt 5 timer i minibuss, sto vi utenfor Andatel Hotel. Vi hadde tidligere mailet med dem, for å forsikre oss om at all post som kom adressert til oss via hotellet skulle bli tatt vare på, og vi hadde regnet oss fram til at det burde ligge fire pakker å vente på oss. Klumpen i halsen på undertegnede var stor da vi troppet inn i det som må være den mest rotete hotellresepsjonen jeg noen sinne har sett. Hvordan i alle dager kan et slikt sted klare å holde oversikt over noe som helst? Klumpen ble i tillegg større og øynene blanke da resepsjonisten knapt kunne engelsk, men klarte å få fram budskapet om at ”nei, noen pakker, det har jeg ikke hørt noe om, men jeg skal høre med sjefen når han kommer på jobb, I MORRA”. Per-Erik tok seg av resten av innsjekkinga, for å si det sånn …
Etter hvert fikk vi nå da i alle fall nøkkelen til rommet vårt, nummer 108, og lapper med innlogging til det trådløse nettverket (gratis nett er det forøvrig, men innimellom veeeeeeldig tregt). Nå var jeg omtrent på randen av sammenbrudd. En kombinasjon av dårlig magefølelse, en jul som skulle feires borte fra alt jeg forbinder med jul, og ingen pakker ble i meste laget. Det som fikk det til å bokstavelig talt renne over (i øynene), var de mintgrønne veggene og de rosa gardinene på rommet. Per-Erik måtte trøste litt med ord om myk seng, fint basseng og at vi kom til å få det kjempekoselig. Jeg trodde nok ikke helt på den spådommen, og hadde overhodet ingen tro på hotellet og de som jobbet her.
Men, når tårene fikk tørket, den deilige senga ble sovet i, pakkene funnet godt påpasset på kontoret til sjefen, den inkluderte frokostbuffeten utprøvd og gangavstanden til stranda og andre nyttige steder testet, viste det seg at hotellet var helt fint det. Hjelpsomme har de også vært, både med å gjenfinne en forsvunnet kjole, få tak i billig tuktuk inn til byen og få oss til flyplassen i tide. De rosa gardinene ble faktisk ganske sjarmerende etter hvert de også, og det ble jul i år og.
For å finne hotellets hjemmeside, klikk her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar