tirsdag 10. november 2009

Pass deg for Beijings luringer

Beijing er en fantastisk by for den som liker å se og oppleve gamle, flotte templer, storslåtte olympiske anlegg, voldsom pruting på markeder og vandring i brede gater stappfulle av folk, og vi syntes alt dette var supert – men jammen er det lett å bli lurt også. Beijing, resten av Kinas storbyer og Sør-Øst Asia forøvrig er alle steder der det er populært å lure turister. Og med å lure så mener jeg å flå deg for litt ekstra penger. Vi klarte faktisk å gå på to av de mest vanlige og eldste triksene i boka på én og samme dag ...

Først har du ”kunststudenttrikset”. Du går langs gata, plutselig kommer det et veldig hyggelig menneske opp til deg og begynner å snakke engelsk (noe som er sjelden kunnskap i dette landet). Hun(/han) ønsker bare å trene på å snakke engelsk og kan gjerne vise deg litt rundt omkring om du vil. Etter ei stund forteller hun at hun er kunststudent og at galleriet deres er rett rundt hjørnet, og du har vel ikke lyst til å bli med inn bare for å kikke litt? Etter enda ei stund forlater du galleriet med et eller annet i hånda du har kjøpt, for hun var jo så hyggelig at du følte du måtte kjøpe noe.

Nå skal det sies at dette trikset er godt beskrevet i Lonely Planet, så her har det skorta litt på researchen vår. Det andre stuntet kaller man gjerne ”tehustrikset”.

Også her møter du på noen som snakker engelsk til deg, i vårt tilfelle en mann og ei litt yngre jente som fortalte at de var student og lærer på ferie i Beijing. Vi snakka litt om løst og fast, Norge og Kina, livet i landene våre, kultur, religion – ja egentlig litt om det meste. Hyggelig og interessant var det også. Etter hvert blir det foreslått at vi kanskje skal ta en bit å spise, og dere vil kanskje smake på litt kinesisk te? Dere blir geleida til et kinesisk tehus, har en hyggelig opplevelse med spennende tesmaking, kanskje tekjøping, en interessant samtale og muligens til og med utveksling av (muligens ekte) e-postadresser, og SÅ … kommer regninga … Og den er stor. Det blir gitt uttrykk for av at dere deler på kostnadene med de andre, men her kan du være sikker på at dere har betalt for både dere selv, de andre i selskapet og en dæsj til resten av familien også antakeligvis. Men, høflige som dere er (og nye i byen og relativt ukjente med prisnivåene), betaler dere regninga, smiler og bukker og rusler hjem igjen med en øøørliten følelse av at det er noe som ikke stemmer.

I tillegg finnes det bøttevis av andre måter å lure godtroende turister på. Utenfor de største severdighetene finner du mange som prøver å selge deg guidebøker, souvernirer, dattera si, og mat og drikke, og jammen kan de ikke vise deg rundt på området også - for du kommer IKKE til å klare deg på egenhånd, og prisen deres er GARANTERT den laveste du kommer til å finne. Dessuten er de jo alle eksperter på både forbudte byer, store murer, et hav av templer og perfekt til å guide deg rundt på shoppingmarkedene. Alt dette i en alder av 21 og et halvt. Utrolig! Jo da, det er veldig kjekt med guide i blant – men prut på prisen! De prøver seg ALLTID med en ”turistpris”.

Du kan nesten aldri stole på at den prisen de gir deg på varer og tjenester er en riktig pris. En artig ting er på Silkemarkedet og tilsvarende markeder, der det er en del av gamet. Du SKAL prute der, gjerne så hardt som ned til 1/5 – 1/10 av startprisen, avhengig av hvor høy startprisen er. Også her opererer de med helt andre utgangspriser for turister enn for de innfødte, i håp om at en eller annen tulling ikke har fått med seg at det skal prutes. De forteller deg for eksempel at ”normalt” koster denne veska 1100 RMB (1000 RMN = ca 800 NOK), men fordi det er deg så skal du få den for 800. Nei, nei, nei, sier du – det er jo latterlig dyrt. Både du og jeg veit at dette er kopier. Yes yes, sier selgeren på sitt enkle salgsengelsk, but is good quality fake! What you want to pay? Dette er det vanskeligste, for det er flaut å komme med ditt tall nå etter den voldsomme utgangsprisen, men kjør på: start mellom 50 og 100 et sted. – No, no, no, yoo have to give more. This is veLy good quality. I tell yoo 700. Og så videre, og så videre. Det er nok ganske utrolig hvor lavt de faktisk kan gå, det står ofte på hvor tøff du tør å være. Og blir du ikke fornøyd, bare start å gå, og har du ikke gått under minsteprisen deres, så kommer de etter deg for å fullføre salget. Åååkei, yoo win …

Dette er jo litt morsomt, og utvikler seg etter hvert til et lite spill og en konkurranse om å gå lavest, men også veldig slitsomt. Litt kjipt er det at etter du har vært i byen ei stund så oppdager du også at det opereres med ulike priser på det aller meste du kan få kjøpt for penger, og hvem som helst kan være ute etter på ”tjene” seg noen ekstra kroner. Sørg for at taxisjåføren setter på taksameteret, prøv så godt du kan å se at restaurantregninga stemmer med det dere har bestilt, følg med når butikkekspeditøren slår inn varene dine, og tell vekslepengene overalt. I Kina har de to ulike sedler som det står 1 på, og to ulike som det står 5 på. De er henholdsvis verdt 1 RMB, 10 ”øre”, 5 RMB og ”50” øre, og vi har opplevd at noen prøver å gi deg den minste seddelen i stedet for den du skulle hatt. Å gjøre seg til tosk for 90 ”øre” er litt smålig synes vi, men det har skjedd oss flere ganger.

Men, Beijing er en bra by altså. Lover!

4 kommentarer:

  1. Disse lureriene og prutinga er integrert i bortimot samtlige turistfeller rundt om i det ganske vidstrakte land vil eg tru, men veldig artig at dere har blitt en del av statistikken;)

    SvarSlett
  2. Åå,som jeg koser meg med historiene og alle deres opplevelser! Jeg er nesten på tur selv, altså!

    Kos dere masse videre, når skal "vi" hjemover?

    Klem fra Anne Marte

    SvarSlett
  3. Hei Anne Marte..
    Beklager at det ble litt sent svar her, men vi har vært litt ute og observert for mer bloggskriving ;-)
    "Vi" skal hjemover først i slutten av juni 2010, så hvis du vil følge oss hele veien er det kjempekoselig. vil ska hvertfall fylle hverdagen deres der hjemme så godt vi kan..

    SvarSlett
  4. Odda: Jeg lover deg vi kom inn i statistikken. Også så kyniske og skeptiske vi har blitt. Nå stoler vi ikke engang på fruktselgere. Men det er greit egentlig. Vi var nok ganske godtroende i starten, og som alle vet: Ola, Mats, Bjørn, Pernille; brente barn lukter ille..

    SvarSlett