Som regel har vi ingen problemer med å fordele skriving og arbeidsoppgaver mellom oss her i Beckback-land. Denne gangen derimot, ble vi rett og slett ikke enige om hvem som skulle få fortelle om nattens utskeielser. Begge ville, begge skreik og begge fikk. Det er jo tross alt jul. Derfor har vi skrevet om kvelden uavhengig av hverandre.Kjerstis kveld:
Da det ikke ble noe av skumfesten (jf. forrige innlegg), bestemte vi oss for å prøve Rock City. Dette er et sted vi har gått forbi noen ganger, og i alle fall fra utsiden ser det ut til å være litt mer vår stil. Vi rocket oss opp på hotellrommet med en hel øl hver og ruslet bort rett før 22:00.
Vel innenfor dørene forsto vi kjapt at det ikke kom til å bli spilt verken dance, trance, house eller annen styggedom på dette stedet. Det var mørkt, det var en diger gorilla over scena og det luktet rock 'n' roll! Det så egentlig stappfullt ut, men ei bittelita serveringsdame geleidet oss inn i lokalet, fant et bord til oss, ba oss vente der, og kom tilbake med to stoler. Perfekt! Og i det øyeblikket vi fikk den første ølen i hånda startet live-musikken og lykken var komplett.
På scena befant det seg fire menn: en dyktig britisk vokalist, som for øvrig lignet litt på Boris Becker; en dyktig gitarist, svensk sådan; en latterlig dyktig bassist (jeg kan ikke mye om dette men det var slapping og tapping og tilnærmet gitarsolo den ene låta der gitaren til svensken konket), han var forøvrig den eneste lokale i gruppa og litt mindre enn bassen sin, og sist men ikke minst en trommis fra Bangkok, som ifølge Per-Erik faktisk var flinkere enn Håvard Gjestvang – og det sier ikke så rent lite. Med andre ord et fantastisk band! Og settlista var ikke mindre fantastisk. For to som har reist i Asia i snart tre måneder og ikke sett en el-gitar hele den tida, var et sett med rockeklassikere, framført hardt, høyt og intensivt, bedre enn både sjokolade og sex . Vinnerne kom som perler på snor: Basket case, Come as you are, Vertigo, Smells like teen spirit, Born to be wild, TNT, Summer of 69, Livin´on a prayer, og enda mange flere jeg ikke kommer på akkurat nå (pardon my beer soaked memory). 45 minutter med pur lykke.
Etter 10 minutters pause med Jackass på storskjerm (når jeg til og med synes det var artig sier det litt om hvor glad jeg var), var det klart for et nytt sett. Dog ikke med det samme bandet. Skeptisk, jeg var, som Yoda ville sagt det, men det var det virkelig ingen grunn til. Det nye bandet besto så vidt vi kunne se av bare thailendere (presentert som Weeeiii, Chaauuuu og Tuuuuu eller noe sånt), pluss vokalisten, som ved første øyekast så ut som hadde gått feil, og egentlig hørte hjemme i Simons Cabaret rett borti gata her (ladyboy-show), men som sang fantastisk mens han kastet på det lange håret sitt. Han byttet for øvrig på å synge med en eller ei (vi vet fortsatt ikke), som gjorde Zombie og Wake me up inside bedre enn jeg har hørt noen andre gjøre tidligere.
Lykkelige og småsusne i hodet vandret vi hjem igjen til hotellet. For en dag, for et liv! Perfekte timer i sola tidligere på dagen, kjøttboller i brun saus med potetmos og tyttebær til middag og ekte rock 'n' roll til kvelds.
Per-Eriks kveld:
Jeg ønsker ikke å komme på kant med alle der ute som er lidenskapelig opptatt av østens musikk og skalaoppbygning, men til tider synes jeg det høres ut som om man drar katten inn i stua etter halen. Lykken var derfor stor da vi entret Rock City i toppen av Bangla road, takket nei til en sprøyte-shot (jaja, en slik til å putte i munnen, for så å drikke innholdet, og på sikt å bli full, for så spyklein dagen derpå), ble geleidet inn til et lite bord med barkrakker og fikk servert en øl. På lerretet forran scena rullet "Jackass the movie 1", mens høyttalerne spøy ut rock, rock, rock. Så gikk lerretet opp, og hva så vi der? EN KJEMPE-APE. Rock City har dekorert scena med en gigantisk gorilla (Latin: Gorilla beringei graueri) med lysende øyne. Under den ruvet et trommesett med doble basstrommer og cymbaler nok til å gjøre den kinesiske armé grønn av misunnelse. Første band ut besto av thaier på bass og trommer, gitarist fra Sverige og vokalist fra England. Litt odd gruppe, men føy vøli som de spilte. Trommeslageren var en hellig opplevelse, og gikk Kim Ofstad (D'Sound) en høy gang. Resten av bandet var også drivende dyktige, og siden de først var et cover-prosjekt hadde de virkelig lagt sjela si i å øve inn en glanset settliste. De hoppet fra klassiker til klassiker, og stemninga sto i taket fra første gitarriff. Ølen sklei ned, og på et lite bord med barkrakker satt to reisende med tårevåte øyne. Dette hadde vi savnet!
Første band gikk av scena, og Jackass rullet ned igjen. På dette tidspunktet var utestedet ganske fullt, og allerede hadde folk tatt i bruk bordene som dansegulv. Dette selvfølgelig med varierende hell. I pausa gikk slem-pike-sykepleiere rundt med nye sprøyte-shot-injeksjoner som fulle europeere så ut til å sette veldig pris på (stakkars folk i dag).
Neste band gikk på scena, et band bestående av bare thaier. I tillegg til trad rockebesetning var det nå også tangenter. Hovedvokalisten var en thailandsk utgave av Jahn Teigen (utseendemessig, men også tildels i stemmen). I tillegg hadde bandet med seg enten en skikkelig guttejente eller en kastratsanger av rang. Stemmen var hvertfall lys og kroppen mandig. Dette bandet var mer for et party-band å regne, men kvaliteten var det ikke noe å si på.
Lyden er et kapittel for seg selv. Jeg har sjeldent opplevd bedre lyd på et konsertsted noensinne, og måtte på et tidspunkt opp til lydmannen for å applaudere ham. Han var middels god på engelsk, rødmet sjarmerende av rosen, og kunne fortelle at han dro i land 400 bath (ca NOK 70,-) per kveld, så han var storfornøyd.
Som den inngrodde amatørmusikeren jeg er, var dette en stor opplevelse, men også litt vemodig. Jeg vil gjerne rette en liten hilsen til: Erik N, Jøran, Petter, Lars Jonas, Morten Andreas, Bjørn Magnus, Andreas HB, Ruben, Kristian W, Yvonne, Jan Tore, Markus, Thor Even, Thomas H, Lars Andre, Bård H, Knut Anders, Håvar G, Lewi, Geir og Kjell F. Dere er min nærmeste inspirasjon i musikken. Noen av dere skal jeg spille med når jeg kommer hjem, noen av dere skal jeg nyte å være publikum til. Jeg savner dere alle sammen.
Jeg har bare en ting å si: Skum-party meg langt opp i pumpen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar