Så kom endelig dagen som Susanne ventet på. Lars ankom øya på lørdag, og brukte de to første dagene på å jobbe en lei jetlag ut av kroppen. Ao Wong Duan-vika er et turistifisert paradis, men fremdeles et paradis. Det kryr av nordiske familier og par på kjærlighetsferie her, og vi føyer oss vel litt inn i rekkene. Det går mye i frukt, sand i trusa og senga, bading, massasje, flammeshow på kveldene og mer eller mindre gastronomiske mat opplevelser.Slik vi har erfart er Ko Samet en plass der du danner din egen himmel. Uansett hvor du kommer på øya finner du overnatting, uteliv og gode restauranter med ferske sjøretter. Vi var hvertfall ikke utforskende nok til å prøve nabovika.
Lars og Per-Erik leide mopeder en av dagene, og mens damene brunet seg kjørte gutta sørover, nordover, øst- og vestover på øya. Da hele veien (kun en vei på øya) var tilbakelagt, og alle småveier inspisert hadde de vært borte i drøye tre timer. Helt i sør er det en utkikkspost der man kunne se over til nærmeste naboøy, Ko Chang. På vestsiden av øya er det flere fine snorkleplasser, samt flere solnedgangsbenker. Gutta fant også øyas søppelplass der møkkete griser lekte i algete vann, lett akkompagnert av søppelbålene i bakgrunnen. Med så mange turister er det umulig å ha et godt renovasjonssystem slik det er utviklet i dag. Det er egentlig litt trist at all emballasje og konsumeringsavfall ikke kan tas bedre hånd om. Dessverre er det i Thailand som i mange andre land et dårlig utviklet resirkuleringssystem, og mye plast og annet avfall blir brent.
Vi er nå inne i dagen for avreise. Lars og Susanne har allerede steget ombord i "flykningeskipet" som skal ta dem til Kambodsja. Vi takker for noen fine dager sammen, og minner om fisketuren i går kveld da vi dro opp White Snapper, Barakuda og babyhai. Selv velger vi å bli et par dager til for å finne ut hvor vi skal dra videre. Thailand er et land med mange muligheter, og vi søker det enkle: Sol og mer bading.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar